I dag er turen gjennom Canada kommet til British Columbia, lengst vest mot Stillehavets kyst. I dette området har det bodd mennesker i tusenvis av årene, og før europeerne kom busende, så var det ulike urfolksgrupper som regjerte i området.
I 1821 ble Fort Vancouver etabler av britene, og området ble et britisk territorium. Ironisk nok så lå den tidens Fort Vancouver langs elva Columbia, der grensa mellom de amerikanske statene Oregon og Washington ligger i dag.
I 1846 kom britene og amerikanerne til enighet om en ny grenseavtale, og dermed ble grensen til det som ble Canada trukket lenger nord, ved den 49. breddegrad. Navnene tok de imidlertid med seg nordover, og vi finner de igjen i Canadas største by Vancouver i dag, og staten - som ble hetende British Columbia, etter elva lenger syd. Elva som renner gjennom utkanten av dagens Vancouver heter på sin side Fraser River, og er provinsens lengste.
På 1850-tallet strømmet folk til disse områdene på jakt etter gull, og i 1871 ble British Columbia innlemmet som Canadas sjette provins. Landskapet i dette hjørnet av Canada er variert og spektakulært. Store fjell, innsjøer og skogsområder - men også ørkenlignende områder rundt Okanagan Valley.
I dag bor det rundt regnet 5 millioner mennesker i provinsen, og så mange som rundt halvparten av disse bor i det som regnes inn som metro-området i og rundt Vancouver. Resten av provinsen er altså relativt tynnbefolket i forhold. Hovedstaden i provinsen er byen Victoria, som også er provinsens eldste innenfor dagens grenser. Her etablerte britene en bosetning allerede i 1843, og byen med kun snaut 90,000 innbyggere har i flere år blitt kåret til Canadas beste by regnet i livkvalitet - hvordan nå man måler det.
I en av forstedene til storbyen Vancouver - Barnaby- ble det den 29. juni 1971 født en kar som fikk navnet Matthew. Familien flyttet etterhvert til en annen forstad, Coquitlam, der gutten vokste opp. Da han gikk på videregående, så ble han kontaktet av et lokalt band, som ba ham om å skrive tekster til deres musikk. Tilfeldigheter gjorde det også til at han fikk prøve seg som vokalist, og så sent som da han var 20 år gammel, plukket han opp en gitar for første gang, og lærte seg selv å spille.
Det skulle vise seg å bli starten på en lang karriere, som fortsatt gir mat på bordet den dag i dag. På universitetet ble Matthew og kompis oppdaget av et plateselskap, og de fikk spille inn noen demoer. I 1995 så hans band, med det lite kreative navnet Matthew Good Band dagens lys, og albumdebuterte samme år med plata “Last of the Ghetto Astronauts”.
Plata ble en stor suksess i Canada, midt i det som var den store alternative-rock bølgen - college-rocken. Bandet fikk en trofast fanskare blant college-ungdom over hele Canada.
Det ble totalt 7 album før bandet ga seg i 2002. Siden den gang har Matthew fortsatt solo under sitt eget navn, og har gitt ut hele 13 album - det siste, “Moving Walls” - i 2020.
Men karrieren har ikke vært helt ukontroversiell. Matthew har tidvis i nyere tid blitt kjent som en tastaturrytter, som lirer av seg sterke meninger bak tastaturet. Det høres kanskje litt kjent ut? Han har også dratt strikken lenger, og flagget en del lite populære meninger også mellom låtene på konserter - noe som har gjort at fansen over tid har blitt litt delt. Noen forguder hans ærlighet og åpenhet, mens andre igjen har forlatte Matthew Good-toget for godt.
De siste årene har karrieren hengt i en enda tynnere tråd, da en tidligere kjæreste av ham i 2021 anklaget han for usømmelig og manipulerende oppførsel på sosiale medier. Alt som hadde skjedd var med samtykke, men ifølge henne, så hadde hun følt seg presset til det. Matthew har senere dementert alt, og det ble aldri hverken noen rettsak eller noen dom på ham - men mange har på bakgrunn av det som skjedde snudd både ham og musikken ryggen.
Jeg lar imidlertid musikken få leve uforstyrret av hva han har rotet med i sitt private liv, for i hans katalog finnes det en del perler som fortjener enda flere lyttere enn de han har hatt hjemme i Canada. For det er i Canada han virkelig har vært stor. En gang en av landets største. Her hjemme har nok ikke folk like stort kjennskap til hverken artisten eller hans tidligere band, men jeg snublet over noen av låtene gjennom en kompis for 20-25 år siden, og flere låter har vært med meg på spillelistene etter at jeg selv gikk over fra fysiske formater til det digitale.
Tar du turen gjennom katalogen til Matthew Good - både solo og som band - så finner du mange dystre og også dystopiske tekster, og mange har ganske så mørk tematikk. Men det blir det som oftest strålende kunst og musikk av!
Dagens låt blir den jeg nok har hørt mest på gjennom åra, nemlig den styggvakre “The Rat who would be King” fra det siste albumet som de ga ut som band, “The Audio of Being” (2001).
When I was rat
The rat would be king
I imagined ashes and us alone
Always us alone
And I've waited on the sidelines all this time
And I've a grenade
With our names scratched on the side
But that's just love
And you know that love's not enough