Fem minutter over midnatt den 25. januar 1996 trakk fengselsbetjent Robert Snyder i en spak som åpnet en fallem i gulvet på et skafott i James T. Vaughn Correctional Center utenfor byen Smyrna i Delaware. Ned i hullet som åpnet seg forsvant den siste personen som har blitt henrettet ved henging i amerikansk historie – 49 år gamle Bill Bailey.
Drapert i svart så han ut som ei filledukke når det tykke repet strammet seg. Rundt skafottet var nærmere 100 mennesker samlet for å bivåne hendelsen – nærmere 70 av dem demonstranter mot dødsstraff. I mindretall var representanter fra familien til de som Bailey selv hadde tatt av dage 17 år tidligere. Ingen fra Baileys egen familie var til stede.
Den første gjennomførte henrettelsen i Amerika skjedde så tidlig som i 1608, men siden 1800-tallet har det vært svært ulik politikk på dette fra stat til stat. Michigan har aldri henrettet noen siden de ble tatt opp i USA i 1847, mens i Alabama blir den hittil siste henrettelsen gjennomført i dag, 25. januar 2024. Det vil også være første gang nitrogengass blir brukt som metode, når Kenneth Eugene Smith senere i dag blir ført inn i et rom i fengslet Holman Correctional Facility utenfor Atmore.
Kenneth prøvde helt til i går å få henrettelsen utsatt, uten å nå frem. En rekke demonstrasjoner har de siste dagene pågått utenfor fengselet, og mange har engasjert seg i hans sak. Han ble forsøkt henrettet også for noen år siden, men da skjedde det en teknisk feil som gjorde at henrettelsen ble utsatt i siste liten. Nå virker det derimot som om alt håp er ute om en utsettelse, hvis det ikke skjer noe helt i siste liten. Så går Kenneth inn i historiebøkene som en sprell levende prøvekanin for en ny, eksperimentell død.
Her hjemme ble dødsstraff først avskaffet i 1902. Da hadde ingen blitt henrettet siden Kristoffer Svartbækken ble halshugd foran 3000 skuelystne på ei myr utenfor Løten i 1876.
Dødsstraff ble gjeninnført under andre verdenskrig, men da Norge formelt avskaffet dødsstraff på nytt i 1979, så hadde ingen blitt henrettet på norsk jord siden 1948.
Historiker og tidligere lege Torgrim Sørnes har skrevet sju bøker om henrettelser i Norge, og tatt for seg samtlige i perioden 1749-1876. Jeg kjøpte den første da den kom i 2009, som tar for seg den siste perioden fra 1815 til 1876, men har planer om å skaffe meg resten. Om enn så brutalt og lite humant det høres ut, så er det noe fascinerende ved disse brutale historiene.
Et kvarter etter at Snyder åpnet fallemmen i 1996, så ble Bill Bailey erklært død. En av de fremmøtte vitnene var Saxton Lambertson, og han var tydelig fornøyd med forsikringen om at Bailey nå var død. I 1979 hadde Bailey nemlig kaldblodig drept Saxtons foreldre.
Gilbert og Clara Lambertson var da 80 år gamle, og levde et harmonisk og rolig liv på den lille familiegården utenfor byen Dover i Delaware. Den 21. mai 1979 begynte som alle andre dager. De stod opp, kokte seg kaffe, spiste frokost og gikk ut for å pusle litt i hagen. Fuglene kvitrert og sola skinte.
Samtidig litt lenger nord, så er Bill Bailey på flukt etter å ha rømt fra et fengsel i Wilmington, der han har sonet en mindre straff for forfalskneri. Han stikker innom foster-søstera, som bor like nord for Dover, der han får hennes mann Charles Coker til å kjøre ham til ei spritsjappe. Der drar han opp en pistol, og truer til seg ei helflaske sprit. Charles ser det hele fra bilen, men tør ikke gjøre annet enn å lystre. Bailey ber deretter om å bli satt av i et veikryss på bygda litt lenger syd. Coker gjør som han sier, og snur bilen for å raskest mulig komme seg hjem for å varsle politiet.
I mens har Bailey beveget seg til fots til nærmeste hus. Planen er å stjele en bil, men da han får øye på det gamle ekteparet i hagen, så oppstår det en situasjon som ender med at han skyter og dreper begge de gamle, fredelige pensjonistene.
Politiet var da allerede varslet, og et politihelikopter observerte straks Bailey til fots over et jorde. Han prøvde desperat å skyte mot politihelikopteret, men gikk tom for kuler, og ble pågrepet uten større dramatikk.
Etter 17 år på dødscelle ble dommen fullbyrdet i 1996. Kun to dødsdømte hadde da blitt hengt siden 40-tallet i USA, men siden de dødsdømte selv har en viss autonomi i valget av metode, så var det Bailey selv som hadde insistert på at han ville henges.
På kvelden den 24. januar 1996 spiste han sitt siste måltid. Som et slags humant kompromiss har alle dødsdømte fått innvilget et siste måltid etter egne ønsker i lang tid, kanskje inspirert av Leonardo sitt klassiske maleri. Religion sitter historisk i Amerikas ryggrad, og denne ordningen har nok blitt en slags religionssymbolsk tradisjon – på lik linje med at de dødsdømte også obligatorisk får møte en prest kvelden før henrettelse.
Bailey gikk for godt stekt biff med bakt potet, erter, rømme og smør. Til dessert spiste han vaniljeis.
Og apropos bøker. Det er skrevet flere bøker om denne tradisjonen også, deriblant «Last Suppers: Famous Final Meals from Death Row» (2001, Ty Treadwell).
Kenneth Eugene Smith sitter samtidig som du leser dette og spiser sitt siste måltid.
Smith har sittet på Death Row siden 1996, etter at han sammen med kompanjongen John Parker begitt et bestillingsdrap på ei prestefrue – betalt og arrangert av presten selv. Parker ble henrettet så tidlig som i 2010, mens presten tok livet sitt uka etter hendelsen i ’96 – da politiet satte ham under lupen som bakmannen. Det spørs om Smith velger å benytte seg av tilbudet om prestebesøk før han en gang i løpet av dagen lokal tid trekker livets siste åndedrag.
Dagens soundtrack blir ei låt skrevet til filmen «Dead Man Walking» (1996, Tim Robbins). Filmen handler om Matthew (Sean Penn) som sitter på dødscella i et fengsel i Louisiana, og hans møte med den katolske nonnen Helen (Susan Sarandon). Filmen er basert på en sann historie om den ekte Helen Prejean sitt liv som åndelig veileder for dødsdømte i USA.
Bak låta «Ellis Unit One» står Steve Earle, som også både hadde ei låt og en rolle i serien Treme som ble omtalt på bloggen her i går.
Last night I dreamed that I woke up with straps across my chest
And something cold and black pulling through my lungs
Even Jesus couldn’t save me though I know he did his best
But he don’t live on Ellis Unit One