I dag skal vi langt innover i Kentuckys skoger. Til et område preget av mye fattigdom, men samtidig stor livsglede. Appalachia. Et område der hverdagens mollstemte bekymringer ble tonesatt i dur, og der de som hadde lite allikevel alltid delte.
Vi skal et par mil syd for byen Monticello. Rett ved den tette skogen, som strekker seg et par mil sydover og inn i Tennessee, ligger et lite kryss med et par-tre nedslitte hus. På den tiden Wyatt Earp vandret gatene i Dodge City, så kom det her en liten gutt til verden hos en fattig familie. Året er 1883, og gutten er nummer ni i rekken. Som hos familier flest i dette området, så var levekårene elendige.
Gutten fikk navnet Richard, men han ble som Richarder flest bare kalt Dick. Da han var liten satt han ofte på armen til faren sin, mens faren sang. Sang og musikk har alltid vært en viktig del av livet i dette området av Amerika – spesielt Bluegrass-sjangeren.
Faren døde brått da Dick kun var fire år, og mora satt plutselig igjen med ni munner hun skulle mette. Det skulle bli enda verre for familien, for like etter at Dick fylte 12, så døde også mora.
Trøsten hadde Dick i musikken. Han hadde allerede lært seg flere instrumenter. Skolegang var det dårlig med i dette området, men musikken ble lært på gehør – og sangene gikk i arv mellom folk. Ikke ulikt slik både folkemusikk og folkeeventyr gjorde her hjemme. Et eksempel var da Dick en gang hørte en melodi spilt av en lokal felespiller som het Bob Johnson. Han ba Bob om å spille melodien om og om igjen, mens han selv tok opp sin egen fele, og plukket melodien. Han slapp ikke Bob før han hadde lært seg den utenat. Da Bob gikk kunne han selv fortelle Dick at han hadde lært melodien på samme måte av en han hadde truffet på ved Ohio River for lenge siden.
Dick måtte ut i arbeid allerede som barn, og jobbene var både tunge og dårlig betalt. Det var stort sett strøjobber for å få mat på bordet, men hjertet hans lå i musikken. Banjo, fele og gitar hadde han lært seg før han ble tenåring. Hver ledige stund brukte han til å synge og spille, og var spesielt ivrig når han møtte andre som sang og spilte.
Da Dick var 24 år gammel var han allerede gift og hadde fått sitt første barn. Musikken var ikke noe å leve av, så for å forsørge sin egen lille familie, så hadde han tatt seg jobb i en frisørsalong i småbyen Stearns. En kveld da han gikk hjem fra jobb, så ble han utsatt for et ransforsøk fra en omstreifer. Det ble et basketak, og det resulterte i at omstreiferen skjøt Dick i ansiktet. Til alt hell overlevde han, men han ble nesten helt blind.
Kanskje var det skjebnen? For det at han ble blind gjorde at han ikke lenger kunne jobbe, så for å tjene penger til familien, så begynte han i stedet å dra rundt og spille musikk. Han trengte jo ikke syn for det – han kunne jo låtene utenat.
Han fikk fort tilnavnene Blind Minstrel of Monticello og Blind Dick Burnett. Folk lot seg begeistre av hans musikalitet, og for å supplere på inntekten så fikk Dick også ideen om å skrive ned sangene på papiret og selge dem. Litt som skillingsviser her hjemme.
Han engasjerte en 14 år gammel gutt som hjalp ham med å skrive. 14-åringen ville også lære seg å spille fele, og de inngikk en avtale. Jeg lærer deg å spille, og du blir med meg rundt på turne som assistent og mine øyne. Guttungen tok ting like lett som Dick, og det gikk ikke lang tid før de begynte å spille sammen som en duo: Dick sang og spilte banjo, mens gutten – som het Leonard Rutherford – spilte fele. Dette ble starten på et 35 år langt musikalsk samarbeid og vennskap.
Dick lagde ofte egne tekster til tradisjonelle melodier han hadde plukket opp. Andre ganger lagde han sine egne varianter av melodiene han hadde hørt.
En av disse melodiene var en variant som hadde hentet noen melodilinjer fra den tradisjonelle salmen «The Wandering Boy». Dick diktet opp en tekst, og kalte den for «Farewell Song».
I 1926 fikk plateselskapet Columbia i Atlanta, Georgia, nyss om duoen, og inviterte dem ned for å spille inn ei plate. Dick var da allerede 43 år gammel, og «Farewell Song» var ikke en av sangene på plata.
I stedet ga han låta videre til en annen musiker fra hjemtraktene – Emry Arthur. Han spilte inn låta i 1928, men endret tittelen til den første setningen i teksten: «A Man of Constant Sorrow».
Resten er som de sier historie. Dick Burnett ble kreditert for sangen, men det er fortsatt høyst usikkert hvor mye av melodien som faktisk kan tilskrives ham – eller om det var en av de mange melodiene han plukket opp av andre musikere i området. Det samme kan vi vel si om en del av folkeeventyrene som Asbjørnsen & Moe samlet her hjemme.
Noen år senere, etter at den legendariske Bluegrass-duoen The Stanley Brothers, hadde gjort suksess med låta, så ble Dick spurt direkte om opphavet. Svaret hans var kryptisk: «Jeg vet ikke. Det er mulig det er min låt».
Blind Dick Burnett likte ikke rampelyset. Han trivdes best i bakgrunnen, muligens fordi han var blind. Kanskje fordi han hadde vokst opp slik han gjorde. På sine eldre dager, så ble musikken igjen bare en hobby mens han puslet med andre ting – og levde et greit liv på pengene han fikk for at andre spilte inn låten(e) hans.
Han fikk et langt og godt liv til tross for en vanskelig start på livet, og var hele 93 år da han døde den 23. januar 1977 – for 47 år siden i dag.
I historiebøkene vil han for alltid stå som opphavsmannen til «Man of Constant Sorrow» - om han lagde den eller ikke. Sangen fikk en skikkelig oppsving i 2000 med filmen O Brother, Where Art Thou? – og i 2003 ble den stemt frem som den 20. beste countrysangen (!) gjennom tidene av CMT (Country Music Television) sine seere.
I dag henter jeg frem låta slik vi ble kjent med den i Coen-brødrene sin film – signert de fiktive The Soggy Bottom Boys, og sender en tanke til Blind Dick Burnett og musikkarven fra Appalachia.