Her om dagen ramlet det inn en tekstmelding til meg, som åpenbart var feilsendt.
Gode brødre. Det er lenge siden sist vi så noen av dere og husk, du er savnet. Årsmøte onsdag. Møtet settes som brodersamling med daglig antrekk. Gi beskjed til NN om du kommer innen tirsdag pga. servering. Du er hjertelig velkommen. Hilsen NN, fungerende S.
Ikke har jeg brødre. Ei heller en bror. Det nærmeste jeg kommer er mitt kjære søskenbarn som også er født i det herrens år 77 – men avsenderen var ikke ham.
Ikke kjente jeg noen av navnene heller, men en liten flik av meg var fristet til å spille med, og invitere meg selv inn i en eller annen losje. Et gubbetreff. En gutteklubb.
Det er jo noe litt fascinerende med slike rituelle ansamlinger. Hva driver de egentlig med bak de lukkede dørene? Hva skjer når gardinene dras for, og kaffen er klar? Er det som i den danske serien Riget? Går noen fullstendig Eyes Wide Shut? Eller er det bare guttekvelder satt i system. Et sted for å møtes. Et alternativ til den lokale kafeteriaen eller tippekiosken?
Jeg måtte gjøre litt research på navnene som stod oppført i tekstmeldingen, men jeg kan ikke si at det ga meg så mye kjøtt på beina. Litt av greia med slike losjer er vel at det skal være litt mystisk. Men er det egentlig så mystisk?
Jeg fikk faktisk en halvveis forespørsel for en del år siden om å bli med i en slik, men takket pent nei. Jeg elsker å sosialisere med min egen gjeng, og lørdagens guttekveld var for meg et losjetreff i seg selv. Akkurat slik de årlige kanoturene var. Da de fortsatt eksisterte. Jeg håper fortsatt på ny tur i august. Blir det ikke kano, er jeg klar for ei hytte. Men blir det ikke noe av, så vet jeg hvor jeg har mine. De er tett på i hjertet og sjel, selv om vi ikke sees så ofte lenger. Jeg trenger ingen nye brødre i en mørk kjeller. Men takk for at dere spurte.
Jeg valgte å ikke svare. Det ville uansett blitt for langt og kjørt til Trondheim på en onsdagskveld.
Det var nok ledetråder i henvendelsen til at jeg klarte å spore opp hvilken guttekveld jeg potensielt kunne ha ramlet inn i – med en stående invitasjon. Det stod jo ikke «Kjære Hans Josef», men «Gode brødre». Jeg kunne vært en god bror.
Ordenen – som de velger å kalle seg selv – står visst nok for et inkluderende felleskap for verdibasert utvikling. Ok, det var ikke så radikalt. Må man etablere en gutteklubb for slikt?
I tillegg er visst målet å samle menn for å arbeide i det godes tjeneste – for samfunnet, familien og eget beste. Jøss, jeg visste ikke at man trengte å organisere seg bak lukkede gardiner for å yte slikt heller!
Så sannelig – ordenen vil faktisk også støtte sine medlemmer til å utvikle sin egen karakter. I motsetning til i livet utenfor, altså. Der hver dag er et karakterdrap, og du må gå på akkord med alt og alle?
Ordenen vil samle menn med etiske og sosiale interesser til et broderskap grunnlagt på kjærlighet, ansvar og pliktfølelse, skriver de så. Omtrent slik en helt ordinær kameratgjeng fungerer, med andre ord.
Jeg følte kjærligheten i rommet på guttekvelden i helga. Ansvar og pliktfølelse, vel – det kommer vel an å øyet som ser. Jeg følte et ansvar for at alle skulle ha det hyggelig, få servert god mat, og ha en trivelig kveld. Slik sett følte jeg vel også på en plikt til å bidra med dette, uten at det var noe annet enn lystbetont. Det er mulig det bare er meg, men når jeg hører ordet plikt, så får jeg ikke udelte positive assosiasjoner. Det er noe som grenser mot tvang. Noe som potensielt vil føre til dårlig samvittighet hvis du ikke utfører din plikt. Jeg tror heller på frihet. Friheten til å være seg selv. Eller som ordenen selv skriver; utvikle sin egen karakter.
Min dårlige samvittighet i helga var at jeg har belaget hele min invitasjon på sosiale medier, og da jeg opprettet arrangementet etter en litt fuktig kveld hos en kamerat på Toten i november i fjor, så klarte jeg ikke få med alle jeg skulle få med. Jeg gikk aldri inn og dobbeltsjekket, og lot alt skure og gå i den tro at alle var med – og så innså jeg den siste uka at det var to jeg anser som gode venner, som jeg av en eller annen grunn ikke hadde klart å dele invitasjonen til. Det var mitt ansvar. Der feilet jeg.
Jeg vet ikke hvordan Tempelridderordenen ville ha stilt seg til det. I deres iver så later det til at de heller inviterer en ekstra ukjent i stedet for å risikere at noen skal føle seg glemt.
Akkurat der tar jeg stor lærdom. Jeg kommer til å være mitt ansvar og min plikt til å påse at alle som skal ha invitasjonen, får den neste gang.
Og Tempelordenen har vel kanskje sitt på det tørre, selv om de sendte ut invitasjonen til en vilt fremmed. De skriver nemlig også at ordenen ikke er hemmelig, og at dens lov er åpent tilgjengelig – men av pedagogiske årsaker hemmeligholdes det indre arbeidet. Den synes jeg er god. Av pedagogiske årsaker.
Guttekvelden var heller ikke hemmelig, selv om det kun invitasjonene var opprettet som et privat arrangement på fjesboka. Av pedagogiske årsaker burde jeg dog aldri ha stolt på at jeg i bakfylla i november klarte å få med alle som skulle ha blitt med. Jeg burde sendt ut en personlig invitasjon til hver og en. Jeg tar den.
Jeg unner alle å ha en guttegjeng slik som min. Mitt brorskap. Jeg vet at det ikke er noe man skal ta for gitt, og vi har i mange år hørt det samme foran hver årlige kanotur. Så heldig dere er. Ja, vi er heldige. Et livslangt forhold. Det kan gå år mellom hver gang noen av oss treffes, men vi plukker opp tråden som det skulle vært i går. Og mimrer masse, så klart.
Så er jeg ikke mer ydmyk enn at jeg forstår at en del som ikke naturlig har skaffet seg et slikt evig bånd med sine kanskje også ser den samme verdien i Tempelridderordenen.
Når alt kommer til alt, så er det kanskje ikke så stor forskjell. Vi har også våre ritualer, ordets rette forstand, gjentagende og beviste handlinger i et bestemt mønster. Vi spiser vårruller, vi forteller de samme historiene om og om igjen, og vi vil hverandre genuint vel.
Ok, så tar vi oss kanskje et par glass også. Oss brødre i mellom.
Og prater litt drit. Og spiller litt for høy musikk.
Til noen sovner.
Og noen drar.
Akkurat som i Tempelridderordenen støtter vi hverandre til å utvikle sin egen karakter!