Ida Klara Jørgensen ble født i Hamar den 16. januar 1868. Oppkalt etter sin syv år eldre søster, som døde kun 2 ½ år gammel. Foreldrene var Jørgen Jørgensen (født 1832 på Nes, Ringsaker) og Ingeborg Jensdatter (født 1829 på Biri). I noen av kildene står hun også oppført med etternavnet Holstad.
Det er uvisst hvordan hun fikk dette etternavnet. Da hun var 7 år gammel er familien registrert bosatt i Holsetgata 57 i Hamar, så det er mulig navnet egentlig skulle ha vært Holset. Som kjent byttet gjerne folk det siste etternavnet sitt etter hvor de til enhver tid bodde på den tiden. Brødrene hennes tok imidlertid også navnet Holstad. Begge disse emigrerte for øvrig til Amerika og bosatte seg i Minnesota.
Hun begynte allerede som småjente å stå på ski på vinterstid, og var da så klart også med guttene og hoppet. Hun begynte først i en liten lokal bakke like ved der hun bodde, som de kalte Holsetbakken. Selve hoppet var visst nok av stein. Der hoppet hun gjerne bakken ned, en 7-8 meter, og viste seg allerede tøffere enn mange av gutta i nabolaget.
Hun ble tidlig klar for større utfordringer, og hoppet i de bakkene hun kom over, blant andre Ensrudbakken og Magnusbakken. Hun begynte også å trekke til Holsbakken, som lå på en privat eiendom – Hol gård (ikke den samme som på Nes, men en gård i Furnes). Der arrangerte Hamar skiklubb et storstilt arrangement hver vinter, og Klara hadde tidlig en drøm om å få være med.
Foreldrene var ikke særlig begeistret for dattera sin nye hobby. De hadde gjerne sett at hun ikke hoppet, og var redd for at Klara skulle «brekke både armer og bein».
Som 12-åring vant Klara et skoleskirenn i den lokale Holsetbakken. Hun falt og brakk den ene skien etter det første hoppet, men fikk lånt seg et par nye ski – og hoppet stødig bakken ned i de to neste hoppene. Det holdt til seier, og hun vant «et par nye ski, et par finsko og et håndarbeidsskrin med en fin brystnål nedi». Det skulle ikke stå på premiene selv på et skoleskirenn den gangen!
De årlige skirennene i Holsbakken samlet små og store om hverandre. Jeg har ikke klart å finne ut av når det første rennet ble avholdt her, men det er i alle fall omtalt et renn i avisen så tidlig som i 1875.
Holsbakken, Furnes. År og fotograf ukjent
I 1881 meldte lokalavisen at det måtte ha vært et sted mellom fire- og femhundre mennesker til stede for å se på. Dette var ikke rent hopprenn i moderne forstand, men mer som en 1800-tallets variant av X-Games eller skicross. Løypa var på hele 1200 meter, og det var utstilt dommere underveis. Stilen var det man stort sett ble bedømt på. Tiden var ikke så viktig. Nederst i bakken var det anlagt et hopp, som alle måtte over. En skikkelig finale, altså. Mange falt i hoppet, meldte avisen – men de som stod ble møtt med øredøvende jubel fra de fremmøtte.
Klassene ble i avisen benevnt som «gutteklasser», så selv om sikkert Klara allerede ville ha deltatt der som 13-åring – så fikk hun muligens ikke være med.
I klassen «Gutter 16+ år» vant John Houge fra Telemark, mens i smågutt-klassen vant Ole Øvergaard fra Stor-Elvdal. Med andre kom folk langveisfra for å delta, selv om majoriteten nok kom fra innlandsbygdene på østsiden av Mjøsa. Banketten etter rennet ble holdt på Victoria Hotel, der det vanket premier og taler. Lokalavisen utsendte meldte om god stemning, men at det til neste år burde velge «et billigere sted enn Victoria Hotel» - som forteller litt om at det allerede den gangen ble sett på som et litt dyrt, fint sted.
I 1884 fikk endelig Klara delta i Holsbakken-rennet for første gang. Da var hun blitt 16 år. Hun skilte seg ut som den eneste jenta i rennet, og var kledd i en gjenknappet vinterkåpe med hatt på hodet da hun satte utfor.
Publikum ble elleville av begeistring, og hun ble et aldri så lite lokalt trekkplaster i årene som kom.
Før rennet i 1887 reklamerte til og med avisene med at Klara skulle delta. Faren Jørgen mannet seg for første gang opp for å se på dattera hoppe dette året, men holdt visst nok hendene foran øynene når hun tok av fra hoppkanten. Etter å ha falt i prøvehoppet, så holdt hun seg stående i de tre offisielle hoppene. Selv om det ikke ble noen premie, siden det fortsatt ikke var noen egen klasse for jenter, så ble Klara båret på gullstol etter rennet – akkompagnert av «Ja vi elsker» fra det fremmøtte musikk-orkesteret.
I samme renn deltok også en 18 år gammel gutt, som senere skulle bli landsens kjent i en helt annen bransje.
Hauk Aabel hadde flyttet til Hamar for å begynne på gymnaset, men var ingen nykommer på ski. Hans far hadde flyttet til Valdres for å jobbe som doktor da Hauk bare var 7 år gammel, og hver vinter fra barnsben av hadde han stått på ski og hoppet i hoppbakker. Klassekameratene hans hadde møtt frem for å heie ham fram. Han landet først på kulen i prøvehoppet, men da det gjaldt strakk han seg visst til (etter hans egne ord) 22 meter. Etter tre omganger, med tre stående hopp, håpet Hauk på premie – men det holdt bare til 4. plass!
Før jul i 1887 følte Klara seg dårlig, og gikk til doktoren med det hun selv mente kunne være en hjertefeil. Det ble ikke påvist noe galt, annet enn at det sikkert bare var noen muskler som var overanstrengt. Engstelig for å presse seg noe mer, så bestemte Klara brått for å legge skiene på hylla – kun 19 år gammel. Dermed ble rennet i 1887 hennes siste.
Spoler vi åtte år frem, så hadde Hamar skiklubb i 1894 tatt inn over seg at jenter også ville konkurrere, for da meldte lokalavisen om at det ved en ekstraordinær generalforsamling hadde blitt besluttet at kontingenten for damer var satt til 50 øre. På samme møte ble det øremerket 50 kroner til å bygge en forhøyning på toppen av Holsbakken, for derved at opnaa større fart i løbet.
Det ble aldri noe renn i 1894 på grunn av snømangel, men i 1895 var det 109 påmeldte fra 11 forskjellige skiklubber, og bakken hadde da også blitt utvidet med større hopp. Nå skulle det fint være mulig å strekke seg til nærmere 25 meter i bakken.
Etter rennet i 1895 tillot en korrespondent til stede å på trykk i lokalavisen sammenligne Holsbakken med Holmenkollen – med negativt fortegn for førstnevnte.
Ankepunktet var at Holsbakken ikke hadde en naturlig slette der løperne fikk stoppet, slik som med Besserudtjernet i Holmenkollen. Unnarennet etter hoppet i Holsbakken var mye brattere enn i Holmenkollen, og var – ifølge korrespondenten – vanskelig å «ikke falde paa ryggen for den som ikke daglig har anledning til at øve sig i bakken». I tillegg fikk Holsbakken kritikk for at det bakken var noe ujevn før hoppet, og at det var litt for flatt rett før – selv om de til rennet i 1895 hadde fått bygget et stillas som ga bedre fart. Det ble også påpekt at bakken lå alt for langt unna sentrum, og at den ikke egnet seg til «større skistevner».
Dette fikk styret i Hamar skiklubb til å tenne på alle pluggene, og de rykket inn en lengre kommentar i Hamar Stiftstidende, som noen dager senere kom med et innlegg i samme avis, der de mente det var hinsides meningsløst å sammenligne disse to bakkene, og de to rennene.
Om det ikke var klikk de jaget den gangen, så var det ofte mange interessante formuleringer som nok hadde sitt mål om å enten selge aviser eller provosere lesere til mer engasjement. I omtalen av rennet i 1897 ble de fremmøtte karakterisert slik: «Et mylder av broget klædte skidamer og en uendelighet av grå skiherrer mot den skinnende sne».
I 1897 var det en egen dameklasse, og ifølge avisen var jubelen størst blant tilskuerne når disse satte utfor. Klara hadde for lengst gitt seg med skihopping, og fikk aldri oppleve å kunne konkurrere i en egen klasse. De to som kunne det dette året var ei frøken Vold og Johanne Dobloug.
I 1902 var det slutt på hopprennene i Holsbakken. Da stod nemlig den nye Hamar-bakken ferdig, og Hamar skiklubb la alle sine nye arrangementer dit.
Hvordan gikk det så med Klara?
Hun giftet seg med lakkerer og maler Ole Hansen Økelsrud, og tok samtidig hans etternavn. I 1899 fødte hun i Hamar sitt første og eneste barn, Helene (1899-1969).
I folketellingen 1910 var Klara Økelsrud registrert bosatt Karl Johansgate 37, Hamar. Hun var registrert bosatt der alene, selv om alt tyder på at hun fortsatt var godt gift med Ole Økelsrud. Hun leide en «kvistleilighet over 2. etasje», og betalte 10 kroner i måneden i husleie. Hun var registrert som arbeider på Hamar melkekondenseringsfabrikk (senere bare kalt «melkefabrikken», der de mange år senere skulle finne opp det legendariske pålegget HaPå – Hamar-pålegg).
Ti år senere var hun registrert bostatt på Økelsrud sammen med mannen og resten av familien.
Datteren Helene giftet seg med løytnant og bokholder Gunnar Rønning. De fikk to døtre; Ingeborg og Oddrun. I juli 1929 kom nummer tre til verden - lille Ingrid Karin. Tragedien skulle imidlertid ramme den lille familien Rønning, og i 1931 døde vesle Ingrid, bare 11 dager før hennes to-års dag, av hjernebetennelse.
Noen år senere fikk familien et attpåklatt, og hun ble oppkalt etter sin avdøde storesøster, og fikk navnet Inger Kari. Hun giftet seg Stavlund og flyttet til Østfold, der hun døde så sent som i 2018.
I 1933 – da Johanne Kolstad-feberen herjet i landet – ble historien om Klara dratt frem igjen i avisene, og hun ble intervjuet. Da var hun allerede blitt bestemor, men syntes oppmerksomheten var stas – og ikke minst var hun veldig begeistret for at det hadde blitt lettere for kvinner å kunne delta i hopprenn på lik linje med gutta. I denne artikkelen ble hun også omtalt under klengenavnet «Ski-Klara», uten at jeg har klart å finne det tilnavnet i tidligere, digitaliserte skriftlige kilder.
Klara døde den 24. november 1952, 84 år gammel.
Dagens soundtrack er signert den svenske duoen First Aid Kit. De består av søstrene Klara og Johanna Söderberg. Når vi tenker tilbake på Ski-Klara sin hoppkarriere på slutten av 1800-tallet, og Johanne Kolstad, som fulgte på 40 år senere – og som til alt overmål også brukte navnet Johanna i Amerika – så passer søsterduoen som hånd i hanske til dagens historie. For ikke å si som en vever jentefot i en gammel skistøvel.
Dagens låt er deres nydelige «Emmylou» fra 2012.