I dag skal vi til et lite stykke Frankrike i USA, nemlig staten Louisiana – oppkalt etter selveste Solkongen Ludvig den 14.
Det var i dette området den største konsentrasjonen av franske kolonister slo seg ned på 1600-tallet, og det preger hele staten den dag i dag. Akkurat som at svenskene i Delaware kalte sitt område for New Sweden, så satte franskmennene navnet New France på dette området.
Den samme logikken brukte kolonistene da de etablerte byen New Orléans i 1718. Byen fikk sitt navn etter den franske byen Orléans. Gamlebyen kalles French Quarter, og du kan fortsatt høre folk snakke fransk i området. Faktisk så mange som 7 % av Louisianas nærmere 5 millioner innbyggere meldte ved siste folketelling at de hadde fransk som morsmål.
De fleste av disse tilhører en etnisk gruppe som kalles for Cajuner. På 1700-tallet kom nemlig en del fransk-kanadiere til området nordfra, og blandet seg med etterkommerne av de franske kolonistene. Canadians ble til Cadiens, som igjen ble til Cajuner. Cajunske tradisjoner står sterkt i området – spesielt mat og musikk. Sistnevnte er faktisk ikke så ulikt fra tradisjonell norsk gammeldans som vals og polka, med trekkspill som det ledende instrumentet.
Jeg har alltid drømt om å besøke New Orléans siden jeg så Erik Diesens billedbrev fra byen på 80-tallet. Episoden het «Fra bomull til jazz i ørene» - to av statens viktigste produkter. Jeg husker spesielt godt at Diesen rapporterte fra karnevalet Mardi Gras, som har opptatt årets to første måneder i byen helt siden 1837. Naturlig nok ble jeg også dratt inn i HBO-serien Treme (2010-13), som blant annet portretterer miljøene rundt de unike karneval-klubbene i byen.
En vakker dag håper jeg å besøke New Orléans, og tråkke i Diesens fotspor over Congo Square. Velte innom ei kneipe i Frenchmen Street og få med meg en jazz- eller cajun-konsert. Ta fergen fra Canal Street ut til Algiers Point. Spise Gumbo. Drikke en Sazerac. Ta en båt ut til sumpene. The Bayou.
Men byen blir aldri helt den samme etter 2005.
Som i Kansas og andre stater lenger nord, så er Louisiana også sterkt utsatt for uvær. Her er det ikke sandstormer og tornadoer som rår, men de tropiske orkanene. Disse bygger seg årlig opp over det varme havet i Mexicogulfen, og sveiper fra tid til annen inn over fastlandet.
Den kraftigste av dem alle kom i august 2005: den tropiske orkanen Katrina. Denne danner også bakteppet for serien Treme, der handlingen starter ett par måneder etter at orkanen har løyet. Hvordan komme seg på fote igjen etter en enorm naturkatastrofe?
For Katrina var en naturkatastrofe av bibelske dimensjoner. Byens rundt 1,3 millioner innbyggere hadde alle hadde blitt beordret om å evakuere. Bilkøene ut av byen var enorme, og mange hadde siktet seg inn på byen Shreveport, som ligger såpass langt inn i Louisiana at den stort sett går klar av de verste orkanene. Både frivillige og militære bidro i evakueringen, og Røde Kors mobiliserte til det som skulle bli den største hjelpeaksjonen i deres snaut 125 år lange historie.
Folk flyktet i alle retninger. Mange ble ikke gjort rede for, men man regner med at i overkant av 100,000 mennesker ble igjen i byen. De fleste av disse fra de mest sårbare gruppene i samfunnet: Eldre som ikke var i stand til reise, fattige som ikke hadde råd til å reise, bostedsløse, og innvandrere, som enten ikke kunne språket eller hadde fått med seg informasjonen. De som hjelpemannskapene kom over, fikk hjelp til å komme seg i trygghet – mange av dem stuet inn i digre idrettshaller. Mange av disse var også musikere, som levde fra hånd til munn – slik hverdagen for mange musikere utenfor det største rampelyset er.
Katrina herjet kystområdene rundt New Orléans ei uke i strekk, og orkanen kom på det meste opp i en hastighet på 280 km/t. Da det hele var over den 30. august, så lå store deler av New Orleans i ruiner. 80 % av byen stod under vann, og det var skader for milliarder – den dyreste naturkatastrofen i amerikansk historie.
Og verst av alt: Over 1800 mennesker ble til slutt registrert omkommet, hvorav 750 som aldri ble funnet.
I dag er New Orléans i ferd med å komme seg på fote igjen – snart 20 år etter. Fortsatt bor det 10 % færre i byen sammenlignet med på samme tid i 2005, men kurven peker oppover. Infrastrukturen er bygd opp igjen, og arbeidsplasser kommer fortsatt til.
De som virkelig tok tak i gjenoppreisningen etter Katrina var musikkmiljøet. Så fort det lot seg gjøre, så gikk de sammen og arrangerte minnekonserter, innsamlingskonserter og satte byen på kartet musikalsk igjen.
Ett av disse bandene var Galactic. Et jam-band med godt voksne musikere med New Orléans-musikk i årene. De hadde vært fast husband på Tipitina’s siden 90-tallet, og stod alltid for festen med sine lange sett, spesielt på merkedager som nyttårsaften og under Mardi Gras. Bandet har opp gjennom årene delt scene med kjente artister som B.B. King, Widespread Panic, Allman Brothers, Counting Crows, Gov’t Mule og Macy Gray. Nyttårsaften 2005 var de tilbake på Tipitina’s, og ga publikum et håp og en tro inn i det nye året om at alt etter hvert skulle gå bra. Alt skulle bli som før – og bedre!
To av bandmedlemmene kjøpte Tipitina’s så sent som i 2018, og nå er de ikke lenger bare husband – men også eiere. Gjennom årenes løp har bandet hatt flere forskjellige vokalister. Ei av disse ei jente ved navn Maggie Koerner – født og oppvokst i Shreveport, byen som også blant andre har fostret Dylan Le Blanc, som jeg i desember hørte live på Arnemoen Gard i Ringebu.
Som barn hadde hun drømt om å bli artist. Men hun turte ikke satse på drømmen, og begynte i stedet i 20-åra på en Master i utviklingspsykologi. Men hun hadde Louisianas musikkarv i blodet, og da hun flyttet til New Orléans i 2013, så var det med et mål om å stå på de legendariske scenene i byen. Hun fikk etter hvert synge med en rekke lokale band – deriblant Galactic, og sist rockebandet The Revivalists. Hun er også et fast innslag på jazzfestivalen som hvert år arrangeres i byen.
Parallelt med det har hun over flere år laget egen musikk. Hun platedebuterte som soloartist allerede i 2011, og har gitt ut ytterligere to studioalbum (i 2013 og i 2022).
Stemma hennes kler de fleste sjangere som spilles i New Orléans, med en råskap og kraft som gir meg assosiasjoner til en blanding av Amy Winehouse, Grace Potter, Hope Sandoval og
Låta The Prophecy er fra hennes andre album «Neutral Ground», og selv om låta er forholdsvis nedpå, så viser det hvilket register hun har.
Tenke seg til og fått oppleve henne på Tipitina’s en gang!