I dag går turen vestover fra Thunder Bay, og langs Highway 17 forbi byer som Upsala, Ignace og Kenora, før vi endelig ser skiltet med isbjørnen: «Manitoba – Welcome». Provinsen strekker seg helt nord til Hudson Bay og Nunavut, men de fleste av innbyggerne bor langs den trans-canadiske hovedveien lengst syd.
Provincial Trunk Highway 1 begynner ved grensa der Highway 17 slutter, og den følger vi et par timer helt til vi ruller inn i provinsens største by Winnipeg. Byen har trekvart million innbyggere, og er Canadas sjette største.
Byen er kjent for sine ekstremt kalde vintre, og det er ikke uvanlig at kvikksølvet kryper ned til nærmere 40 blå her, midt i det som også omtales som den kanadiske prærien.
Winnipeg ligger kun snaue 10 mil nord for den amerikanske grensa, hvor Manitoba grenser til både North Dakota og Minnesota.
En av småbyene som ligger rett på andre siden av grensa til USA er Minnesota-byen Roseau. Der vokste på slutten av 80-tallet Dustin Byfuglien opp. Som etternavnet tilsier, så har han tjukt med slekt i Valdres – og han var ikke den eneste med aner fra de traktene i småbyen. Mine barns mor har også slektninger i byen, også med slektslinjer tilbake til både Land og Valdres.
Dustin vokste opp med sin norskættede mor, og stefaren, som også hadde norske aner, Dale Smedsmo. Smedsmo var tidligere ishockey-spiller, og hadde fire NHL-kamper for Toronto Maple Leafs tilbake på tidlig 70-tallet. Det var klart Dustin også begynte med ishockey, med stefaren som ivrig trener og tilskuer.
Han ble etter hvert så god at han ble plukket av av Chicago Blackhawks, og i 2010 gikk han videre til Atlanta Trashers. Profesjonell idrett i Nord-Amerika er ofte styrt av penger, og de eier ingen skrupler i forhold til hva de gjør med en klubb og dets historie – så i 2011 ble hele Trashers-laget flyttet til Winnipeg, der laget etablerte seg i en ny by med et helt nytt navn – Winnipeg Jets.
Dustin Byfuglien var nå så godt som hjemme igjen, og leverte ishockey av ypperste kvalitet.
I løpet av 9 år i Winnipeg noterte Byfuglien seg for 528 kamper og 102 scoringer, før han la opp i februar 2020 etter å ha slitt ett års tid med skader og lite motivasjon.
I løpet av tiden i Winnipeg fikk han og kona tre barn, som alle ble født i den kanadiske byen. I dag har han flyttet tilbake til Minnesota, og bedriver det meste av fritiden sin med fisking – som profesjonell sportsfisker, av alle ting.
Før vi forlater Winnipeg, så stikker vi innom en bruktbutikk og rasker med oss en CD av byens 90-talls favoritter Crash Test Dummies.
Deres fengende «Mmm Mmm Mmm Mmm» gjorde bandet verdenskjente i 1993, og i all respekt må vel bandet kunne sies å være et klassisk One Hit Wonder – selv om de faktisk fortsatt holder karrieren gående, over 30 år senere.
Låta med den snåle tittelen, og den enda snålere teksta, var deres første singel fra plata «God Shuffled His Feet». Den fikk også generelt gode skussmål her hjemme. Altaposten ga den 5 av 5 stjerner, og serverte det åpenbare ordspillet i overskriften: «MMMeget bra!».
De seriøse musikkjournalistene her hjemme var mer lunkne. Egon Holstad ga bandet og låta det glatte lag, og i Beat omtalte Erik Valebrokk låta som en «sommerplage», før han dreide intervjuet med frontmann Brad Roberts over på skotsk malt-whisky.
Montro om det er Roberts’ fascinasjon for whisky som har formet hans røst, for utenom den litt slitne hitlåten fra ’93, så har trekkplasteret til bandet i alle år vært vokalistens dype basstemme.
Samtlige i bandet er født og oppvokst i Winnipeg, og de fant sammen mens de gikk på universitet i byen. I tillegg var de faste publikummere på Winnipeg Folk Festival, som har blitt arrangert i en park i byen hvert år siden 1974.
Med Crash Test Dummies på repeat, så kjører vi Highway 6 nordover helt til veien slutter i byen Thompson. Kjøreturen tar en hel arbeidsdag, og tar oss så langt nord som vi kommer i provinsen på asfalt eller oljegrus. Thompson er nordre Manitobas største by, med sine snaut 13 000 innbyggere, og majoriteten som bor der er urfolk fra en av de tre mest utbredte - First Nations, Metis’ eller Inuitter.
Byen sliter med mye kriminalitet, noe som er en kjent utfordring i såpass grissgrendte byer, der det ikke er all verden å ta seg til.
Skal du lenger nordover fra Thompson, så må du enten ta snøscooter, kjøre hundeslede, eller aller helst, ta fly. Det har imidlertid vært snakket om å utvide Highway 6 helt opp til Churchill, som ligger ved Hudson Bay 40 mil fra Thompson. Dette er imidlertid både et enormt kostbart og tidkrevende prosjekt, og det spørs derfor om det noen gang blir en realitet.
Byen Churchill er for øvrig hovedgrunnen til at vi ble møtt av en isbjørn på skiltet til Manitoba ved grenseovergangen fra Ontario. Churchill profilerer seg nemlig som «Verdens isbjørnhovedstad»
Jeg tar inn på et motell i byen, og kjipper Crash Test Dummies-CD’n så langt jeg får den.
I stedet henter jeg frem et band og ei låt som jeg oppdaget på en av mine mange turer til bruktsjappa Råkk n Rålls i Oslo, under min tid i Kongens Garde i 1998, og som gikk mange runde på DiscMan’en i underkøya på Hovseter.
Bandet The Watchmen ble stiftet i Winnipeg samme år som Crash Test Dummies – i 1988 – og bestod av fire lokale karer fra Winnipeg: Daniel Greaves, Joey Serlin, Sammy Kohn og Pete Loewen.
Bandet måtte vente fire år før de ble signert, og kunne gi ut sitt debutalbum. Plata jeg hørte mest på var deres tredje, som kom ut i 1996 – Brand New Day. Deres siste album kom ut i 2001, men selv om det har vært tynt med ny musikk, så spiller de faktisk sammen fra tid til annen fortsatt.
Både Greaves og Serlin har ellers sitt daglige virke med å lage musikk for TV og film, og så sent som i 2021 ga de også ut et mer nedpå album under navnet «Serlin Greaves».
Dagens soundtrack blir min favoritt fra 96-albumet, «Bicycle» - som gjorde sengestrekken i 1. Gardekompani litt mer motiverende.