I helga startet den nye sesongen i Bundesligaen, og i dag forberedes det til sesongåpning på den intime og sjarmerende Millerntor Stadion, ikke så langt unna Reeperbahn-strøket i Tysklands nest største by Hamburg.
Der holder verdens mest sjarmerende og inkluderende fotballklubb, FC St. Pauli, til. Klubben har i alle år vært sportslig i skyggen av sin storebror HSV, og har kun spilt på øverste nivå i Tyskland en håndfull sesonger. Sist gang de rykket opp i Bundesligaen var våren 2010, og det varte kun en sesong, før de rykket rett ned igjen. Kun en gang har de klart å være på øverste nivå i to år på rad. Da må vi helt tilbake til 1988/89 og 1989/90-sesongene.
FC St. Pauli startet med fotball allerede i 1907 - tre år før klubben egentlig ble offisielt stiftet. Allerede i 1909 ble det bestemt at de skulle spille i brune og hvite drakter - en klubbfarge de har klart å bevare i alle år senere.
I 1963 ble den tyske ligastrukturen endret, og dagens Bundesliga ble etablert. De store byene fikk kun ha med ett lag i toppdivisjonen, så for Hamburg sin del, så gikk plassen til HSV. FC St. Pauli på sin side skapte overskrifter i Tyskland det året, da de signerte den første mørkhudede spilleren i tysk ligafotballs historie. Dette ble på et vis starten på en profil, som bare skulle vokse seg sterkere og sterkere i fotballklubben fra bydelen med samme navn.
På 80-tallet strømmet det fans til Millerntor og St. Pauli fra miljøet rundt Reeperbahn. Området var et boltrested for en rekke subkulturer, og plutselig hadde alt fra punkere, kunstnere og aktivister samlet seg om denne lokale fotballklubben - og folk som aldri før hadde brydd seg om fotball, samlet seg nå på Millerntor for å heie frem sitt lokale lag. Klubben ble et symbol på motkultur. På inkludering. På mangfold.
En av disse supporterne var en tysk punker som kalte seg for Doc Mabuse, etter den litterær karakter fra 1921 - gjort populær i en Fritz Lang-stumfilm fra 1922. Han dro med seg et digert piratflagg på stadion, som han veivet entusiastisk med - og siden den gangen har også piratflagg og dødningshoder blitt et symbol for så vel fansen som klubben selv.
Bydelen St. Pauli har historisk sett vært en smeltedigel av både subkulturer, mens også fra gammelt av hatt forankring i arbeiderklassen. Sosial solidaritet har stått sterkt i bydelen, og det litt sketschy området Reeperbahn var jo opprinnelige nettopp en reperbane - et sted der det ble produsert rep og tau. Området lå rett ved havna, og tiltrakk seg også både sjøfolk og alle de som i kjølevannet av disse så sitt snitt til å tjene penger på dem. Puber, barer, bordeller og spillebuler var det flust av.
I moderne tid har det politiske engasjementet og den venstreradikale profilen bare blitt dyrket videre av såvel klubben, som av fansen rundt. Klubben jobber aktivt mot rasisme, sexisme og fremmedfrykt, og klubben har også fått en stor stjerne i LHBTQ+ miljøer. Likestilling og solidaritet har blitt et felles mantra for alle i og rundt klubben, og laget har de siste sesongene inkludert regnbue-flagget på så vel drakter som på stadionen.
Punkrock-estetikken er også bevart, og det finnes vel neppe en fotballklubb i verden med flere aktive supportere blant musikere verden over enn St. Pauli. Her hjemme ble klubben kjent gjennom bandet Turbonegro, som ofte stilte opp i St. Pauli-antrekk på konserter.
Andre kjente fans i musikerkretser er blant andre medlemmer i Bad Religion, Sigur Ros, The Editors, The Sisters of Mercy, Ant-Flag, Gaslight Anthem, Asian Dub Foundation, KMFDM, Dropkick Murphys med flere.
Fotballklubben har nok vært mer kjent for fansen og profilen enn for selve fotballen i løpet av de siste 40 årene, men endelig har de nok en gang fått muligheten til å spille på øverste nivå - og måle krefter med de største også på gressmatta.
Den unge, suksessrike manageren Faian Hurzeler skal ha mye av æren. Han tok over klubben i 2022, og ledet dem til opprykk i vår - i en alder av kun 31. Det gjorde at han ble plukket opp av engelske Brighton & Hove Albion, så ny manager for sesongen er 51 år gamle Alexander Blessin, som senest var manager for det belgiske laget Union Saint Gilloise .
Du finner ikke de store stjernene og enkeltspillerne i St. Pauli - men laget er bygget opp rundt en sterkt samhold, i tråd med klubbens profil. Der andre klubber har hentet store og dyre navn foran årets sesong, så har St. Pauli signert spillere som Scott Banks, fra reservelaget til Crystal Palace, og Fin Stevens, fra reservelaget til Brentford.
I ettermiddag klokka 17.30 så løper spillerne ut på gressmatta på Millerntor til tonene av “Hells Bells” av AC/DC, som er den faste sangen som spilles når spillerne kommer ut av spillertunnelen.
Kampen kan du se på en av de åpne ViaSat-kanalene, hvis du har tilgang på disse - og jeg anbefaler på det sterkeste - enten du er veldig eller lite fotballinteressert - å få med deg det! Om ikke annet for å se og suge til deg stemningen på Millerntor gjennom skjermen her hjemme.
Kaptein på laget som i kveld skal møte Heidenheim er australske Jackson Irvine. Han har blitt et symbol, et ikon og en kultfigur i St. Pauli - som på banen selv er den aktive fotballspiller-manifistasjonen av alt det som klubben og fansen er og står for.
Jackson Irvine er klar for å vise frem verdens kuleste fotballklubb til resten av verden, nå som FC St. Pauli har tatt seg opp i Bundesligaen.
Irivine ble hentet fra Australia til Celtic tilbake i 2012, men fikk kun èn kamp for de grønn-hvite, før det bar ut på lån i forskjellige andre skotske klubber. I 2016 gikk han til engelske Burton Albion, før han i 2017 ble signert av Hull City. Etter en retur til Skottland og Hibernian i 2021, så gikk han senere samme år til FC St. Pauli. Der har han etter snaut 100 kamper på tre år allerede blitt en levende legende, som vil gå inn i klubbens historiebøker som en av de aller største.
I tillegg har det blitt over 70 kamper på det australske landslaget, og mange norske VM-interesserte husker ham vel kanskje i fra de to siste VM-turneringene.
I dag heies det på St. Pauli - verdens kuleste fotballklubb, med verdens kuleste fans og verdens kuleste kaptein.
Jeg kunne laget en hel spilleliste med låter fra band som har medlemmer med St. Pauli sympati eller referanser, men jeg kommer ikke utenom de legendariske Sisters of Mercy og deres “Temple of Love” fra 1983. Vokalist og hovedmann Andrew Eldritch er ikke bare et ikon innenfor Goth og post-punk scenen fra 80-tallets engelske musikkscene, men en St. Pauli-supporter på sin hals.
På et tidspunkt i livet flyttet til og med Eldritch til området, og fulgte St. Pauli tett både borte og hjemme, når han ikke var ute og spilte med bandet sitt. Når Sisters of Mercy spiller konserter, så er det ofte med et digert St. Pauli-flagg med det ikoniske pirat-dødningshodet som backdrop bakerst på scena.
Selv om Eldritch ikke lenger bor i Hamburg, så drar han fortsatt over og ser sitt kjære St. Pauli så ofte han har mulighet - og han er helt sikkert klar for kamp i ettermiddag også, på sitt 66. år.
På Millerntorn Stadium. I hans og alles Temple of Love