I dag skal vi til det nordøstlige hjørnet av Amerika. Til staten Maine, som blant andre familien Oshima kaller for hjemme.
I 1986 flyttet Toki Oshima hit etter åtte år i Alaska. Først til den største byen Portland, der hun hadde kommet inn på Portland School of Art. Deretter til landsbygda litt syd for hovedstaden Augusta – til en liten plass som het North Whitefield.
Tokis familie var ikke ukjente med å flytte over lengre distanser. Hennes far Bill ble født på andre siden av landet, i Las Vegas, i 1925. Han igjen var sønn av et ektepar som begge var født i Japan, og som emigrerte fra andre siden av Stillehavet etter første verdenskrig. Familien drev et vaskeri i Sin City, men da japanerne angrep Pearl Harbour i desember 1941 skulle det ikke lenger bli enkelt å være japaner i Amerika.
President Theodore Roosevelt beordret alle med japansk avstamning om å flytte fra hjemmene sine, og stues sammen i konsentrasjonsleire. Sammen med sine foreldre og seks søsken måtte da 17 år gamle Bill flytte til den nyetablerte leiren Topaz utenfor byen Delta i Utah. De som ikke ble med frivillig, ble hentet av hæren med makt. Totalt ble nærmere 120 000 amerikanere med japansk blod fordrevet fra sine hjem i løpet av førte halvdel av 1942.
I Topaz bodde familien Oshima sammen med over 9000 andre. Fra å være en øde flekk i ørkenen 20 mil syd for Salt Lake City, så ble Topaz over natta Utahs 5. største by. Der ble menneskene stuet tett sammen i provisoriske bygg som mer eller mindre lignet på staller. Det var store arealer å ta av her, så myndighetene supplerte dem med husdyr og det de trengte for å dyrke sin egen mat. Ut over det var det så og si ingen hjelp i fra myndighetene. Klar dere selv, eller forlat landet. Alt av japanske aktiviteter var forbudt, så det å for eksempel praktisere judo ble slått kraftig ned på. Her – 1400 meter over havet – måtte de leve og bo i til dels kummerlige kår helt frem til andre verdenskrig var slutt, og leiren stengte i oktober 1945.
Ingen fikk lov til å flytte vestover igjen. De fleste av de 9000 menneskene her hadde kommet fra enten California eller Nevada. Østover derimot, det ble det gitt tillatelse til. Familien Oshima flyttet til Ohio, og i 1953 møtte Bill det som skulle bli hans kone i Cleveland. Hun het Helen Ackerley, og var av nedadgående avstamning fra en av mennene bak Uavhengighetserklæringen i 1776. Ikke akkurat politisk korrekt med historien i mente. På den tiden var det ganske så uvanlig med ekteskap mellom raser, men jo lenger øst man dro – jo lettere var det. I 1964 flyttet Bill og Helen til utkanten av Boston, Massachusetts, og det var her dattera Toki ble født.
Mora Helen var interessert i økologisk landbruk og selvberging, og selv om det kanskje ikke ga de beste assosiasjonene hos ektemannen Bill, så fattet dattera Toki i tidlig alder også interesse for det. Hun var også en eventyrlysten ung jente, og det var det som etter hvert førte til at hun flyttet til Fairbanks i Alaska.
I 1986 var hun derimot hjemme igjen i New England – da i Maine. Hennes store hobbyer var grønnsaksdyrking, kunst og musikk, og det var gjennom sistnevnte hun møtte mannen i sitt liv – italienskættede John Pranio.
Sammen levde de det gode liv på landsbygda i North Whitefield, Maine. De spilte musikk sammen, og holdt kurs i en tradisjonell formasjonsdans kalt kontradans.
De giftet seg i 1991, og fikk etter hvert to sønner – Sean og Jamie (født i 1996 og 1999). Det ble ikke så mye inntekt av hverken holde kontradanskurs eller å male prospektkort og kalendere, så hun videreutdannet seg som barnehagelærer, og fikk jobb i en Steinerbarnehage.
Sean og Jamie kunne fra barnsben av boltre seg med kreative sysler. I hjemmet hadde foreldrene til sammen over 30 forskjellige instrumenter, som guttene var ivrige på å lære seg. Fra de var små, så sang de sammen i badekaret – og Toki lærte dem å synge vokalharmonier ved å sette på Beatles i bilen til og fra skolen. De var med på konserter som foreldrene hadde rundt om i nærmiljøet, samt når de spilte på kontradans-arrangementene sine. De ble eksponert for alt fra tradisjonell felemusikk, engelsk pop, jazz og gamle countryduetter.
Allerede da guttene var i barneskolealder var de habile musikere som kunne traktere flere instrumenter, og de eksperimenterte også med alt i fra visuell kunst til musikkproduksjon. I tillegg til å spille sammen med foreldrene, så startet de også å lage musikk som brødre. Og hvorfor gå over bekken etter vann? Navnet på duoen ga seg selv – Oshima Brothers.
De platedebuterte i 2016, og gjorde absolutt alt selv både når det kom til produksjon, distribusjon, markedsføring, booking av spillejobber, artwork og så videre. Selvlært er vellært, heter det.
I dag har guttene flyttet til Portland. Ikke den i Oregon, men Maines største by. Byen ble av musikkbladet Rolling Stones for noen år siden kåret til å ha en av USAs 8. beste musikkscener.
Foreldrene valgte også å flytte på seg igjen, og bor nå i byen Belfast – litt lenger øst i staten, og nærmere havet. Der pusler de fortsatt med sitt; holder kurs i kontradans, selger egenproduserte kunstkalendere, og dyrker sine egne grønnsaker.
Foreldrene til Toki flyttet tilbake til faren Bill sin hjemby Las Vegas allerede i 1993. Mora Helen døde der i 2004, mens Bill fulgte etter i 2016 – dagen etter at debutalbumet til barnebarna ble gitt ut.
Barnebarna ga ut sitt andre album i 2022. Der førstealbumet i 2016 var sobert produsert med akustiske folk-låter, så var albumet «Dark Nights Golden Days» langt mer eksperimentelt. Her hadde guttene virkelig lekt seg med både produksjon, låtskriving og alt annet. De gjør fortsatt det meste selv, og Jamie både filmer, redigerer og koreograferer duoens musikkvideoer.
Låta «Love is Tall» ble den store snakkisen fra albumet, og har i dag nærmere 5 millioner avspillinger på Spotify. I tillegg er gutta aktive med ulike remikser av gamle låter, og de har også lagt et visuelt album som de har gjort tilgjengelig for nedlasting på nettsiden sin.
Så vil tiden vise om brødrene vokser seg så store at de tilslutt må overlate noen av oppgavene til andre – eller om de fortsatt klarer å sjonglere alle rollene selv.