En redigert versjon av det tidligere innlegget om hvor vanskelig det har blitt for aleneforsørgere med barn å få huslån, har den siste uken blitt publisert i både Oppland Arbeiderblad og i Nettavisen. I dag kom innlegget også i papirutgaven av min gamle lokalavis OA, og det har ført til noen litt interessante tilbakemeldinger.
Rett før helga ringte en kunderådgiver fra en annen bank meg, etter å ha lest innlegget - og syntes det hele hørtes ut som en snodig vurdering fra Sparebank 1 sin side. Han mente det fortsatt var rom for individuelt skjønn, og trodde han skulle klare å gi meg et finansieringsbevis på en god del mer enn det Sparebank 1 hadde forespeilet. Vel og bra det, men er det ikke slik at forskrifter og rutiner lages for å gjøre ting likt? Jeg stusser over at forskjellige store banker har forskjellig praksis, og plutselig kan man mistenke at bankene praktiserer god, gammeldags trynefaktor i forhold til hvem som skal få eller ikke.
Jeg takket for at han hadde tatt seg bryet med å ringe, og skal kontakte ham igjen etter at jeg har fått svar fra Husbanken, som jeg regner med kommer med blankt avslag. Så kanskje det finnes et håp for noe annet enn ei koie i villmarka for min lille halvfamilie allikevel?
I dag tikket deg også inn en tilbakemelding. En særdeles trivelig, men også bekymringsfull en. Den kom fra en tidligere insider, som hadde jobbet i bankvesenet i hele sitt yrkesaktive liv, men som nå var pensjonist. Det han skrev, bekreftet akkurat den samfunnstrenden jeg ønsket å sette fokus på:
Jeg har lest din artikkel i oa idag og må bare få lov å uttrykke min solidaritet med deg!
Tidligere kunne vi få lov bruke sunn fornuft og tenke selv. Slik skal det tydeligvis ikke være lenger. Jeg klarte rett og slett ikke å jobbe med slik holdninger og regler bestemt av forståsegpåere lenger. Den siste tiden ble det slik de som ikke trengte lån kunne få det mens de som trengte lån ikke skulle få det. Ja i det hele tatt ble det veldig frustrerende og måtte kjempe og skalle hodet i veggen hele tiden. Ble for tøft for meg
Jeg har i ettertid hørt at jeg ble omtalt som «Robin Hood» Men det er en omtale jeg lever veldig godt med.
Vi har rett og slett fått et samfunn der de som ikke trenger lån, velvillig får lån - og de som trenger det, ikke får. Var det virkelig det som var intensjonen?
Vi ser det overalt ellers i samfunnet også. Alt bygges ned. Lærere som kaster inn håndkleet fordi de ikke orker å krangle med foreldre som vet bedre, og sykepleiere gjøre det samme, fordi de ikke får nok tid til å pleie pasientene på en verdig måte. Serviceyrker, som i gamledager satte sitt ære og stolthet i å yte god service uten å loppe kundene for mest mulig penger. Landet vårt har blit en eneste stor bedrift også statlig sett, der alle er avhengig av å generere inntekter, og vise til positive tall. Til og med politiet skal gå i pluss, og må derfor noen ganger slippe vinningskriminelle ut igjen på gata etter en liten prat, fordi de må sette opp en fartskontroll i ei 80-sone midt inni skogen et sted. Det er der inntektene ligger.
E-posten jeg fikk over har jeg redigert litt, slik at vedkommende ikke skal kunne identifiseres - ja, så fremt ikke Robin Hood gir ham til kjenne da. I så fall tar jeg sjansen, for i så fall er han et forbilde og en person som burde settes på sokkel tvert. Svaret hans gjennomsyres av en yrkesstolthet og en nestekjærlighet. Ett ønske om å bidra. Om å hjelpe. Om å gi de som trenger det, en sjanse.
Robin Hood var kjent som en som tok fra de rike, for å så gi til de fattige. En sagnomsust, gammel britisk personifisering av et solidarisk skattesystem, som så klart de rike overhode ikke ønsker seg. Ja, sett vekk fra Olav Thon, da.
På mange måter har vi fått et kaldt samfunn, selv om nasjonen ofte er raskt ute med å hevde det motstatte. Inkludering, fellesskap og raushet. Verdier som landet er bygget på, og som vi som nasjon liker å tro at vi dyrker den dag i dag også. Ja, sett bortsett fra eiendomshaier, dagligvare-monopolister, og banker. Samtlige med grønt lys i fra Løvebakken.
Survival of the fittest, sa Darwin. Ofte feilsitert og lost in translation. Det hadde ingenting med den sprekeste å gjøre, men den som klarte å tilpasse seg sine omgivelser på en best mulig måte. Omgivelsene som AS Norge skaper for vanlige folk er trange, men vi prøver å tilpasse oss på best mulig måte. De som lykkes best, er så klart de som også har fått de mest åpne, og beste omgivelsene. Det er jo logisk.
Vanlige folks tur, ble det sagt, da den sittende regjeringen i sin tid kom til makta. Senere har Støre gått tilbake på det, og det skjønner jeg jo godt. For det er slettes ikke vanlige folks tur.
Vi trenger en Robin Hood i sjefsstolen. En som kan balansere ut. Hvor tilfredsstillende hadde det ikke vært for de som skapte mest, og også gitt tilbake mest direkte til de som trenger det mest. Argumentene er at, ja de gir mest tilbake. De betaler mest skatt. De skaper arbeidsplasser, og så videre. Men kommer det virkelig vanlige folk til gode?
Kom ikke å si meg at bonden sitter igjen med en større del av kaka, når dagligvarekjedene skrur prisene på norsk, middelmådig mat til værs!
Vi trenger en Robin Hood til å rydde opp, og vi trenger hen nå!
Men kanskje finnes det noen Robin Hood’ere i bankvesenet fortsatt? Han som ringte meg fra en annen stor bank før helga sa selv at “det er mye artigere å være kunderådgiver for folk som genuint blir glade og overrasket, enn de som bare krever”.
Det er jo fint det, men så er det jo ikke slik at man skal behøve å fly til avisa for å bli hørt. Og dette handler jo ikke bare om meg, og mine drømmer, ønsker og behov. Det handler om alle som er i samme situasjon - og vi er mange, i et land der over 30 % av par som får barn sammer, går i fra hverandre før barna fyller 18 år. Og det handler om hva slags samfunn vi ønsker oss i Norge. Sånn innerst inne. I hjertet. For er det ikke der selve belønningssentralen ligger?
For noen er det nok heldigvis fortsatt det. Men i et samfunn der flere og flere blir utbrent, sliter med psykisk uhelse, og må kjempe og skalle hodet i veggen hele tiden, for å bruke den pensjonerte bankmannen sine ord, så virker det dessverre ikke lenger som at vi er det Darwin omtalte som the fittest…
Dagens soundtrack er signert det norske post-rock bandet Spurv, som startet opp i Oslo i 2011, og har siden den gang levert fire glitrende studioalbum, og turnert verden over sammen med de største navnene innenfor sjangeren. Den episke “Et blekt lys lyder” fra plata “Myra” (2018) blir dagens bidrag på spillelisten, i anledning det ørlille håpet om at vi alle vil møte på vår Robin Hood.