Dagens innlegg blir en liten hyllest til en av mine favoritt-komponister, som i dag fyller 73 år. Gustavo Santaolalla ble født i Buenos Aires-forstaden El Palomar søndag den 19. august 1951.
Da hadde Juan Perón styrt butikken i landet i noen år, i praksis helt siden han var en del av militærkuppet som tok over styringen i 1943. Han hadde vært en vinglepetter av dimensjoner, og gått fra å være en folkets mann, da han stiftet Arbeiderpartiet i 1946, til å i praksis lede landet med jernhånd som et diktatur. Men han var folkets diktator.
Like før Gustavo kom til verden, så hadde Peron fylt opp en stadion i Buenes Aires for å holde en tale til sine tilhengere, og sikre seg popularitet og stemmer foran det nytt gjenvalg. Av 100,000 oppmøtte var det over 30,000 barn, som ble lokket med lekebiler, dukker og andre leker - mens Peron snakket til foreldrene.
Nok om det. Da Gustavo var fire år gammel ble Peron avsatt etter nok et militærkupp, og landet gikk inn ekstremt turbulente politiske tider, som skulle vare til inn på 70-tallet.
Da hadde Gustavo allerede oppdaget musikken. Som ung hadde han lært seg å spille på strengeinstrumentet Ronroco, som ble mye brukt blant Quechea-folket i Andes. Inspirert av den, samt argentinsk folkemusikk og gaucho-kulturen (pampas-cowboyer med instrumenter), var han i 1967 vært med å stifte rockbandet Arco Iris, som blandet moderne influenser som rock med det tradisjonelle fra argentisk folkemusikk. En fusion som skulle bli en slags musikalsk rettesnor for Gustavo i årene som kom.
På grunn av uroen i hjemlandet, så valgte han å emigrere til USA, og slo seg ned i California på 70-tallet. Der fortsatte han å implementere sin argentinske musikkarv inn i et mer moderne og vestlig rock’n’roll- uttrykk, i diverse band og konsellasjoner - før han i 1998 ga ut soloalbumet “Ronroco”, som også skulle bli en døråpner for en helt annen karriere - nemlig som filmmusikkomponist for det store lerretet.
Et par av hans låter fra “Ronroco” ble fanget opp av Hollywood. “Iguazu” ble brukt første gang i Michael Mann-filmen “The Insider” året etter, og senere i en rekke filmer og TV-serier. "The Ushuaia A La Quiaca" på sin side ble gjort kjent gjennom Che Guevara-road movien “The Motorcycle Diaries” i 2004.
Da hadde Santaolalla blitt god kompis med den meksikanske regissøren Alejandro Inarritu, og komponert musikken for hans gjennombruddsfilm “Amores Perros” (2000). Santaolalla fikk derfor jobben på Inarritus to neste filmer i “døds-triologien” hans: “21 Grams” (2003) og “Babel” (2006). Han hadde også blitt tatt under vingene av andre regissører, og Ang Lee valgte ham som komponist for sin film “Brokeback Mountain” i 2005.
Santaolalla ble, kanskje noe overraskende i et konvensjonelt og tradisjonelt sylta Hollywood, tildelt Oscar-statuetten for “beste filmmusikk” to år på rad, nettopp for “Brokeback Mountain” og “Babel” - noe som tilbake i 2008 også ble satt under lupen hos undertegnede, da han leverte Bacheloroppgaven “Stillhet mellom toner” på studiet “Visuell kultur, film og fjernsyn” på daværende Høgskolen i Lillehammer.
Siden den gang har Santaolalla også skapt broer mellom film, tv - og spill. I 2013 var det nemlig Santaolalla som komponerte musikken for dataspillet “The Last of Us”, og noen år senere “The Last of Us II”. Naturlig nok var det også Santaolalla som fikk oppdraget da det skulle komponeres musikk til TV-serien inspirert av spillet - som kom ut så sent som i 2023.
Siden slutten av 90-tallet har Santaolalla vært høyst produktiv som komponist for audiovisuelle medier, og i dag kjenner de fleste i den vestlige verden hans navn nettopp i fra den bransjen. De formative årene i obskure rockeband med latinsk vri er nok for de aller fleste ganske så ukjent.
Det paradoksale og interessante ved Santaolalla er at han faktisk hverken kan lese eller skrive noter. Han bare komponerer hands-on, og spiller. Så får andre ta seg av å skrive partiturer for større arrangementer.
Slik sett har han - og fortsatt er - en atypisk filmmusikk-komponist i en verden full av skolerte. Selv ønsker han ikke å se på seg selv som en komponist en gang - men en kunstner, som leker med alt som han kan leke med, selv instrumenter han ikke kan:
“I love playing instruments that I don't know how to play or am not familiar with. I like the idea of danger and innocence that comes from it. As an artist, I feel I should be able to do something with anything I get my hands on. The music becomes minimalist because of my limited knowledge.”
Selv om Santaolalla nå drar på årene, så er han fortsatt aktiv. Jeg har hatt en drøm om å en gang se ham live. I min tid kjøpte jeg faktisk en variant av Ronrocoen - en Charango - fra Bolivia. Kan tro at pakka fra eBay var nøye gjennomlyst og dissikert på Gardermoen før den kom til mitt postkontor. Jeg lærte meg et par av låtene ved hjelp av YouTube, men har på grunn av lite øving og vedlikehold dessverre glemt alt - men en vakker dag skal jeg ta den frem igjen, og klimpre meg frem - som en fattigmanns Santaolalla, også uten begrep og hverken noter eller besifring.
Senere i høst - nærmere bestemt den 10. oktober - så har du sjansen til å få med deg Santaolalla live. Ja, hvis du befinner deg i nærheten av Helsinki, da. Finland er det eneste nordiske landet han legger turen innom på sin lille verdensturne i høst, og der skal han visst nok fremføre soloalbumet “Ronroco” i sin helhet, i byens kulturhus.
Neste gang håper jeg han legger turen innom Oslo!"
Gratulerer med 73-års dagen. Måtte det bli mange flere!