Den første uka i oktober er snart halvveis, og vi labber sakte men sikkert mot kaldere og mørkere tider. Fingrene har allerede begynt å bli hvite, og jeg kjenner at denne vinteren helt sikkert blir like tøff som i fjor, for en som har utviklet Reynaulds fenomen - noe som legger en seriøs demper på hva jeg kan foreta meg utendørs i vinterhalvåret.
Så da får jeg vel snart gå i hi da. Trening hjelper heller ikke på blodomløpet, dessverre. I ettermiddag ble det en session på Actic etter jobb, men fingrene var like stivfrosne da jeg småjogget mot bilen etterpå - i shorts! For det er i fingrene kulden sprer seg. Resten av kroppen får ikke samme kuldereaksjon, selv om jeg så klart også fryser lettere generelt enn tidligere. Jaja. Jeg hører du tenke det. Alderen!
Vel hjemme etter trening, så lagde jeg meg noen skiver med blodpudding. Jeg husker jeg elsket smaket av det i små doser da jeg var liten, og har en sjelden gang også lagd det i voksen alder. Nå var det lenge, lenge siden sist, så da jeg fant ei pakke nederst i fryseren i går kveld, så kunne jeg ikke annet enn å fiske den opp.
Jeg gjorde det enkelt, akkurat slik jeg husker det fra barndommen. Oppskjært i skiver, stekt på begge sider, og med ei skive smeltet brunost på toppen. Intet tilbehør what so ever. Og det smakte faktisk himmelsk!
Blodpuddingen ble som på sin plass var, akkompagnert av ei låt som i dag fyller 29 år.
Nick Cave sin morderballade “Where the Wild Roses Grow” var også mitt første ordentlige møte med den australske, mystiske rockeren. Låta hadde han skrevet med sin landskvinne Kylie Minogue i tanken, og duetten var noe av det fineste jeg hadde hørt da den kom ut den mandag den 2. oktober 1995.