I dag skrur jeg tiden tilbake til 90-tallet, og den gangen brit-pop bølgen herjet, også i min CD-spiller. Som fan av engelsk fotball, så var det også så klart stas med engelsk musikk, og da band som Oasis, Blue, Suede og Pulp poppet opp, så kastet jeg meg ganske raskt på bølgen. Ikke for å være tidsriktig, men for at jeg genuint likte musikken.
Vel, ikke alt. For meg så var det først Oasis og Suede. Blur og Pulp fenget meg ikke så mye. Men jeg lette litt dypere ned i materien, og fant etterhvert noen band som overgikk de fire store.
I dag tar jeg frem igjen et av disse bandene, og ei plate spesielt. Bandet het The Bluetones, og jeg oppdaget dem ved at jeg tilfeldigvis kom over en musikkvideo på TV av låta “Slight Return”, som var den andre singelen fra debutplata “Expecting to Fly”, som kom ut i 1996. Jeg bestilte meg ganske raskt plata, uten å ha hørt noen andre låter - og da jeg fikk den i hus, så oppdaget jeg at det var låter her som overgikk “Slight Return” med store kneløft.
Litt om bandet først. De bestod av fire gutter fra bydelen Hounslow i London: Brødrene Scott og Mike Morriss, og kompisene Adam Devlin og Eds Chester. De begynte å spille sammen tre år før de ble signert av A/M, og platedebuterte i 1996. Jeg var ikke klar over det den gangen, men debutplata gikk rett inn på første plass på UKs albumlister da den kom ut - og jeg skjønner jo godt hvorfor.
Plata var produsert av Hugh Jones, som allerede på 80-tallet var en anerkjent produsent blant britiske band, og som blant annet produserte utgivelser fra band som Simple Minds, James, Del Amitri og Echo & the Bunnymen. Da den kom ut solgte den hele 82,000 eksemplarer bare i løpet av den første uka den lå i butikken.
Musikkmagasinet Q omfavnet albumet, og slengte rundt seg med superlativer som “det mest komplette debutalbumet siden The Stone Roses i 1989”. Magasinet NME satta inn plata som 1996s ellevte beste album.
Blant avisene her hjemme var anmeldelsene derimot mer lunkne, og de fleste lokalavisene trillet 3’ere og 4’ere ved siden av en standard platt beskrivelse av musikken. Men bedre med en dårlig anmeldelse enn ingen - det var om ikke annet deilig at det fortsatt var prioritert å ha plateanmeldere ansatt i lokalavisredaksjoner!
Det var forøvrig ikke bare musikken som fenget. Cover-arten på bookleten var eksepsjonell flott. Kanskje den fineste jeg har i den analoge samlingen den dag i dag. Påfugl-tema printet på en spesiell type matt papir, som både luktet og kjentes ekslusitvt ut. Ikke at det var noe som var viktig.
Den dag i dag hører jeg stadig vekk på albumet i sin helhet. Det er dessverre lenge siden jeg har rotet frem igjen CDen i fra hylla i andre etasje, men plata ligger favorittmerket på Spotify - og selv om det så klart er noen små feilskjær som jeg skipper over, så holder plata jevnt over en ekstrem høy musikalsk kvalitet i mine ører, med låtene “Talking to Clarry”, “The Fountainhead” og “Putting Out Fires” som mine personlige favoritter.
Jeg anbefaler alle som ikke oppdaget denne plata på 90-tallet om å sjekke den ut. Dagens låt blir “Putting Out Fires”, som nok er låta jeg hadde trekt frem hvis jeg kun skulle ha valgt ut èn. Låta var ikke av de tre som ble gitt ut som singel, og var plassert som spor 8 av 11, rett etter det som ble ansett som hit-låta, “Slight Return”.
Til sammen ble det seks studiealbum før brit-pop vinden løyet, og bandet la inn årene i 2011. Fire år senere blåste de imidlertid liv igjen i bandet, og de kaller seg aktive den dag i dag, selv om det ikke har blitt noen flere album.
Skal jeg dra frem et album fra brit-popens tid som et personlig høydepunkt, så tror jeg søren meg det fortsatt må blir Expecting to Fly med The Bluetones, altså! I tillegg til den fete “Putting Out Fires” så får dere også et par andre bidrag fra plata på videolenkene under.
Enjoy!