I dag fortsetter vi turen i Canada, og kjører den lille stubben fra byen Charlottetown på Prince Edward Island, og til Borden-Carelton, der vi tar Canadas lengste bru – The Confederation Bridge – over til fastlandet igjen.
Northumberland-stredet, som brua går over, er islagt gjennom store deler av vinterhalvåret, og når isen ligger, så regnes brua som verdens lengste over isdekt vann. Det er en verdensrekord for alt.
På den andre siden ankommer vi provinsen New Brunswick. En provins som stort sett er dekket med skog. Faktisk så mye som 80 prosent. Kun 5 prosent er dyrket mark, og tross et areal på over 72 000 kvadratkilometer, så bort det ikke flere enn 750 000 totalt sett i provinsen. Med så mye skog, så er åpenbart skogindustrien stor i området, og du finner en rekke sagbruk rundt omkring. I den lille byen Nackawic finner du også det som visst nok skal være verdens største øks, som skal være rundt 15 meter høy.
New Brunswick fikk i sin tid navnet sitt etter den tyske byen Braunschweig, etter at den ble skilt ut fra Nova Scotia i 1784. Den er den første av de tre provinsene vi nå har vært innom, som har landegrense til USA – nærmere bestemt til Maine.
Sett bort i fra urfolkene, som jo befolket dette området i tusenvis av år før europeerne som rekende, så var det franskmennene som var de første som slo seg ned her. Etter hvert tok britene over, men fransk kultur og språk har fortsatt et solid fotfeste i provinsen, som definerer seg selv offisielt som to-språklig – som Canadas eneste. Nærmere 45 % av provinsens innbyggere har fransk som hovedspråk av de to.
De største byene ligger syd i provinsen, som Moncton, Fredericton og Saint John, men i dag tar vi turen nordover. Der gjør vi et stopp i det som er den største byen i den nordlige delen av provinsen, Miramichi.
Byen ble stiftet så sent som i 1995, etter å ha slått sammen småbyene Newcastle og Chatham, og tok navnet sitt etter urfolket sitt navn på området og elva som renner ut i Atlanterhavet like utenfor byen. Miramichi River er full av feit Atlanterhavs-laks, som går langt opp i elva for å gyte. Sportsfiskere verden over finner her sitt eldorado, og elva tiltrekker seg omtrent halvparten av alle sportsfiskere som drar til Nord-Amerika alene!
Det var også her i området som de tilbake i 1847 fikk et noe uhyggelig besøk, da skipet Looshtauk, som var på vei fra Liverpool i England til Quebec, med over 450 irske og britiske immigranter, la til kai. Sykdom hadde herjet om bord, og da de desperat måtte legge til kai på det første og beste stedet etter at de kom opp gjennom Northumber-stredet, så var allerede ¼ av passasjerene døde. Mange av disse tilhørte besetningen, og det var bare flaks at kapteinen klarte seg slik at han fikk manøvrert skipet til kai.
De lokale her var ikke spesielt gira på å la syke mennesker gå i land, og ikke ville de tillate at skipet losset ut de døde for å bli begravd i byen. Skipet måtte derfor ligge i ytterligere en snau uke i karantene ved havna, hvorpå ytterligere 50 alvorlig syke døde.
Miramichi er også plassen der Canadas eldste folk music-festival arrangeres. Den første festivalen gikk av stabelen allerede i 1958.
Et fast segment på denne festivalen de siste årene, har vært noe som kalles for «Songwriter Circle», der et utvalg av singer-songwriters fra provinsen får vise seg frem.
I 2021 spilte Colin Fowlie fra provinsens hovedstad Fredericton her. Han hadde nettopp gitt ut sitt andre album «East of Nowhere», og ei låt fra den plata blir dagens soundtrack. Musikken hans plasseres innenfor Americana-sjangeren, eller som man kaller det her – Canadiana, med elementer fra både rock og blues. Dagens låt blir hans «First World War».