I dag blir det et lite tilbakeblikk til ei plate jeg kjøpte på en legendarisk platebutikk på Lillehammer på slutten av 90-tallet. Som totning og senere Gjøvik-boer, så ble CD’ene på 90-tallet stort sett kjøpt på Toten musikkbar, Totex musikk, Innova eller Bennis - men noen få ganger tok vi bilen, og dro til Lillehammer. Der, i en kjeller ved Lilletorget, fant vi nemlig butikken som jeg trodde het Basement Records, men som jeg i nyere tid har skjønt egentlig het Basement Tapes and Records - trolig oppkalt etter Bob Dylan-albumet “Basement Tapes” fra 1975.
Der var utvalget et litt annet, og det var spesielt avdelingen som hadde No Depression og alternative country som fenget gjesten fra Toten. CDene som jeg kjøpte ble aldri hørt på i butikken, men først hørt på i bilen på vei hjem, sydover langs E6. Musikken strømmet ut av høyttalerne på den gamle Mazdaen, og seiv inn i øregangene gjennom den tjukke tåken av sigarettrøyk. Slik var det på den tiden.
Ett av albumene jeg kjøpte med meg derfra en gang var fra et band fra Tempe, Arizona. Bandet het Dead Hot Workshop, og albumet het “1001”. Det ble kjøpt ene og alene på bakgrunn av coveret, og jeg hadde ingen aning om hva som ventet meg da jeg satte CD’en inn i bilspilleren.
Musikken gikk umiddelbart hjem. Dette var småskittent, rocka og passe lo-fi - og langt i fra No Depression, som jeg kanskje hadde trodd på forhånd.
Bandet ble stiftet så tidlig som på slutten av 80-tallet, men de platedebuterte først i 1994 med “White House”. Året etter ble de signert av store Atlantic Records, og ga ut albumet “1001” - som altså fant veien til Basement på Lillehammer, og videre inn i CD-samlingen til undertegnede.
Plata var produsert av ingen ringere enn Jim Scott, som samme år som “1001” kom ut også vant en Grammy for sin produksjon av Tom Pettys legendariske album “Wildflowers”. Bandet Dead Hot Workshop var en del av en up-and-coming musikkscene i ørkenbyen Tempe, som også ga oss bandene The Refreshments, Jimmy Eat World og Gin Blossoms. På midten av 90-tallet spådde folk at Tempe skulle bli det nye Seattle, men slik ble det ikke.
Plata “1001” ble ingen suksess for bandet, og den gikk de aller, aller fleste hus forbi. Atlantic trakk seg fort ut av samarbeidet etterpå, og bandet forsvant fra radaren omtrent før det hadde blitt synlig. Den eneste norske avisen som fant plass til en anmeldelse av plata var Nordlandsposten, som i 1995 kastet en helt gjennomsnittelige 4’er.
Bandet prøvde seg med en oppfølger på egen hånd, og samlet sammen igjen bandet i 2006, da de ga ut albumet “Heavy Meadow” på egen label. Siden den gangen har det vært tynt med utgivelser, men bandet er sporadisk aktive fortsatt - mest da på kneiper hjemme i Arizona, og stort sett med låter som deres fans fra 90-tallet husker fra den gangen de var populære.
Så sent som i 2019 fikk bandet innpass i Arizona Music and Entertainment Hall of Fame
De 14 låtene på “1001” spriker veldig i kvalitet, og de fleste ble nok skippet glatt forbi etter noen runder i spilleren min - men et par av låtene gikk runde på runde, og ble i nyere tid også med over på spillelistene på Spotify.
Favorittlåta blir den som kommer inn på denne spillelisten i år - “River Otis”.
Er ikke dette tøft, så vet ikke jeg!