27. februar (58/366) - Fra leiemål til Holmenkollen: Den forunderlige historien om Lillehammer-hopperen Andreas Olsen

Resultatlisten fra Holmenkollrennet i 1924 ble publisert i lokalavisa Lillehammer Tilskuer den 27. februar samme år. Vinneren av kombinert - 30 kilometer langrenn og hopp - ble Johan Grøttumsbråten. På andre plass kom Thorleif Haug, som noen uker senere skulle ta 3 gull i Vinter-OL.

I seniorklassen tronet en mann fra Lillehammer på toppen. 33-år gamle Andreas Olsen.

Dette trigget min nysgjerrighet. Hvem var Andreas Olsen? Det skulle vise seg at dette ikke primært ble en historie om en god vintersportsutøver, men om en ung gutt, som skulle bli bondefanget av ei godt voksen dame med en sult for yngre menn, og ett barn som aldri fikk bli kjent med sin unge far.

Mikkelengen, Åsmarka. Fotograf ukjent

Andreas ble født den 24. september 1891 på bruket Mikkelengen i Åsmarka, Ringsaker kommune. Faren het Ole Johannesen (1859-1941) og mora Mathea Evensdatter (1855-1944).

Da verden gikk inn i et nytt århundre, så bodde det ni stykker på Mikkelengen. Andreas måtte kjempe om plassen sammen med fire brødre, i tillegg til sine foreldre og ett par besteforeldre. Livet var enkelt, men familien hadde det godt. Faren var selveier, og på Mikkelengen ble det dyrket både korn og grønnsaker, og de hadde både høns og storfe.

I 1906 går Andreas og leser for presten, og konfirmeres den 7. oktober 1906. Han gjør en god innsats, og får karakteren 2 (hvor 1 er best). Andreas bor nå på bruket Ulveneie på Brøttum.

Samtidig på nabogården Nordberg, så har den 34-år gamle tjenestepika Oline Johannesdatter nettopp fått sitt andre barn utenfor ekteskap.

På Nordberg var det langt dårligere kår enn på Mikkelengen, og som 19-åring var allerede Oline i arbeid som tjenestejente på gården Korsvika. Der var hun i tjeneste sammen med den to år yngre Bernt Larssen. De fikk sikkert allerede øyne for hverandre da, og noen år senere kom lille Anna til verden. I 1895. Da var Oline tjenestepike på Bergsbakken, mens Bernt var tjener på Freng.  

Lille Anna døde av giktfeber en måned før sin 4 årsdag. Hva gjorde det med Oline og Bernt? Å miste ei datter på fire år etter sykdom, kan nok i alle fall ha hatt en sterk innvirkning på hvordan Oline valgte å leve livet sitt fremover.

I 1906 hadde den 18-år gamle dagarbeideren Simen Simensen fra Gausdal latt seg friste av den 16 år eldre kvinnen, og det resulterte i sønnen Arne. Da han kom til verden var Oline registrert som tjenestepike på Mikkelengen – og kjente helt sikkert godt til konfirmanten Andreas.

Oline tok seg aldri av Arne. Han ble forsørget av fattigvesenet, og vokste opp sammen med sine besteforeldre Johannes og Agnete. Johannes var selv 16 år yngre enn Agnete, så det at damene gikk for godt yngre menn – eller vice versa – lå til familien! Bar Oline nag til seg selv om sine egne egenskaper som mor? Ble tanken om tre år gamle Anna, liggende i den lille kista, for vanskelig å prosessere når hun nå hadde blitt mor igjen? Stolte hun ikke på seg selv?

To år senere måtte Olines foreldre ta til seg nok en unge. Oline sin søster Mathea hadde født sønnen Alfred utenfor ekteskap i mars 1908. Faren var en dagarbeider fra Kristiania. Som om ikke det var nok så bodde også bestefar Johannes sin sønn Karsten under samme tak. Johannes, som jo var langt yngre enn sin kone, hadde høsten 1898 hatt et sidesprang med ei 20 år yngre budeie. Kona var 59 år og kunne ikke få flere barn, men svelget skammen i seg, og tok gutten som ble født i mai 1899 inn i heimen.

Men a Oline Johannesdatter var ikke forsynt på unge menn. Vinteren 1908 hadde hun flyttet tilbake til barndomshjemmet på Nordberg. Da var hun blitt 36 år gammel, men klarte å få gutten som hadde konfirmert seg to år tidligere på kroken. Andreas Olsen var bare 17 år gammel da han i desember 1908 ble far for første gang. For tredje gang hadde Oline opplevd å bli notert inn i kirkeboka med sitt tredje leiemålsom var presteskapets uttrykk for at noen hadde hatt seksuell omgang utenfor ekteskapet. Leiemål var ansett som en alvorlig forbrytelse. På 1700-tallet ville det blitt straffet med døden, men på midten av 1800-tallet ble det myket opp til å kun bli bøtelagt.

Det at Andreas hadde satt barn på ei eldre kvinne utenfor ekteskap gjorde at han selv ble registrert med leiemål i kirkeboka. Han ble hanket inn av politiet, som ga ham utreiseforbud. Dette var en tid da flere utvandret til Amerika, og siden han allerede hadde to eldre brødre, så var nok myndighetene redd for at han kom til å reise fra det økonomiske ansvaret han hadde fått i ung alder – som far til et lite barn. I politiets arkiver kan vi lese følgende beskrivelse av 17-åringen; «1,63 høy, sped. Blå øyne, mørkt hår, rundaktig ansikt. Er nektet å utvandre fordi han betaler eller stiller sikkerhet for skyldig oppfostringsbidrag.»

Jenta fikk navnet Olaug, men tenåringen Andreas hadde ingen muligheter til å ta vare på et lite pikebarn. Han bodde fortsatt hjemme hos foreldrene. Oline var kanskje fortsatt så traumatisert etter lille Annas døde, så hun klarte heller ikke. Kanskje hun ikke ville eller turte? Hos hennes foreldre var det allerede fullt av andre uekte barn, så Olaug ble derfor sendt vekk.

I folketellingen i 1910 er det lille barnet Olaug Andreassen registrert losjerende hos familien Johansen på Blomhaug i Vardal – i det som i dag er Hunndalen sentrum, like syd for Gjøvik. Faren i huset – Simen Johansen – var selv registrert født i Ringsaker, og kjente nok helt sikkert til familien til Oline.

I folketellingen 1920 er Olaug fortsatt registrert bosatt med familien Johansen på Blomhaug. Hun er da 12 år gammel, og står oppført som pleiedatter. Ekteparet Johansen har da nettopp fått sin første egne datter, og Olaug har fått ei lita halvsøster.

Hvorvidt hun på dette tidspunktet har hatt noe kontakt med sin far, har jeg ikke lykkes å finne ut – men i folketellingen står hun nå oppført med navnet Olaug Olsen. Sin biologiske far sitt etternavn.

Andreas er nå inne i sitt fjerde år som aktiv idrettsutøver litt lenger nord. Han har flyttet fra Ringsaker og inn til Lillehammer.

Som 25-åring hadde han deltatt i sin første offisielle skikonkurranse fire år tidligere. Nærmere 1200 tilskuere hadde møtt opp i Lysgårdsbakken på Lillehammer for å se på hopprenn. Det hadde snødd tett hele natta, og det var en ubehagelig og sterk vind – som gjorde at hopperne både hoppet kortere enn normalt, samt at mange falt. Andreas stilte i B-klassen og kom på 3. plass.

Andreas hadde åpenbart et talent. Han var god på langrennsski, men enda bedre til å hoppe. I 1918 var han hakk i hæl på Thorleif Haug i skiløypa nedover Lysgårdsjordet. Dagen etter hoppet han så godt at han ble tatt ut til Holmenkollrennet som Lillehammer skiklubb sin representant - sammen med lagkameraten Lars Høgvold.

Den 25. februar 1918 gikk Andreas 5-mila i kollen, i et strålende vær. Dagen etter var det duket til hoppkonkurranse, og foran nærmere 50,000 tilskuere hoppet Andreas to brukbare hopp på 38 og 32 meter. Det holdt til 9. plass i sitt første Holmenkollrenn.

Andreas deltok på Lillehammer-rennet, som var den lokale varianten av Holmenkollrennet, i flere påfølgende år. I 1921 lå han på 11. plass etter 3-mila, men hoppet så godt at han knep 2. plassen totalt. Bak Thorleif Haug – men foran Johan Grøttumsbråten!

I 1922 vant Andreas Lillehammer-rennet, og deltok senere samme år i hovedlandsrennet på Gjøvik.

Var den da 14-år gamle Olaug til stede og så sin far hoppe? Kjente hun sin far? Hadde Andreas kontakt med sin datter? Besøkte han henne?

Det sier kildene ingenting om, men faktum var at Andreas falt i begge hoppene på Gjøvik – etter det avisen beskriver som «meget vakre, men dristige hopp».  

Etter hovedlandsrennet på Gjøvik, så bar det videre til Holmenkollen. Der virket Andreas fortsatt litt ufokusert. Han gikk inn til en beskjeden 25. plass etter 5-mila. Som regel forventet publikum at han hoppet seg opp flere plasseringer dagen derpå, men dette året falt han i begge hoppene – og endte uplassert.

I 1923 var Andreas ett av de lokale trekkplastrene da den nye Riisebakken på Vingnes ble innviet. Han hoppet 40 meter stående i første omgang, men datt i andre. Lokale Sigurd Riise vant rennet, og satte bakkerekord med 41 meter stående. På kvelden vanket det premieutdeling og fest på Heimtun.

Så kom 1924. Da var Andreas tilbake i godt, gammelt slag – og vant seniorklassen i Holmenkollen. Han største bragd hittil i karrieren.

Vinteren 1926 skadet Andreas seg etter et stygt fall under et hopprenn i Øyer. Han måtte ta det med ro den vinteren, men klarte ikke å sitte stille – så i stedet for å konkurrere, så brukte han vinteren på å gå opp skiløyper rundt om i Lillehammer og omegn.

I 1927 skadet han nok en gang seg etter et fall, og sesongen ble nok en gang amputert – men i 1928 var han tilbake, og vant seniorklassen på Lillehammer-rennet. Da var han blitt 37 år gammel, men leverte solide resultater. I en konkurranse i Bergsbakken i Ringebu, så gikk han også til topps i seniorklassen – etter to hopp på 44 og 45 meter. På banketten fikk han både «Damenes pokal» og «Svinslagpokalen» - som var for den beste hopperen i Gudbrandsdalen.

Siden formen nå var tilbake, så fikk han som godt voksen delta en siste gang i Holmenkollen. Denne gang også i seniorklassen. I første omgang hoppet han 41 meter. Til tross for et ustøtt nedslag, så stod han – men i andre omgang falt han overende på samme lengde.

Året etter begynte Andreas å tenke på å trappe ned som aktiv konkurranse-deltaker. Da det for første gang ble arrangert 5-mil under Lillehammer-rennet, så hadde Andreas byttet ut startnummeret med en sjefsrolle på matstasjonen ved skihytta på Nordseter. Samme vinter fikk han tilslaget å leie skihytta. Han fikk bevilgning fra Faaberg herredsstyre til å drive både herberge og bevertning på hytta.

Han ble visst nok allikevel tatt ut til Holmenkollrennet også i 1929, men jeg lyktes ikke å finne ham i resultatlistene.

Andreas hadde ved siden av idretten gått i sine eldre brødre sine fotspor, og blitt en dyktig bygningssnekker. Han hadde møtt sitt livs kjærlighet i Mathea Hage fra Skåbu, og da snøen hadde smeltet i 1929 giftet han seg med budeia fra Nord-Fron. Mathea var 5 år yngre enn Andreas, og en langt bedre match enn Oline Johannesdatter.

Sammen fikk de ei datter, Signe Margrethe. Hun vokste opp og giftet seg med en Egil Dahlsrud fra Lørenskog. I 1932 fikk de også en sønn, Olaf Håkon, men han ble dessverre født med en alvorlig hjertefeil, og døde kun 3 dager gammel på Røde Kors-klinikken.

Andreas fyller 41 år dette året, og opplever altså nok en gang en traumatiserende hendelse.

Hans første biologiske datter Olaug har allerede rukket å bli 24 år gammel, og dette året skal bli hennes hittil beste. Hun finner nemlig også kjærligheten, og gifter seg i desember 1932 med barberer Asmund Askim fra Hunn, Gjøvik – som hun skal bli gammel med.

I kirkeboka står Andreas Olsen oppført som bruras far. Det var gledelig å se. Samtidig står hans stilling og stand fortsatt som dagarbeider. Akkurat slik han var registrert som 17-åring da Olaug kom til verden. Sannheten var at han nå var bygningssnekker. Hvor mye man skal legge i det, er ikke godt å vite. Er han til stede i livet hennes bare i navnet, eller får han gleden av å følge sin førstefødte opp kirkegulvet? Vet egentlig hans nye kone Mathea om Olaug?

Andreas Olsen var betydningsfull for vinteridretten på Lillehammer, men hadde et levd liv før hoppinteressen tok ham. Foto hentet fra boka “Lillehammer skiklubb gjennom 100 år”, fotograf ukjent.

Mye forblir dessverre ubesvart.

I 1935 har Andreas Olsen lagt konkurranseidretten på hylla for godt, men han har nå viet sitt liv til å være instruktør for de yngre skihopperne i Lillehammer. Han får etter hvert med seg tidligere klubbkollega Charles Winquist, og gjør en dugelig innsats for hoppsporten i byen. I 1946 får han skiklubbens fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste.

I september 1981 feirer Andreas Olsen sin 90. årsdag. Helsa begynner nå å svikte, og feiringen må derfor foregå på Lillehammer sykehus. Han dør like før sin 91-årsdag i 1982.

Olaug har da blitt 74 år gammel, og har ifølge kildene flyttet tilbake til Ringsaker kommune. Hvilket forhold har hun hatt til sin biologiske far i voksen alder? Er hun til stede i begravelsen til Andreas?

Olaug arvet farens gode gener, og fikk selv et langt og godt liv, til tross for en litt skeiv start. I alle år var hun et aktivt medlem av Hunndalen Sanitetsforening, Hun døde så sent som i 2000 – hele 92 år gammel.

Hvordan gikk det så med Olaug sin mor, Oline Johannesdatter - kvinnen som elsket langt yngre menn?

Hun fortsatte å jage menn som kunne vært hennes egne barn, men til en forandring så giftet hun seg faktisk. Den utkårede var 25 år yngre enn henne, og het Hans Larsen Bekkelund. Oline var to år eldre enn sin egen svigerfar, og fire år eldre enn sin egen svigermor!

Da Hans var 19 år og Oline 44, så fikk de sønnen Laurits. Hennes første ektefødte på papiret. De bodde da på Nordberg, der Oline var oppvokst. Sønnen Laurits giftet seg i 1941 med Ingrid Myhre, og ironisk nok flyttet dem til Ulveneie – der Andreas bodde da han som 15-åring konfirmerte seg; to år før han ble lurt til sengs av guttegale Oline Johannesdatter.

Oline døde i 1961. Hennes første sønn Arne giftet seg med Anna Syversinsdatter Sveen fra Brøttum i 1931. Hun var tvilling. Arne hadde da tatt etternavnet Simensen Harby, men siden tok de begge navnet Harby. Arne døde 74 år gammel i 1980, mens Anna døde i 1991. Det er ukjent om de fikk barn, men det finnes ingen registreringer på digitalarkivet.

Det hadde vært spennende om noen av deres lesere hadde kjennskap til noen av disse som er omtalt her, og kanskje kan supplere eller opplyse om det jeg faktisk er mest nysgjerrig på etter å ha gravd opp disse historiene.

Hadde Andreas og Olaug kontakt? Hadde Oline og Olaug kontakt? Hva var det med Oline som gjorde at yngre menn lot seg trekke mot henne, og hvorfor hadde hun slik fasinasjon for menn som kunne vært hennes barn? Hadde Oline i det hele tatt noen kontakt med sine tre første barn før hun giftet seg og fikk Laurits?

Utgangspunktet mitt var at jeg ønsket å vite mer om en av de viktigste Lillehamringene innenfor skisporten. Andreas Olsen, som i noen kilder også dras frem som en av de som først sådde ideen om et langt skiløp over fjellet til ære for Håkon Håkonsson. Så ved å åpne den enorme skoboksen av minner som ligger tilgjengelig på både Nasjonalbiblioteket og Digitalarkivet, så gikk også lokket av på den lille, private skoboksen som Andreas selv hadde fra livet sitt før skisporten tok ham som 25-åring.

Det perfekte soundtracket til en slik historie blir låta «Shoeboxes» av David Ramirez:

 

Ten years down the road

I'll be cleanin' out my closet, getting rid of old clothes

I reach behind my winter coat

And I stumble upon shoeboxes filled with old ghosts

 

Why did I hang onto your pictures

Why did I hang onto that dress

Cuz it kills me to see you, but it kills me not to

It kills me to remember and it kills me to forget