En av mine 90-talls favoritter, da jeg var tungt inni sjangeren som gikk under det litt vage navnet alternative rock, var Gin Blossoms fra Tempe, Arizona.
Bandet albumdebuterte så tidlig som i 1989 med ei plate som ble fort glemt, men fikk sitt store gjennombrudd med oppfølgeren «New Miserable Experience» i 1992. Albumet solgte over 2 millioner over dammen, og deres store hit-singel ble ironisk nok ei låt som også fantes på debutalbumet i en annen versjon – «Hey Jelousy!». Låta var skrevet av bandets gitarist Doug Hopkins, som dessverre valgte å gå ut av tiden i 1993.
I tillegg til Hopkins, så delte bandet broderlig på å skrive låtene – enten i fellesskap eller hver for seg. Den andre gitaristen Jesse Valenzuela hadde stort sett en finger med i det meste, og liret av seg popmelodier som verden knapt hadde hørt maken til siden Beatles, innpakket i et tidsriktig 90-talls sound.
Plata jeg oppdaget bandet på var deres tredje album «Congratulations…. I’m Sorry» som kom ut i 1996. Plata som helhet oppfattet jeg som noe ujevn, men du verden – et par-tre av låtene er skikkelige perler, som nok fort hadde havnet på en topp-100 liste over all-time favoritter, hvis jeg skulle ha summert opp i dag.
Den opprinnelige amerikanske utgivelsen manglet ei låt, som vi ar så heldige å få med på den europeiske utgaven, som var den som havnet i min hylle. Låta «Til I Hear It from You» hadde blitt gitt ut som singel året før i forbindelse med kultfilmen «Empire Records» - som jeg digget hardt. Ble jeg ikke fotballproff eller rockestjerne, så skulle jeg i alle fall jobbe i ei platesjappe. Det ble aldri noen av delene.
På grunn av en avtale med produsentene til filmen, så fikk ikke Gin Blossoms med seg låta på sitt eget album, men heldigvis kom den altså med i utgaven som ble lansert på vår side av dammen.
Albumet fikk varierende omtaler i norsk presse. Noen syntes dette ble alt for traurig, og kastet 2’ere på terningen, mens andre igjen trykket plata til sitt bryst.
En av de som hyllet plata var daværende Glåmdalen-medarbeider Levi Henriksen, i dag best kjent som forfatter og en habil musiker. Han ga albumet toppkarakter i Kongsvinger-avisa, og dro sammenligningen til R.E.M. «Det er lenge siden jeg har hørt en så jevn plate, og da er jevn i denne sammenheng positivt ment, svært positivt faktisk», skrev Henriksen.
Beat-journalist Erik Valebrokk trakk frem plata som en av hans favoritter fra 1996, og utbasunerte kort og godt; Ah! Popmusikk!
For selv om plata altså sorterte under alternative rock, så var det gjennomgående mye pop i låtene. Igjen et håpløst sjangerbegrep å forholde seg til, men pop her var nok ment som lettbente, melodiske låter med harmonivokaler. Andre sammenligninger som musikkjournalister dro frem var blant andre Crowded House, The Byrds, The Long Ryders og The Replacements. Jeg kan også legge til skotske Teenage Fanclub – en annen Beat-favoritt.
Etter tredjealbumet var endelig turen kommet til å besøke Norge for Arizona-bandet. De ble booket inn til en konsert på Rockefeller samtidig som Norwegian Wood ble arrangert i Frognerbadet i 1996, og selv om de ikke stod på menyen på festivalen, så fikk de komme på scena som pauseinnslag (!) mellom to andre band, og spilte tre akustiske låter.
Konserten på Rockefeller var det ikke mange som fant veien til, men selv om det var tynt med folk i salen, så hadde selveste Emmylou Harris funnet veien dit. Hun skulle selv spille på Norwegian Wood i Frognerbadet dagen etter.
Ved siden av nevnte «Til I hear it from you», så var det spesielt låtene «Follow You Down», «Not Only Numb» og «As Long as it Matters» som jeg alltid vendte tilbake til på plata.
Sistnevnte var skrevet av nevnte Valenzuela, sammen med vokalisten Robin Wilson og daværende trommis Phillip Rhodes.
I dag er det på tide å hente den frem igjen i lyset, for den holder seg like godt i dag. Anledningen får være at sommeren er i anmarsj, og ikke minst at Jesse Valenzuela i dag fyller 62 år.
Gin Blossoms er for øvrig fortsatt aktive, og ga ut sitt siste studioalbum så sent som i 2018. Det gikk meg hus forbi, men jeg skal også benytte anledning til å lytte meg igjennom dette, for å se om de fortsatt evner å skrive glitrende, fengende poplåter.
De turnerer, og spiller på overraskende store scener, fortsatt. Om et par dager skal de faktisk spille på Indianapolis Motor Speedway i anledning Indy 500-helga – og senere i sommer skal de på farten rundt om i USA sammen med et par andre godband fra 90-tallets alternative-bølge: Toad the Wet Sprocket og Vertical Horizon.