Spotify og tilsvarende strømmetjenester er en flott måte å oppdage ny musikk på, men det store problemet ligger i den økonomiske modellen, som mest av alt kommer de mest strømmede til gunst. Akkurat som verden for øvrig, så vil altså denne bidra til at de rike blir rikere, og de fattige fattigere også blant musikere.
I snitt må visst nok ei låt bli strømmet 263 ganger for å tjene én skarve dollar. I tillegg er visst ikke det mattestykket like enkelt å forholde seg til, for det er visst nok også slikt at avspillingene måles opp mot de mest strømmede låtene – slik at de minste artistene kommer ut uproposjonalt i forhold til de større. På toppen av det hele sitter i Spotify sitt tilfelle en gründer for det hele. Mannen bak gardina i Oz. Denne fyren har blitt mangemilliardær, men kan ikke skilte med å ha hatt musikernes fokus gjennom karrieren. Svenske Daniel Ek sluttet på skolen, og gjorde i stedet kometkarriere innenfor IT og netthandel. Først i Tradera, som var svenskenes svar på vår QXL – eller nå Finn – før han gikk videre til eBay, og deretter snublet inn i musikkens verden via sketchy og lite solidariske BitTorrent-nettsteder.
Han gikk altså fra å lede folket inn på illegale nedlastingstjenester som ikke ga artistene noen verdens ting, til å få med seg musikerne selv på laget, og lage en stuerein tjeneste – der pengene skulle ut igjen til artistene. En ørliten del av dem. De største.
Mange musikere og interesseorganisasjoner for både låtskrivere og musikere, har prøvd å ta opp kampen – men trollet har vokst seg så stort og sterkt at det tåler sollyset godt.
En av de mest engasjerte forkjemperne på musikernes side av bordet, er britiske Tom Gray. Han etablerte i 2020 en kampanje mot strømmetjenestenes algoritmer og økonomimodell, som fikk navnet «Broken Record Campaign». Innsatsen han la ned førte også til at han ble stemt frem som leder av den britiske foreningen for låtskrivere og tekstforfattere, og har også ført ham inn dørene til Underhuset. Med en haug med kollegaer i ryggen, så har han prøvd å drive tung lobby-virksomhet i de politiske gangene i London for å få politikerne på banen. Fangsten har enn så lenge ikke vært stor, men Gray gir seg ikke.
Han har meldt seg inn i Labour, og stilt til valg for å komme inn på House of Commons på vegne av det som har vært hans hjemby de siste 25 årene – Brighton. Så vil han forhåpentligvis kunne ta oksen ved hornene selv.
Gray nyter respekt og lojalitet i musikkbransjen, for han kommer selv fra en lang og bred karriere som musiker – for et av bandene som mest trolig får mindre av den store kaka nå, enn de fikk da de selv solgte fysiske formater.
I 1997 var han med å stifte bandet Gomez sammen med fire andre karer som møtte hverandre under studier på universitet i Sheffield.
Bandet platedebuterte i 1997 med albumet «Bring it On», som gikk såpass hjem hos bransjen at den rasket med seg prisen for årets beste britiske album under Mercury Music Awards – foran store utgivelser fra samme år som Massive Attack’s Mezzaninie og The Verve’s Urban Hymns.
Jeg hadde dessverre aldri albumet selv, men kjente flere som hadde det – og ble derfor relativt godt kjent med musikken. Da de to år senere ga ut oppfølgeren «Liquid Skin», så gikk et knippe av de låtene mer inn under huden på meg. Den låta som fenget meg mest, og som jeg fortsatt holder som den beste, var «We Haven’t Turned Around» - og den blir så klart også dagens soundtrack. Så håper jeg den får en god del avspillinger på Spotify, slik at det kanskje genererer noen få skarve pence inn til fordeling for Tom & resten av de fire gutta i bandet – som sist ga ut et studioalbum tilbake i 2011, men som allikevel selv definerer seg som aktive.
Så spørs det da, om de får tid til å turnere eller å spille inn nytt materiale, all den tid Tom Gray nok blir noe opptatt i parlamentet fremover.