Japan er ikke som alle andre land. Deres kultur er gjennomsyret av en kollektivistisk tankegang, hvor fellesskap og gruppelojalitet er høyt verdsatt. I tillegg har de - i våre norske øyne - en overdreven respekt for hierarkier, og de har en disiplinert arbeidsmoral og en høflighet som for oss nordmenn fort også kan virke påtatt. Men sånn er det altså.
I tillegg er den gjengse japaneren livredd for å skille seg ut, spesielt på en måte som kan oppfattes som negativ. Dette høres kanskje litt rart ut, siden vi vel alle har sett mange japanere som nettopp skiller seg ut. Dette er nok en motreaksjon hos den yngre generasjonen, der mange velger å utfordre disse kulturelle dydene med å gå all-in på en eller annen sub-kultur - om det er manga, cos-play eller hva det måtte være.
Japanerne har også en hel haug med ord og uttrykk som vi ikke har her hjemme, og knapt ellers i den vestlige verden. Ta “omoiyari” for eksempel, som betyr noe sånt som “empati og omtanke for andres følelser”. Det er et ord som beskriver japanernes verdsettelse av hvordan ens egne handlinger påvirker andre. En ekte japaner gjør alt for å være hensynsfull, og det å såre noen sitter langt inne. En god ting, så klart - men fokuset på andre kan også skape noen utfordringer. Utfordringer som til slutt faktisk kan ende opp som en diagnose.
I Japan finnes det nemlig en psykisk lidelse som kalles for Taijin kyofusho. Det er en angstlidelse som er sterkt beslektet med sosial angst, men mer spesfik. Skal man prøve seg på en norsk oversettelse, så vil det være noe sånt som en frykt for å være til sjenanse for andre.
Personer med Taijin kyofusho har en sterk, ofte overveldende frykt for at de på en eller annen måte kan skape ubehag eller forstyrrelser for mennesker rundt dem. Dette går utover generell sosial angst, fordi bekymringen hovedsakelig dreier seg om en frykt for å være til skade for andre, for å si eller gjøre noe som fornærmer noen andre.
Det finnes flere undertyper av Taijin kyofusho, som illustrerer hvor varierte bekymringene kan være. Sekimen-kyofu er frykten for å rødme. En frykt for at ansiktsfargen skal endres i sosialt samvær, og at rødming da kan vekke negative reaksjoner eller ubehag hos andre.
Så har du Shubo-kyofu, som er en frykt for at noe spesielt ved eget utseende skal være sjenerende for andre. Det kan være helt normalt utseende mennesker som for eksempel henger seg opp i at nesen er så skeiv at andre mennesker vil få et ubehag bare på grunn av din eksistens.
En tredje variant er Jikoshisen-kyofu, som er en frykt for å få og holde øyekontakt med andre, fordi de er redd for at blikket deres skal bli oppfattet som ubehagelig for andre. Så er det Jikoshū-kyofu, som kanskje er den mest konkrete og forståelige. Den går på en overveldende bekymring for at egen kroppslukt, pust eller annen form for utsondring kan være ubehagelig for andre. Dette er noe jeg selv ofte er oppmerksom på, og jeg trekker meg tilbake hvis jeg for eksempel kjenner en lukt av svette - men at det er noen iboende frykt jeg har, vel det vil jeg heldigvis ikke si. Jeg skriver det til vanlig folkeskikk, men mulig det allikevel er japaneren i meg som tenker slik.
I psykiatrien betegnes slike kulturelt spesifikke lidelser som "kulturbundne syndromer," og Taijin kyofusho er et eksempel på et slikt, som belyser hvordan vår kultur og samfunnsstruktur kan påvirke psykisk helse forskjellig fra kultur til kultur, og fra land til land.
Det sveitsiske post-rock bandet The Evpatoria Report ga i 2005 ut sitt første av to album - “Golveka”. På den utgivelsen traff de blink med det som også ble deres o store signaturlåt. Ei låt som fortsatt får folk som er bevandret i post-rock sjangeren til å få både stjerner i øyene og vann i munnen. Som får folk til å gjøre det stikk motsatte av det noen med taijin kyofusho ville ha gjort. Tatt omkring en fremmed, samme hvordan nesa så ut, eller hvordan du luktet.
Låta heter da såklart også Taijin kyofusho. Det er en 11 minutter lang fryd for øregangene, og ei låt som har alt ei god post-rock låt skal ha. Sampling av en dramatisk dialog, og kontrasterende lydtepper mellom svakt og massivt, mellom mykt og hardt, mellom rolig og raskt.
Samtalen som er samplet inn i starten av låta, er kommunikasjonen som var mellom kapteinen på romferga Columbia, Rick Husband, og Charlie Hobaugh, som satt i kontrollrommet på bakken. Samtalen ble brutt da romferga gikk i oppløsning da den returnerte til jordens atmosfære, og Hobaughs siste gjentagende forsøk på å få kontakt er også brukt i starten på låta til sveitserne: “Columbia, Houston, UHF comm check”.
The Evpatoria Report ga ut en oppfølger i 2008 - “Maar” - men de la ned bandet like etter utgivelsen. I 2015 gjorde de et nytt forsøk, men er kun sporadisk aktive i dag. Bandmedlemmene prioriterer andre prosjekter, men så sent som i vår ga de ut noen flotte picture-disc utgaver av debutplata “Golveka” på vinyl.
Bandet tok forøvrig sitt navn fra byen Yevpatoria på Krimhalvøya. På 60-tallet bygde de et romsenter som ble viktig for det sovjetiske romprogrammet utenfor byen. Navnet på debutalbumet hentet de fra den tsjekkiske astronomen Vera Golveka. Man kan altså trygt konkludere med at gutta i The Evpatoria Report var litt over gjennomsnittet interessert i romfartshistorie.
I lys av den japanske diagnosen taijin kyofusho, så kan jeg avslutningsvis trekke frem noen japanske ord og uttrykk som underbygger dets folks refleks for å ikke være til bryderi for andre. De har for eksempel “Orokashii” - som refererer til en personlig skuffelse eller selvkritikk over å ha gjort noe uansvarlig eller feil. En konsekvens av dette kan være fenomenet - eller tilstanden - “Hikikomori”, som er at en person trekker seg helt tilbake fra det normale, sosiale livet, og isolerer seg selv hjemme i flere år. Begge disse henger, som taijin kyofusho, sammen med den intense japanske normen om prestasjon, og forventningene om å være både produktive og vellykkede.
Generasjon perfekt blant norske tenåringer og bygde-refleksen om at man ikke skal være til bryderi, blir således kanskje bare bagateller i forhold…