I dag skal vi dypt inn i West Virginias skoger. Inn hjertet av området som kalles Appalachia, finner vi noen av de mest fattige familiene i Amerika. En gang i tiden et område folk flyttet til for å ta seg jobb i de mange gruvene i området, men da disse stengte, og folkene ble igjen, så ballet det på seg med både sosiale og fysiologiske problemer.
Dypt inne i disse skogene finner du folk som knapt har vært utenfor huset sitt, og i alle fall ikke så langt som over bekken. Et eldorado for sosialantropologer. Det hvite Amerikas svar på de mest avsidesliggende jungelområdene i Papa Ny Guinea. Disse utgjør i det store bildet kun en liten del av statens 1,8 millioner innbyggere, men allikevel har det blitt en slags stereotypi å tillegge folk fra West Virginia lite flatterende adjektiver.
Ingen røyk helt uten ild. Faktum er at staten scorer dårligst av alle i USA på en rekke parametere. Det er den staten der lønnsveksten har vært lavest de siste årene, og statistisk sett er den blant Amerikas aller fattigste. Nærmere 20 % lever i fattigdom, og i de mest grissgrendte områdene sies det at hyppigheten av innavl også er høy. Dette har så klart trigget sosialantropologer. I 1980 ble det gjort et større akademisk forskningsprosjekt på bakgrunn av et kildemateriale av 140 år med ekteskapsprotokoller. Undersøkelsen fikk navnet: «Night Comes to the Chromosomes: Inbreeding and Population Genetics in Southern Appalachia».
Konklusjonen var derimot at det ikke var påvist noe større omfang av innavl i West Virginia enn i andre stater. Så da koker det vel ned til at det er populærkulturen som har skapt bildet? Litt som med Toten, altså. For Toten, så har det vært dialekten – og Vazelina Bilopphøggers – som har bygget opp under stereotypien. Og selvfølgelig Alf Prøysen. Den gosslige karen fra gærne sida, som klarte det mesterstykket å lage et folkelig – og koselig – stikk til folk fra Gjøvik (sett stort på det, også Toten) om at det bare var innavl på andre siden av Mjøsa.
Æille har et syskjenbånn på Gjøvik, mæssom.
For West Virginia har det nok vært en kombinasjon av at folk i de mest avsidesliggende områdene har holdt seg for seg selv, og derfor skapt en slags ufrivillig mystikk rundt seg – som da også har blitt karikert i både bøker og filmer, som blant annet Wrong Turn fra 2003.
Året etter solgte et kjent klesmerke i USA t-skjorter over hele verden med teksten It’s all relative in West Virginia. Dytter du på forestillingen om hillbillies, moonshine og banjospillende folk med hareskår – vel da har du skapt en stereotypi (selv om filmen Deliverance strengt talt er satt i Georgia)
Men for all del. Leter du, så finner du. Det var det den tidligere motefotografen Mark Laita gjorde, da han for noen år siden ramlet over en familie dypt inne i en av de dype dalstrøkene i West Virginia. Innover der, og bortover der, så kom han til ei bittelita grend som ironisk nok het Odd. Her fant han en familie som han fikk lov til å ta bilder av: The Whittakers.
Familien klarte ikke helt å slippe taket i Laita, og noen år senere dro han tilbake for å besøke dem på nytt. Denne gangen hadde han med seg et filmkamera, og bestemte seg for å filme dem. Hva intensjonen i utgangspunktet var, er ikke godt å si – men det utviklet seg til å bli et hjertevarmt forhold til en familie, som i et hvert annet sivilisert land hadde blitt tatt under vingene av det profesjonelle helsevesenet. Men ikke i USA. Her hadde familien Whittaker levd i generasjoner – i sin egen, lille boble.
De fleste av dem sjeløyde, og et par-tre nesten helt uten språk. Allikevel hadde de på en eller annen måte klart å overleve et langt liv med lite. Materialet til Laita ble til et kort miljøportrett som han lastet opp på YouTube under navnet Soft White Underbelly. Dette ble starten på et tett og nært forhold til familien – som i starten åpenbart var litt reserverte, men som etter hvert også skjønte at Laita ville dem godt.
Laita lagde etter hvert flere filmer om The Whittakers, og folk i den store, vide verden lot seg både fascinere, engasjere og sjarmere. Laita opprettet også en spleis (GoFundMe) som genererte mer penger enn familien noen gang hadde sett, og som blant annet ble brukt til å pusse opp det lille skuret som de bodde i.
Noen etiske vurderinger rundt at serien og familien ble omtalt som The Most Inbred Family in America har jeg dog ikke lest, men hovedpersonene selv bryr seg neppe om det. De lever fra hånd til munn, og siden de ikke kan lese, så får de heller ikke lest om seg selv.
I en episode tar Laita med seg hele gjengen med på Walmart for første gang. Der får de beskjed om at de kan fylle vogna med hva de måtte ønske, og han drar kortet. De blir helt perplekse i starten. Mye på grunn av inntrykkene. Flere hadde knapt vært utenfor grenda tidligere, og langt mindre på et digert kjøpesenter. I starten var det få ting som havnet i handlekurven. Mest trolig fordi de knapt visste hva noe var. Potetgull og godteri derimot, det ble det fylt opp rikelig av. Etter hvert som de trålet seg gjennom butikken, så ble de mer og mer husvarme – og fikk tilslutt toppet vogna, uten at det nok var prioriteringer som var anbefalt av ernæringsfysiologer.
Den ufrivillige referansen til Hjelp det er Juleferie, da den yngste nevøen Timmy kaster en diger storsekk med bikkjemat oppi handlekurven, var dog kostelig. Jeg har skummet meg gjennom de fleste av episodene som ligger på YouTube, og selv om jeg også har latt meg fascinere, så sitter jeg også med en litt ullen følelse i etterkant. Skulle de ha vært beskyttet mot seg selv? Blir alt bare et moderne PT Barnum-show? Men så overbeviser filmskaper Laita meg underveis som vennskapet med familien blir sterkere – og de også tar ham til sine hjerter. Men hvem i deres situasjon hadde ikke gjort det, hvis det plutselig stod en fyr på døra som sa de kunne fylle opp handlevogna gratis. Du hadde hverken trengt å være innavla eller lese- og skrivekyndig for å ha satt pris på om noen plutselig kom og pusset opp huset ditt, og la nytt tak, gratis. Forskjellen blir; The Whittakers er trolig ikke i en slik mental forfatning at de evner å stille kritiske, etiske spørsmål. Hadde jeg gjort det? Hadde du gjort det?
Ok, så har det blitt TV-underholdning av det. Ok, så har de fått tilgang på penger. Ok, så har han ene i familien brent det meste av pengene de fikk etter en episode på en flunkende ny, diger bil. Men hva skal han med den, hvis han aldri drar stort lenger enn til naboene?
Jeg håper Laita aldri drar med seg familien på flyet hjem til Los Angeles. For å møte Dr. Phil i beste sendetid. Jeg vet ikke helt hva jeg håper på.
Jeg lot meg fascinere av Crocodile Dundee på 80-tallet, og jeg lar meg fascinere av The Whittakers i dag. Gjør det meg til et dårligere menneske? Er jeg skruppelløs i min jakt på underholdning? Eller synes jeg det bare er enormt interessant å få kikke bak gardina til en helt vanlig, uvanlig familie dypt inne i West Virginias skoger?
For familien Whittaker er nok livet som de lever det beste for dem. Laita prøver å spørre dem om både slektsforhold bakover. Han hinter om innavl i spørsmålene, uten at familien har noen formening om hva det betyr.
Han spør dem direkte om de har noen tanker rundt hvorfor de ikke er som alle andre. Tanker rundt hvorfor Ray, på over 70, ikke har språk, men bare bjeffer – akkurat som bikkja som løper rundt beina på dem. Mest trolig har de hatt bikkjer i generasjoner, og Ray har vokst opp med å etterligne bikkjas lyder i mangel på noe annen oppfølging. Som en Nell møter Mowgli.
Selv stiller ikke The Whittakers noen spørsmål tilbake til. De er en familie av få ord. Naturligvis. Men hadde de hatt ordforrådet, så er det ikke sikkert de hadde stilt noen spørsmål allikevel. Vi kan tenke at de har et naivt syn på verden. Hvilken verden, spør jeg meg? Deres verden? Det som jeg føler skinner gjennom er at familien gjennom generasjoner har vært der for hverandre. Støttet hverandre. Hjulpet hverandre. Passet på hverandre. Elsket hverandre. Som en familie.
Når alt kommer til alt; er det ikke det til syvende og sist alt handler om? The Whittakers har altså – tross alt – mest trolig forstått det. Ulikt mange av oss andre, som har så alt for lett for å enten overanalysere, ta på oss de kritiske brillene, eller grave etter en altfor kompleks mening med dette vi alle omgir oss selv med: selve livet!
Dagens soundtrack er signert ei dame som også vokste opp i fattige kår i West Virginia. Noen mil nord for Odd ligger byen Charleston. Ikke storbyen med samme navn i South Carolina, men en by på 50,000. I 1988 kom Sierra Ferrell til verden her. Hun vokste opp med to søsken og ei alenemor, som slet med å få endene til å møtes.
Ferrell la ut på rundreise rundt om i Amerika i slutten av tenårene, og levde fra hånd til munn ved å spille på gata rundt omkring i landet. Etter å ha reist på kryss og tvers over hele kontinentet, så landet hun etter hvert i Nashville. Her ble hun oppdaget av selveste Todd Snider, som tilfeldigvis fikk høre henne synge på en fest han var på, og inviterte henne med på ei låt på konserten han skulle holde dagen etter.
Musikalsk ligger Sierra i et landskap som gir assosiasjoner til både bluegrass og klassisk, old school country – med en twist av fandenivoldsk særegenhet. Vokalen ligger ganske så nært opp til de gode, gamle store – som Dolly Parton, Patsy Cline og Tammy Wynette – og jaggu er det forfriskende å høre noen være så tidløse og modige, at de fører den sounden videre.
Dagens låt er hennes ode til hjemstaten «West Virginia Waltz».