Okey, da, så får det bare bli et hattrick av blonde syngedamer som gjorde inntrykk på meg på slutten av 80-tallet. Slå du sammen Deborah Blando og Wendy James, så får du vel Madonna – og da får det bli Madonna i dag, på selveste pinsedagen. Det kunne vel knapt blitt mer symbolsk.
Jeg hadde «Like a Prayer» (1989) på kassett, og nok en gang skal du ikke se bort i fra at coveret bidro til at kassetten kom i hus tidlig i tenårene. Men igjen, jeg likte musikken – og spesielt et par av låtene som gikk under radaren på radiostasjonene, og på musikkvideoprogrammene.
Med Madonna sitt image og blasfemiske stikk på albumet, så var det nok en del som tenkte at Madonna måtte være et artistnavn – men faktisk så er det hennes ekte navn. Hun ble døpt Madonna Louise, akkurat som sin mor, som døde av kreft da Madonna den yngre kun var fem år gammel, og som nok sterkt har formet henne som både artist og menneske.
I sitt 66. år holder Madonna fortsatt koken, og har gitt ut en rekke studioalbum. Jeg kan ikke kalle meg noen fan, men hadde som sagt et kjært forhold til «Like a Prayer»-kassetten, og jeg må innrømme at hun overrasket meg særdeles positivt med plata «Ray of Light» i 1998.
For å fullføre hattricket med blonde syngedamer, så avrundes 17. mai- og pinsehelga med å sette på det som var min favoritt fra hennes fjerde album; balladen «Promise to Try» - som jeg mener fortsatt holder seg godt – 35 år senere. Låta er en direkte bearbeidelse av Madonnas sorg over å ha mistet mora som ung, og hun skrev låta til seg selv som et lite barn. Jeg var ikke kjent med bakgrunnshistorien da jeg hørte den for første gang, men jeg husker at jeg like fullt ble berørt av teksta.
Don't let memory play games with your mind
She's a faded smile frozen in time
I'm still hanging on, but I'm doing it wrong
Can't kiss her goodbye, but I promise to try