September er her. Selv om sola skinner over Lillehammer i dag, så er det et krisp og kjølig drag i lufta som minner meg på det uunngåelige. Høsten banker på døra. Naturen forbereder seg på å stenge ned etter sommeren. Gå i dvale. Slette sine spor. Restarte. Forberels til vinteren.
Høsten. Favorittmåneden for mange, nettopp på grunn av krispheten i lufta. Fargene. Det gule og røde som spraker mot pupillene. Fjerner minnene av det grønne, og klargjør netthinnen for snømyrkre. Blindføre. Den hvite vinteren.
I dag burde jeg vel dratt med ungene opp og ut. Men høsten er ikke for meg. Jeg liker fargene, men jeg synes tankene om en ny vinter blir tyngre og tyngre for hvert år. Ikke fordi jeg ikke liker det hvite. Jeg elsker vinter på film. Jeg elsker jul.
Men jeg hater kulde. Og jeg fryser mer og mer for hvert år. Fornemmelsen i fjor vinter var at jeg gikk i hi. De gangene jeg dristet meg ut, så beit kulda meg hardere enn før. De siste vintrene har jeg slitt med likfingre, som kommer raskere og raskere for hver vinter. Raynauds syndrom.
Bøygden for å være ute vinterstid blir større og større. Jeg vet det kommer. De stive fingrene. Følelsesløsheten. Det rimkvite. Det murrer lett, før fingrene mister all farge. All førlighet. Selv mot et knitrende bål, eller mot en annen varmekilde, så tar det evigheter før jeg får tilbake fargen, motorikken og følelsen i fingrene. Slik blir det til vinteren også. Jeg kjenner det allerede. “Du er så kald på fingrene”, sa 10-åringen til meg, da hun la de små hendene sine rundt mine etter frokosten i dag tidlig.
Da jeg var barn elsket jeg vinteren. Jeg kan ikke huske at jeg frøs. Jeg var jo mer aktiv da enn i dag. Lagde skibakker, og var godt kledd. Høsten var i alle fall ikke noe problem, rent motorisk og temperaturmessig. Nå kommer kuldefornemmelsen allerede første dag i september, selv om bakken fortsatt er mer grønn enn gul.
I fjor prøvde jeg ulike remedier for å holde kulda ute av kroppen. Varmeposer i vottene, og mer bevegelse. Ingen umiddelbar nytte. Fingrene frøs til istapper, og det ble med en fattig skitur i løpet av hele sesongen. Jeg rekker hånda i været. Vinteren er ikke årstiden for meg. Jeg misunner bjørnen, som kan gå i hi. Nation Hibernation.
De kaldere månedene står for tur. Jeg har pimpet opp treningen, og har holdt det gående to dager i uka sammen med en kollega siden vi begynte på igjen på jobb etter sommerferien. Montro om det får positive utslag for kroppstemperaturen fremover. Fingrene som løper over tastaturet innendørs i dag, første september, tyder ikke på det. De er kalde. Snart stive. Jeg legger innpå et par-tre kubber i ovnen, og fyrer opp.
Ut av høyttalerne i hjørnet av stua hører jeg Liza Anne. Hun kom til verden som Elizabeth Anne Odachowski på øya Saint Simons, som ligger helt syd i delstaten Georgia, med de kalde bølgene fra Atlanterhavet piskende inn mot land.
Navnet var for kronglete som artist, og hun valgte i stedet å bruke Liza Anne som artistnavn, da hun i 2014 debuterte med albumet “The Colder Months”. Siden den gang har hun blitt til de. For de som er opptatt av pronomen. Siden debuten har det blitt ytterligere fire plater, hvorav den siste - “Utopian” - kom i 2023.
Ingenting varmer meg mer enn god musikk, og tittellåta fra debutalbumet blir den perfekte låta for dagen - den første i høstmåneden september. Tar sola litt mer tak utpå dagen, så tror jeg jammen meg at jeg skal driste meg ut også, og hvis fingrene blir kalde, så vet jeg at jeg har ei lita hånd som folder seg varmt over min.
Det får ikke hjelpe om fingrene forblir hvite og kalde, så lenge hjertet er bankende varmt.