Den 26. april 1924 trykket lokalavisen Vestopland et bilde av omstreiferen og tateren Elias Jensen Brun, som noen dager tidligere hadde tatt livet av en annen omstreifer etter en krangel i en trappeoppgang i et av Oslos mindre sjarmerende strøk. Ifølge avisa, så hadde Elias bostedsadresse Kolbu, og ble omtalt som totning i avisene landet over, da nyheten om drapet spredte seg.
To år tidligere hadde han blitt far til ei lita jente, som i kirkebøkene ble døpt i Kolbu kirke – Amanda. Hun ble oppkalt etter sin mor, som også het Amanda. De delte til og med samme mellomnavn, Ulrikke. Mor Amanda var datter av selveste Stor-Johan, som i dag blir regnet som stamfar for den største tater/romani-slekta i Norge, og således også søster av Jenny Emilie Johansdatter – også kjent som «Tater-Milla», som Dagfinn Grønoset skrev bok om en del ti-år senere. Mor Amanda døde i 1923, da datter Amanda kun var ett år gammel.
Elias sine foreldre var også omstreifere – eller reisende. Tatere, om du vil. En betegnelse som ikke er stueren å bruke i dag, men som mange av etterkommere av Stor-Johan selv bruker med en form for stolthet den dag i dag. Det er lett å trå feil, og betegnelser som egentlig ikke er vondt ment, blir gjerne brukt nedsettende, og blir derfor negativt ladet, og et skjellsord, som gjør at det både oppleves stigmatiserende og nedlatende. Sigøynere eller nomader, er for øvrig også begge blitt brukt om romani-folket, som i sin tid faktisk kom fra India, og som vandret vestover til Balkan på 1100-tallet, før en del av dem vandret videre inn i Sverige på 1500-tallet, og senere altså til Norge.
Det var mye fattigdom og elendighet blant disse, og bedre ble det ikke at de satte barnekull på flere dusin til verden. Det lille de hadde måtte deles på mange, og løsningen ble å trekke rundt fra sted til sted – enten for å tigge, for å ta seg strøjobber, eller for å selge et eller annet de hadde lagt eller reparert.
Kombinerer du den levestilen med en solid skjerv med alkohol, så lukter det ikke bare sprit, men problemer, lang vei. Det var dette som også ble Elias sin bane, selv om han som sine foreldre og svigerforeldre også fikk en skokk med unger.
Uten å kunne ta seg av sine egne barn på Toten, så gikk altså turen inn til Oslo igjen i påsken 1924. Planen var ifølge Elias selv å gjøre innkjøp til ungene hjemme på Toten, men han endte i stedet på en tre dagers rangel.
Den skjebnesvangre skjærtorsdagen i 1924 hadde han knapt spist og sovet på tre døgn, men fått i seg mer enn nok brennevin. Denne dagen slo han seg sammen med en lokal fyllik og bråkmaker, og sammen saumfarte de kummerlige strøkene rundt Vaterland på jakt etter sprit. Napp fikk de i Karl den 12s gate. Først tømte de ei halvflaske i et portrom, før turen gikk videre inn i leiligheta til en vegarbeider som het Gerhard Olsen. Intensjonen var å få ham med på å spleise på enda mer sprit, for Olsen var ikke en fyr som spyttet i glasset selv.
Så gikk noe galt, slik det som regel gjør innenfor disse kretsene, og plutselig hadde Elias satt tollekniven i Gerhard, opptil tredve ganger – helt til han blødde i hjel.
Elias ble et lett bytte for politiet, som huket ham inn rett etterpå. I avhørene ble hans egen traumatiske historie rullet opp. Det kom frem av at han var av taterslekt, og at flere av hans forfedre også hadde en lang historie med kriminalitet, drukkenskap og vold. Hans far hadde visst nok flere dommer bak seg, og det kom frem at Elias allerede som 9-åring ble flyttet til barnehjemmet Toftes Gave på Helgøya.
At Elias sine foreldre også var reisende, kommer også frem av fødestedene til barna. Elias selv var født i Øyer, like nord for Lillehammer – mens hans søsken var født på steder som Gloppen i Sogn, Gransherad i Telemark, og Løten på Hedmark. I tillegg kom de som aldri ble registrert. Ofte ble unger i disse slektene satt til verden uten at hverken myndigheter eller profesjonelt helsevesen var påkoblet.
Etter en kort rettsak ble Elias dømt til 8 års fengsel for drapet på Gerhard Olsen. Noen år senere prøvde han å rømme fra fengselet, men ble huket igjen av politiet samme kveld. Da han etter hvert kom ut igjen som en fri mann, så var det til et fortsatt liv i elendighet. Noen år senere kolliderte han med bil i Gjøvik sentrum, og nok en gang var kroppen full av alkohol, så da bar det en tur inn i kasjotten igjen.
Oddsen var ikke i Elias sin favør på noe som helst slags vis, og i 1938 døde han av tuberkulose, kun 45 år gammel.
Fotograf ukjent
Det å vokse opp slik, går ofte dessverre også i arv. Den lille jenta, som ble morløs som en-åring, og hvis far ble dømt for drap da hun var to, fikk selv også et tragisk og kort liv.
Hun trakk til gatene i Oslo, og høsten 1954 ble hun funnet drept i ei jernbanevogn nede ved havneområdet. Saken fikk massiv dekning i norske aviser, som også rullet opp hennes tragiske slektshistorie og skjebne. Vitner hadde sett henne forlate Youngstorget kvelden før hun ble funnet, sørpe full sammen med tre menn. Da politiet undersøkte det nakne kvinneliket, så fant de en skjorteknapp ved siden av henne. Noen dager senere ble en annen løsgjenger arrestert for mordet, og politiet kunne fort legge to og to sammen, da de merket at han manglet en identisk skjorteknapp på skjorta si.
Amanda ble kun 32 år, og etterlot seg også to små barn. Selv om livet hennes var vanskelig, med dårlig odds og sitroner fra starten, så satte hun allikevel sine spor. Historien forteller blant annet at hun på tidlig 50-tallet hadde et varmt vennskap og et stort hjerte for en annen uteligger, som endte opp med å bli en av Norges mest anerkjente kunstmalere – Walther Aas – og som blant annet ble læremesteren til Vebjørn Sand. Ifølge Tore Stubberud, som har skrevet en bok om livet til Aas, så var det meget mulig at Amanda i sin tid til og med hadde reddet Walther fra døden, ved å gi ham omsorg og riktig ernæring da han i en periode var alvorlig syk.
Vi velger ikke våre foreldre, og vi er alle prisgitt at både arv og miljø ligger til rette for at vi skal kunne få det livet alle mennesker fortjener. Illusjonen om at alle har de samme mulighetene er nettopp en illusjon, og for både Elias og Amanda Brun, så hadde de vel kanskje ingen reelle muligheter til å gjøre livet til noe annet enn det det ble.
På den andre siden – det var jo heller ingen god løsning da Staten valgte å gripe inn for det de sikkert tenkte var barnas beste. Opp gjennom historien har så mange som 2000 barn av romaniforeldre blitt tatt fra foreldrene sine og plassert på barnehjem. Slik Elias ble da han var 9. Et større dokumentasjonsprosjekt har blitt laget om den historien; Nasjonens barn.
Dagens soundtrack er så klart signert en av Store-Johan sine mange etterkommere, nemlig Victoria Akselsen. Sammen med sin far – som også heter Elias – er de to av foregangspersonene for å bevare tatermusikken som kulturell arv i Norge. Dagens låt blir derimot en svensk omskrevet versjon av den amerikanske klassikeren Wayfaring Stranger – som i høyeste grad også har en tekst som etterkommere av romanifolket kan identifisere seg med.