I fjor høst startet 14-åringen og jeg et prosjekt som kommer til å holde oss opptatt i flere år fremover.
Jeg har lenge gledet meg til å kunne dele film- og tv-opplevelser som ikke er barnefilmer med mine døtre. Når sant skal sies, så kjeder jeg meg fort med animasjonsfilm. Ja, og serier. Det er nok ikke helt for meg, og jeg klarer heller ikke late som at jeg liker det – så de gangene vi har sett slikt opp gjennom ungenes barndom, så har far ofte endt opp med å duppe av, eller vandre av sted for å ta oppvasken eller noe annet forefallende.
Det siste året spesielt har jeg og 14-åringen endelig kunne satt av litt tid til egentid og felles TV-opplevelser etter at lillesøster har kommet seg i seng – og siden eldstedattera allerede er veldig fascinert og interessert i både skrekk, det skumle, og det mystiske – så tenkte jeg det måtte være midt i blinken å introdusere henne for X-Files.
Selv husker jeg at jeg var på omtrent samme alder, kanskje noen år eldre, da jeg så det første gang på TV2. Jeg fikk nok med meg det aller meste de første årene, men senere falt jeg av – og derfor er jeg minst like spent på hvordan det hele tilslutt ender.
Vi begynte altså i fjor høst, og har nå kommet oss gjennom de to første sesongene, og er i ferd med å jobbe oss godt inn i sesong tre. I kveld skal vi i gang med episode 11, og har da kun (!) 158 episoder igjen. Trekker vi fra uker de er hos sin mor, samt regner inn ferier og perioder der vi ikke har anledning til å glane – så tipper jeg det fort tar oss et par år før vi kommer i mål. Ikke for det, jeg har et ønske om å rydde unna ei helg til å binge serien sammen med henne, og da kan vi fort ta et godt jafs. Det er jo så mye annet jeg også gjerne skulle vist henne.
Det å kunne dele en god film eller serie med arvingen, er en fantastisk god ting som jeg har sett frem til helt siden jeg ble far første gang. Jeg har nok ikke vært den mest tålmodige eller flinke gjennom småbarnsfasen, og som nevnt har jeg hatt store utfordringer med å late som om jeg liker å se på Brillebjørn. Men jeg tenker det er en ærlig sak, og helt i orden for ungene å vite. Vi voksne må kunne være ærlige. Vi må kunne si at dette ikke er noe for meg, men fint at du liker det. Dyrk din egen smak, og stå for den – om du er liten eller stor.
Så kommer da etter hvert den tiden at ungene plutselig blir nysgjerrige på det du også har vokst opp med, eller sjangere som du selv liker – og det er mer magisk enn en fullmåne for meg.
Om noen år kommer også lillesøster etter. Det blir spennende å se hva som fanger henne, og utfordringen etter hvert da vil bli å rydde tid til å kunne se litt forskjellige ting med hver av dem – eller introdusere dem for forskjellig musikk. Ikke dytte på dem noe, men la de finne ut av det selv. Håpe at de tar turen opp i andreetasjen for å rote gjennom både DVD’er, CD’er og bøker. Være nysgjerrig også på fysiske formater, og lete etter det som ikke alltid finnes på Netflix eller TikTok.
Jeg betaler månedsabonnementet på Disney+ med glede. Det er der vi finner X-Files. Jeg har allerede tenkt at den neste serien vi må se er Twin Peaks, men så vet jeg at på den tiden vi blir ferdig med X-Files, så er det mest trolig andre ting eldstejenta vil gjøre enn å sitte sammen med gammel’n på kveldstid og se serier. Men man skal aldri si aldri. Det er lov å håpe. The Truth is Out There.
Så er spørsmålet da; holder X-Files seg? Ja, faktisk. Jeg syntes det var fascinerende den gangen, og jeg synes det er fascinerende nå. Takket være min dårlige hukommelse når det gjelder film og serier, så ser jeg de fleste episodene på nytt igjen nå – uten at det ringer noen bjeller. På mange måter er det litt kjekt med en slørehalehukommelse også. Da slipper det å bli repetitivt.
Men en episode i sesong 2 dro jeg umiddelbart kjensel på. Vel, ikke historien – men folka. Jeg har et veldig godt minne når det gjelder ansikter jeg har sett, og kjente umiddelbart igjen disse helt i starten av episoden. Historien var som ny igjen for meg, men flere av karakterene kunne jeg huske godt at jeg hadde sett før. Da vi etter omtrent 40 minutter hadde kommet oss igjennom, så skjønte jeg godt hvorfor jeg husket akkurat disse – men ingen andre hittil i løpet av de snart 60 episodene vi har pløyd oss gjennom.
Det var nemlig den mest creepy episoden hittil, og det satte nok sine spor i meg selv som tenåring, der jeg satt alene i mørket, og stirret fascinert inn i rør-fjernsynet, på Sivesindhøgda på midten av 90-tallet. Iris var skjønt enig at episoden var den skumleste til nå, og var selv veldig spent på om hun også ville huske disse karakterene igjen 30 år frem i tid.
Jack Black og Giovanni Ribisi i X-Files
En annen ting som har vært morsomt for far med å se opp igjen gamle X-Files-episoder, er å spotte skuespillere som senere har blitt kjente. Alle må starte et sted, og mange håpefulle, unge skuespillere startet karrieren med små biroller i TV-serier. I en av episodene vi så tidligere i vinter, så dukket både Jack Black og Giovanni Ribisi opp, og da humret gamlingen godt i sofaen.
14-åringen elsker filmer og serier fra 80- og 90-tallet. Det synes jo far er spesielt gøy også. Her forleden sukket hun plutselig, og utbasunerte at hun var født i feil tid – og skulle ønske hun var ung på 80- eller 90-tallet. Det samme tenkte vel jeg om 60-og 70-tallet i min samtid. Kanskje ligger det naturlig i oss mennesker å være fascinert og tiltrukket av andre tider enn det vi vokser opp i selv? Heldigvis er både filmer, serier, musikk og nå også i høyeste grad mote fra både 80- og 90-tallet lett tilgjengelig i dag.
Det jeg derimot virkelig skulle ønske at hun hadde fått oppleve, var oppveksten uten internett og mobiltelefoner. Der vi både måtte lære oss å kjede oss, men mest av alt i kjølvannet av det, oppdage verden på en annen måte enn i dag. Men det samme vet jeg godt at mine egne, gamle foreldre tenkte da jeg vokste opp. Så det er nok også en helt naturlig del av å vokse opp i en annen tid, og en annen generasjon.
Nå blir det snart X-Files, men før det skal jeg også passe på å introdusere ei låt som mange av oss i generasjon X sang på mot slutten av 90-tallet. Det walisiske bandet Catatonia, med frontfigur Cery Matthews i spissen, hadde neppe fått så stor oppmerksomhet for denne låta, hvis ikke tittelen var det den var. Et brilliant og smart grep, som også førte til at bandet også plutselig ble populære – og ikke minst spilt på radio – i USA. Låta jeg snakker om er jo da selvfølgelig «Mulder and Scully».