I dag skal jeg nok en gang tilbake til 90-tallet, og et band og ei plate, som jeg nok en gang kom over gjennom en anmeldelse i musikkbladet Beat.
Bandet het Fig Dish og kom fra Chicago, og plata het «That’s What Love Songs Often Do». Plata fikk fire B’er av daværende Beat-redaktør Arne Svingen – i dag kjent som en av landets mest produktive barne- og ungdomsforfattere.
I anmeldelsen så dro Svingen frem referanser som Pearl Jam, Soul Asylum og Buffalo Tom – og det var nok til å få meg såpass interessert at jeg fikk bestilt albumet fra det svenske postordreselskapet Ginza - for i platebutikkene på Gjøvik var den ikke å finne.
Jeg ble nok litt tatt på senga da plata omsider var i postkassa, og jeg matet den inn i CD-spilleren på min gamle Mazda 929. Musikken var mer hardtsparkende enn jeg først hadde sett for meg, men du verden for noen låter. Her var de gode poplåtene gjemt bak både fuzz og vreng, og sjangermessig ville jeg nok sortert plata under P for Power-pop, og med en vokal som vekslet mellom å være sint som grunge og myk som pop. Jeg mener, litt sint er du jo programforpliktet å være hvis du tar bandnavnet ditt etter den fonetiske oppfattelsen av den tyske oversettelsen av faen ta deg.
I tillegg til de overnevnte bandene som Svingen dro frem, så kunne jeg også høre inspirasjon fra band som Smashing Pumpkins, Fountains of Wayne, Bush, Cracker, Lemonheads, Everclear og svenske The Wannadies.
Fig Dish forsvant fra hukommelsen min da CD-samlinga ble pakket ned, og jeg må innrømme at jeg ikke fulgte med på hva som skjedde med bandet etter den glitrende plata fra 1995, som ble produsert av legendariske Tom Lord-Alge.
Det viste seg at Fig Dish også ga ut en oppfølger to år senere, men deretter brøt de med plateselskapet og la ned bandet så tidlig som i 1998, fordi de følte at de ikke ble satset på. Flere av bandmedlemmene startet deretter diverse andre band hjemme i Chicago, uten at noen av disse heller satte fyr på verden.
Jeg har i de siste dagene blåst støvet av denne glitrende, godt gjemte musikalske godbiten av en fullengder fra 90-tallet – og gikk Fig Dish deg hus forbi på 90-tallet, så har du altså sjansen i dag.
Mine to favoritter fra plata var låtene «It’s Your Ceiling» og «Seeds». Begge holder seg godt fortsatt – og har gått mye i stua de siste dagene.
I dag må jeg derimot velge en, og går for «Seeds».
Nyt litt kompromissløs 90-talls powerpoprock, will you!