Først litt oppgulp. Det må ut fra tid til annet. Norge. Det Gudsforlatte landet her oppe i nord. Furet værbitt så til de grader. Bjørnson hadde rett. På mange plan. Skit i Norge, leve Toten!
Hva er galt med den gyllne middelvei, eller i alle fall en liten flik av stabilitet? Nei, da. I går fant værgudene på å krone den ekstreme vinteren vi har hatt – i mitt vintermisantropiske – med å skru på krana, og kjøre stokken opp på rødt. Sørpe, slaps og elendighet. Ufremkommelighet.
Nez. Det bakvendte av Zen.
Selv med nye piggdekk var det ikke sjanse å rå på elementene, så etter en halvtimes baksing ute, så måtte jeg søkkblaut bare gi opp, og trekke inn til ufrivillig hjemmekontor. I kampen slo jeg av en prat med en nabo som bor litt lenger oppi grenda. Han stod også fast med bilen, i veistubben rett ovenfor. Så vidt meg bekjent er dette er kommunal vei, siden det vel er både gatenummer og gateskilt, men jeg har aldri sett andre enn private vedlikeholde veistubben. Samme det. Faktum er at jeg hver vinter insisterer på at jeg skal flytte. Hver høst er jeg i et status quo. Men nå er jeg lei.
Jeg misunner de som bor i sydlige strøk. Jeg har så og si null glede av langrennski. Jeg hater å fryse. Og jeg har blitt ekstrem kald av meg de siste årene. Dratt på meg likfingre. Raynauds syndrom. Jeg får skjelven allerede ved minus fem. Norge er rett og slett ikke for meg. Beklager. Hadde det ikke vært for jobb og familie, så hadde jeg vært long gone for lenge siden. Akkurat som mine forfedre. Som han fyren som tok snippsekken og emigrerte til Amerika, for så å si hasta la vista til amerikansk vinter, og levde resten av livet i Honduras, Costa Rica og Colombia. De har vel sitt å stri med de også, sier du. Absolutt. Men de fryser ikke.
Mulig er det alderen. Mulig er det genetikk. Mulig er det bare personlighet. Muttern messet alltid om at hun ble værsjuk. Hun gjør det fortsatt. I sitt 90. år. Jeg skjønte ikke greia som barn. Jeg brydde meg katta om det regnet på tvers eller snødde på langs. I voksen alder har jeg skjønt det. Jeg har til og med arvet det. Eller tatt det. Jeg blir værsjuk. Skjønner akkurat hva hun mener. Lar meg påvirke ekstremt. Et dårlig karaktertrekk, ja visst – men så utmattende og mentalt skulle prøve å jobbe seg rundt. Og det verste av alt – det smitter jo så klart videre nedover. Ingen av mine barn fristes av å skulle ut i dårlig vær.
Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, er innprentet i Ola og Kari Dunk fra barnsben av. Seriøst? Det finnes dårlig vær. Det finnes ekstremt dårlig vær. Og det finnes mye av det.
Ikke et plagg i verden får meg til å se noe som helst positivt med striregn midt i februar. Ingenting.
Nok om det. If you can’t beat them, joint them. Jeg skal prøve å tenke positivt. Prøve. Det man gir oppmerksomhet blir det bare mer av. Værsjuken blir altså verre hvis jeg ikke snur om litt oppi knollen.
Men jeg må si; jeg har full forståelse for folk som blir seriøst paranoide. Jeg tillater meg å kjenne på følelsen hver vinter. Det slår sjeldent feil. Hver gang jeg har det travelt, så dukker det opp hindringer. Er det glatt, så møter jeg alltid en bil som prøver seg med en innersving nederst i Vingarvegen. Og den ene dagen i skuddåret jeg inviterer folk til gards, så er det tilnærmet ufremkommelig ute.
Senere i dag ankommer nemlig et par håndfuller med kompiser Lillehammer for årets «Guttekveld» - en tradisjon jeg har prøvd å bevare i mange år, men som jeg nå vel ikke har fått arrangert siden pandemien. Det er altså høyst på tide!
Tradisjon tro blir det servering av Tandsethers hjemmelagde vårruller med tilhørende hjemmelagd Sweet Chili Saus. I tillegg blir det litt enkelt tilbehør i form av ruccola- salat, ris og hjemmebakt Focacchia. Det blir engelsk fotball, det blir tullprat, det blir musikk!
Førstemann ankom i går, og blir til mandag – mens sofaer og gulv vil bli tatt i bruk for flere overnattingsgjester til natta.
Selv om jeg nå snart har bodd på Lillehammer lenger enn jeg har bodd på Toten, så er det fortsatt Toten som føles som hjemme. Det er Gjøvik som føles som Mjøsbyen min. Selv om jeg allerede med klar margin har bodd her lenger enn jeg har bodd på Gjøvik. Det er også gjengen derfra som kommer rekende hit i dag.
En av dem bor på Lillehammer, da vi flyttet til byen samtidig tilbake i 2005. Ellers er det en kombinasjon av kompiser fra ungdomsskolen, videregående og coming-of-age tiden i miljøet rundt musikkinteresse på slutten av 90-tallet. Vi har blitt en fast gjeng, som i mange år også har klart å dra på årlige kanoturer sammen. Disse kanoturene var alltid hellig for meg. Selv om jeg flyttet til Lillehammer, og folk flest er opptatt med sine liv – så er det som om vi møttes i går når vi først møtes. Selv om det nå kan gå flere år mellom hver gang jeg ser enkelte.
Jeg kjenner det fortsatt i hjerterota. Gjengen min er hellig, og betyr mye for meg. Alle som en. Både de jeg har kjent lengst, og de jeg har kjent kortest.
Flere av de som kommer har vært Estragons på bloggen opp gjennom. Vi har delt mange herlige minner opp gjennom årene. I forskjellige konstellasjoner, og i forskjellig antall.
Så får jeg inderlig håpe at været ikke blir en hindring for oppmøtet. Så kan vi om kort tid bitche litt sammen. Grave oss tilbake til 90-tallet, og ta opp igjen tråden som alltid er der. Mimre. Surfe oss gjennom klassikerne i fra vår musikalske oppvekst.
En av go-to platene på 90-tallet for å grave seg opp igjen fra værsjuke, paranoia og misantropi, var Eels tidløse Beautiful Freak. Det var noe befriende å høre noen beskrive elendigheten som vi også gjerne filosoferte rundt. Den lidende kunstner, og så videre.
I kveld kommer det garantert å bli spilt låter fra den plata. Det er flere som duger, men som dagens bidrag til dette prosjektet, så synes jeg det er på sin plass å dra frem det som vel må kunne sies ble deres kommersielle gjennombrudd; Novocaine for the Soul.
Novocaine
For the soul
Before I sputter out