I dag skal vi fortsette rundturen i Canada, og legger i dag turen til Nunavut – som er definert som et territorium, og ikke en provins. Nunavut består i tillegg til fastland av over utrolige 36,000 øyer. Totalt har området et areal på nærmere 2 millioner kvadratkilometer – en størrelse som ville ha tilsvart verdens 14. største land.
Til tross for det, så bor det kun rundt 33,000 mennesker i Nunavut, og rundt 85 % av disse igjen er inuitter. Hovedstaden og den største byen ligger på øya Baffin Island, og heter Iqaluit. Selve Baffin Island er også enorm, og tilsvarer størrelsen på Spania. 1/3 av Nunavuts innbyggere bor på denne øya, og av disse igjen bor omtrent 70% av disse i Iqaluit.
Territoriet Nunavut ble etablert så sent som i 1999 etter at det tidligere Nordvestterritoriet ble delt i to. Europeiske oppdagelsesreisende kom til dette området allerede på 1500-tallet, deriblant engelskmannen William Baffin, som øya vi i dag skal til ble oppkalt etter.
På grunn av det kalde, karrige og isdekte klimaet, så er det ikke rare dyre- og plantelivet her i traktene. Dominerende arter er Nord-Amerikas bror til vår egen rein – Karibu, samt så klart andre arktiske krabater som isbjørn, sel, hvalross, fjellrev og polarulv.
Karibu og sel utgjør størstedelen av matfatet til folket som bor i disse traktene. Mye ble tradisjonelt spist rått, men i dag er det mer vanlig å koke kjøttet før de spiser det. Selv om tilgangen til frukt og grønt er marginalt, så får de lokale i seg vitaminene de trenger – og der mange andre har utviklet skjørbuk og andre mangelsykdommer, så har inuittene kompensert dette med å forsyne seg av innvollene på dyrene de jakter – som nemlig inneholder rikelig med blant annet C-vitaminer.
Særlig sunt er dog ikke denne naturlige dietten i lengden. Forskning gjort på feltet viser at antallet med diabetes er over dobbelt så høyt blant inuittene enn hos Canadas øvrige befolkning. Det samme gjelder antallet med registrert høyt blodtrykk. Nærmere 75 % er overvektige, og en av grunnene til dette mener man er at samfunnet for øvrig har endret seg uten at kostholdet har endret seg. Litt det samme som i den vestlige verden for øvrig – vi trenger ikke kostholdet til hardt arbeidende når vi sitter store deler av dagen foran en PC. For både smarttelefoner og PCer har så klart også inntatt Nunavut og inuittene, selv om det nok fortsatt er yngre generasjoner som – av livsviktige grunner – opprettholder tradisjonen med jakt og fangst.
Selv hater jeg som kjent å fryse, så det ville vært dødfødt for meg å skulle lagt ferieturen til disse traktene – men ut over det, så er jeg dypt fascinert av både inuittene som folk, og av de arktiske områdene de kaller sitt hjem. Heldigvis finnes Google Maps, og så får jeg heller bare prøve å kutte ned litt på selfettet.
Inuittene har noen fascinerende tradisjoner, og en av disse er Kakiniit – en tatoveringskultur som går tusenvis av år tilbake. De er stort sett forbeholdt kvinnene, og tatoveringene er ikke bare en visuell kunstform, men henger sammen med tung symbolikk i forhold til kvinnens plass og status i samfunnet. Et slags merkesystem og et rituale for å markere både kroppslige og personlig utvikling. Noen tatoveringer tar man når man blir kjønnsmoden, mens andre igjen kan markere at du er gift, har født barn, har lært deg å sy, eller har skutt din første isbjørn. En del av disse tatoveringene tas i ansiktet. Disse kalles Tunniit. I dag brukes det også moderne tatoveringsutstyr, men tradisjonelt har også dette vært en egen teknikk – Yidįįłtoo. Ikke ulikt slikt folk tatoverte seg selv også på disse trakter; med nål og blekk – men her var tradisjonelt spisse hvalbeinsnåler, som ble dyppet i sot eller olje, og stukket inn i huden.
En annen ting som er fascinerende, er deres tradisjon for strupesang. Denne ligner ikke så mye på den strupesangen mange kanskje kjenner fra Mongolia/Tuva-regionen, men er mer som en blanding av denne, og pusteteknikker – som skaper en fascinerende lyd og rytme.
En del yngre har også lært seg denne teknikken, og implementert den i mer moderne musikk. Det magiske med dette musikalske skriveprosjektet mitt, er at jeg stadig oppdager nye artister og ny musikk, som åpner en helt ny verden for meg.
Dagens soundtrack kommer fra et slikt nytt bekjentskap. Rita Claire Mike-Murphy er født og oppvokst i Pangnirtung på Baffin Island – forkortet til kun Pang blant de lokale. I Pang bor det 1500, og eneste veien å komme seg dit er ved hjelp av fly. Flyturen fra den største byen Iqaluit tar én time, omtrent samme tid du bruker fra Oslo til Stockholm. Det setter avstandene på øya i perspektiv.
Den 28-år gamle jenta ble først kjent som programleder på en egen urfolks-TV kanal i Canada, der hun hadde et barneprogram sammen med ei husky-dukke – litt i samme gata som NRKs «Kråkeklubben», for de som husker det programmet.
I tillegg leflet hun litt med musikk, og har bidratt på vokal sammen med andre mer etablerte Nunavut-artister som Terry Uyarak og kanskje Nunavuts mest kjente band, The Jerry Cans.
I 2019 ga hun ut sitt lysende debutalbum «Ataataga» (som betyr far) på plateselskapet Six Shooter Records under artistnavnet Riit. Hun går en lysende karriere i møte, og har blant annet vært i London og sunget en privat konsert for Hertugen og Hertuginnen av Sussex – prins Harry og Meghan Markle.
Live har hun ofte hatt med seg Alexia Galloway-Alainga, som i 2019 også var i Norge, der hun spilte på Riddu Riddu-festivalen i Kåfjord.
Musikken hennes kombinerer tradisjonell strupesang med moderne, elektronisk og eksperimentell pop, med tekster på sitt eget morsmål Inuktitut. Av artister som dras frem som inspirasjoner for Riits musikk er islandske Björk, og vår egen Aurora.
Tematikken i låtene omhandler ofte kampen som hennes folk har måttet kjempe mot canadiske myndigheter, og den personlige kampen som mange kvinner i disse samfunnet fortsatt kjemper – der dessverre fortsatt vold og misbruk er en del av hverdagen for mange. Selv drar hun erfaringer av et voldelig forhold hun heldigvis kom seg ut av sent i tenårene. Hun har blant annet ei låt som heter «#Uvangattau», som er Inuktitut for #MeToo.
I tillegg skriver hun mye om mentale utfordringer. Selvmordsraten blant inuitter er skremmende høy, og Riit har selv slitt mentalt, og vært åpen med at hun også ikke lenge før albumet kom ut måtte få hjelp på grunn av suicidalitet. Hun har også selv opplevd å miste mange venner og kjente slik.
De siste årene har det vært stille på musikkfronten fra Riit. I 2022 ble hun rammet av Covid, og i 2023 ble hun mamma for første gang. Ifølge hennes egen Instagram-konto, så definerer hun seg i dag bare som part time musician, parallelt med at hun sjonglerer livet som småbarnsmor og utdanner seg som hårstylist.
Jeg håper at hun blåser liv igjen i musikkarrieren, og kommer med noe nytt i fremtiden – for den plata hun ga ut for fem år siden fortjener et både større og bredere publikum enn det som det fikk. Du får ikke spillejobb for de rojale uten grunn. Riit er bare for bra til å ikke fortsette med musikk!
Dagens låt hentes fra hennes første og eneste album hittil, og er den vakre «Uqausissaka» (som betyr noe sånt som ‘mitt språk/mine ord’), som hun skrev sammen med artistkollega Elisapie Isaac fra Salluit, Quebec.
Vakrere blir det ikke, i midnattsolens lys, på verdens tak i Nunavut.