På starten av 1900-tallet var de fleste gode skihopperne i Amerika enten nordmenn som hadde emigrert, eller avkom av norske emigranter. De hadde tatt opp arven etter Sondre Norheim, og navn som Anders Haugen, Lars Haugen, Ragnar Omtvedt og Ole Mangseth tapetserte ofte resultatlistene.
Et navn skilte seg imidlertid ut blant de norske. Gutten het Barney Riley, og var fra et sted som knapt har fått en fotnote i skihistorien, nemlig Irland.
Han kom til verden den 16. november 1891. Noen kilder oppgir at han var født i byen Ballinamore hjemme i Irland, mens andre oppgir at han ble født i byen Ishpeming i Michigan – en by som senere ble kjent for monsterbakken fra 1925 bare kalt «Suicide Hill».
Jeg har ikke klart å få verifisert hvilke kilde som har rett, men mye tyder på at det er sistnevnte. Hans foreldre Lucy Roache og John Riley var uansett født i Irland, og emigrerte til USA en gang i 1880-årene. De giftet seg først i 1886, og bosatte seg i nettopp Ishpeming. Der kom også Barneys fire yngre søsken til, før familien i 1906 flyttet til byen Coleraine i Minnesota - byen med samme navn som den irske byen (nordirske fra 1920).
I nabolaget bodde det flere nordmenn, deriblant skihopperen Ole Mangseth, opprinnelig fra Elverum, og Bernard Michael, som han var døpt, ble tidlig interessert i å være med de norske guttene ut for å hoppe på ski vinterstid.
Du trenger ikke å ha det i genene hvis du vil bli god i noe. Du kommer langt med trening, øving og atter øving. Dette ble også Barney et tidlig eksempel på, for allerede som 17-åring hoppet han i 1908 105 fot stående (verdensrekorden var på samme tid på 135 fot, satt av nordmannen Gunnar Johansen).
Riley var fryktløs av natur, og strakk seg gjerne den lille meteren ekstra selv om det betød at han ikke klarte å stå. Allerede som 18-åring i 1909 vant han amatørklassen i Nasjonalforbundets mesterskap, mens han i både 1910 og 1911 vant B-klassen. I sistnevnte renn slo han norsk-amerikanske Anders Haugen, som senere skulle ta amerikansk OL-bronse (en fjerdeplass i Chamonix i 1924 som ble justert opp til bronse så sent som i 1974).
Fotograf ukjent
Publikum var jevnt over mer begeistret for Riley enn for nordmennene. Det var nok noe eksotisk med en ire i hoppbakken, og spesielt en som ga alt, og mer til, i jakten på de store lengdene. Stilen var det så som så med. Riley trakk også de mange irsk-ættede amerikanerne ut til hoppbakkene som publikum, og han fikk allerede som 18-åring tilnavnene «The Wild Irish Rose of Skidom» og «The Flying Irishman».
I februar 1911 satte Anders Haugen ny verdensrekord i bakken Curry Hill i Ironwood, Michigan. Den nye verdensrekorden var på 152 fot – men like etter skulle Riley hoppe, og han strakk seg som vanlig litt lenger. Han landet på 154 fot, men klarte ikke å holde seg stående. Dermed ble det ingen verdensrekord på iren.
Historien gjentok seg to år senere i samme bakke. To ganger hoppet Riley lenger enn verdensrekorden, men tok telling i snøen begge gangene. Enden på visa var at Ragnar Omtvedt satte ny verdensrekord med et hopp på 169 fot stående.
Da første verdenskrig brøt ut, så ble det arrangert færre hopprenn – men det stoppet ikke Riley fra å vinne renn hver sesong helt frem til 1917. Da vervet han seg til tjeneste, og ble sendt med 61ste infanteriregimentet til Frankrike, der han tjenestegjorde frem til krigens slutt i november 1918.
Vel hjemme i Amerika fortsatte han karrieren som aktiv skihopper, og selv med et års manglende trening, så fortsatte han der han slapp – som en av de beste. Avisene var fulle av begeistring for iren, og skrev side opp og side ned om ham. De norsk-amerikanske avisene var litt mer måteholdne. De syntes nok hele ideen om at en irsk gutt kunne hoppe på ski var litt absurd. «Egentlig skulle han nok ha hett Bjarne Reidarson», skrev en. Riley hadde en «Gudene-vet-hvorfor stor popularitet», skrev en annen.
Riley hadde en imponerende karriere som strakk seg langt utover 20-tallet. I 1925 vant han Nord-vest mesterskapet. Arrangøren ville at deltakerne skulle konkurrere under deres opprinnelige lands flagg, men da Riley ble forespurt å hoppe under irsk flagg, så nektet han; «Jeg er amerikansk», uttalte han klart og tydelig. Han hadde ingen minner fra Irland, og følte seg vel fullblods amerikansk som noen. Han hoppet heller for den nye nasjonen og hans klubb Itasca Ski Club.
I 1926 vant han også flere renn, men falt også fra en klar seier i et renn i Canton, Sør-Dakota.
Riley nærmet seg nå slutten av 30-åra, men tok fortsatt sats uten frykt. Det gikk fryktelig galt noen ganger. Etter et stygt fall i bakken Chester Bowl i Duluth, Minnesota, beskrev en avis hans kollbøtte slik; «med føtterne i veiret, faldt han og ble slåt bevidstløs. Han hadde søte drømmer i ca. 15 minutter før han visste hvad som stod på.».
I 1928 datt han stygt i et renn i Palos Park-bakken i Chicago. En avis beskrev fallet slik:
Palos Park, Chicago. 1928. Fotograf ukjent
«Han lå en stund i snøen, og det så ikke ut til at han ville reise seg igjen. Endelig kom han seg opp, men armen ville ikke bøye seg. Den var stiv. Han gjorde et par knekk, men nei, det var ikke rå. Opp hos Dr. Hanshus måtte der doktorknep til».
Han ble etter hvert fraktet til County-hospitalet, der de lappet ham sammen igjen.
Etter dette forsvant Barney Riley i fra startlistene. Han skjønte nok selv at nok fikk være nok. En strålende hoppkarriere, som hadde strukket seg over 20 aktive år med konkurranser på den gangen det høyeste nivå, var endt.
Dessverre skulle Rileys liv ende altfor brått. Den 4. februar 1939 skulle han rygge bilen ut av garasjen hjemme i Coleraine, men falt sammen over rattet og døde av et massivt hjerteinfarkt. Han fikk da heller aldri oppleve å se sin nevø Bob Riley (1920-1995) vinne B-klassen i det nasjonale mesterskapet i 1941.
I 1949 fikk daværende sjefen for hoppbakken Glenwood Park i Minnesota en utfordring i lokalavisa der om å liste opp de to beste hopperne han hadde sett i løpet av sin lange karriere. Det første navnet han dro frem var nordmannen Torger Tokle, som hadde emigrert til USA så sent som i 1939, men vant omtrent alt han deltok i av hopprenn før han vervet seg til tjeneste i andre verdenskrig, der han tragisk også falt i 1945 – kun 25 år gammel. Den andre var nettopp Barney Riley.
I den grad Irland gir vintersport noe oppmerksom, så trekkes fortsatt Riley frem som den aller største gjennom tidene. Det er veldig fortjent. Det var også på sin plass at hans navn i 2011 også ble innlemmet i «American Ski Jumping Hall of Fame».
Dagens soundtrack er signert en som deler Barneys etternavn som fornavn: Riley Pearce. Pearce kommer fra Australias største stat i areal, West Australia. Nærmere bestemt fra byen Perth. Hans første EP fra 2018 - «Earthbound» - er en perle som flere bør få gleden av å oppdage, og fra den trekker jeg i dag frem låta «If I knew».