I dag fortsetter jeg på samme sporet som i går, med britisk brit-pop. Bandet jeg skal til i dag oppdaget jeg gjennom et konsertopptak som i sin helhet ble sendt sent på kvelden på en av rikskringkastingens radiokanaler. Jeg mener til og med å huske at jeg fikk kastet meg rundt for å ta opp litt av konserten, da jeg etterhvert oppdaget at dette fenget meg mer enn jeg hadde trodd, og noen dager etter, så tok jeg Mazda’n ned til Bennis på Gjøvik, og fikk dem til å bestille plata “Change Giver” med det britiske bandet Shed Seven.
Jeg hadde hverken hørt dem eller hørt om dem før jeg tilfeldigvis snublet over konsertopptaket på radio, men etter det var jeg solgt. Da plata endelig kom i hus, så gikk den nærmest kontinuerlig i flere uker. Den dag i dag setter jeg nok dette albumet først av samtlige jeg hørte i brit-pop æraen, selv foran albumet med The Bluetones, som jeg dro frem igjen i går.
Shed Seven startet opp i byen York i 1990 av vokalist og låtskriver Rick Witter, gitaristen Joe Johnson, bassisten Tom Gladwin og trommisen Alan Leach. Etter noen mildt sagt ville konserter hjemme i York, så endte det til slutt med at de ble bannlyst fra å spille i hjembyen, og trakk nedover til hovedstaden, der takhøyden for litt voldsomme og bråkete konserter var litt større.
Høsten 1993 satte ordentlig fyr på London under en festival, og ble kåret til festivalens tredje beste liveband. Dette endte i en budkring mellom flere plataselskaper, som alle ville signere de energiske Yorkshire-guttene. Til slutt endte de opp med en gullkantet kontrakt med Polydor, og året etter var debutplata “Change Giver” et faktum. Da var gitaristen byttet ut med Paul Banks, som på slutten av 80-tallet hadde spilt sammen med Witter i et annet band i York.
Plata ble godt mottatt av musikkjournalister i England, som sammenlignet både bandet og albumet med Oasis og deres “Definitely Maybe”-album. En sammenligning som fikk Noel Gallagher til å tenne på alle pluggene, og førte til en verbal drittkasting bandene i mellom.
Shed Seven ble allikevel aldri hverken like store eller kjente som sine rivaler fra Manchester, men i mine ører er “Change Giver” et mer komplett album enn “Definitely Maybe”. Kontroversielt, I know - men det lever jeg godt med, og det er heller til forkleinelse for Oasis - som jeg også digget i samme perioden.
Bandets oppfølger “A Maximum High” kom to år senere, og denne fant også veien til undertegnedes platesamling. Ikke like sterk som debuten, men fortsatt et solid album. Etter det falt jeg litt av brit-pop bølgen, og fikk aldri med meg de neste to platene, før bandet smuldret opp i 2003.
Fem år senere gjorde de comeback, og siden den gang har de faktisk holdt koken. Deres siste studioalbum, “A Matter of Time” kom ut tidligere i år, da på selskapet Cooking Vinyl.
I slutten av september markerer de 30-års jubileum for debutplata “Change Giver”, og de gjør de ved å gi ut en samleplate med nyinnspillinger av deres gamle hits, som har fått tittelen “Liquid Gold”. Den kan forhåndsbestilles på både vinyl, CD og ikke minst god, gammeldags kassett. Foruten å ha spilt inn en rekke av de herlige 90-talls låtene med litt mer moderne produksjon, så har de også spilt inn ei rykende fersk, ny låt for albumet. Jaggu svinger det ikke skikkelig av den også, selv om de med den har gått litt vekk fra det klassiske brit-pop landskapet fra 90-tallet. Med seg på låta har de også fått selskap av den britiske artisten Issy Ferris. Videoen får dere som en bonus nederst her på bloggen. Det gledes!
Dagens låt kunne hvert hvilken som helst fra debutalbumet. Ja, så sterke er låtene på plata. Jeg må imidlertid plukke meg ut ei, og da blir det den fjerde singelen “Ocean Pie”.