Da Sommer-OL i Sydney ble avsluttet, den 1. oktober 2000, så gikk det gjetord verden rundt om at arrangementet hadde vært det flotteste av olympiske leker noen sinne.
Sytten dager tidligere hadde de satt standarden med en fantastisk åpningssermoni i Sydney Olympic Park, med et storslått show som ved siden av pomp og prakt, også rettet fokuset mot Australias lenge dårlige behandlede urfolksgrupper - aborginerne og Torres Strait-øyfolkene.
Så sent som i 1992 hadde Australia kommet med en offentlig beklagelse til sitt urfolk, for måten de var blitt behandlet gjennom hundrevis av år, og med Mabo-dommen anerkjente Australia urfolks landrettigheter. I praksis så hadde imidlertid urfolket ikke opplevd seg hverken sett eller hørt, men under åpningssermonien i 2000, så skulle hele verdens øyne få se Australias unnskyldning til urfolket - gjennom å inkludere den rike kulturelle arven til Australias urfolk - eller First Nations om du vil. Programmet inkluderte aboriginske dansegrupper og urfolkskunstnere, som hadde en fremtredende rolle i seremonien, og Australia hadde utpekt den aboriginske friidrettsløperen Cathy Freeman til å tenne selveste OL-ilden.
Under forberedelsene til OL hadde Australia gjort sitt beste for å markedsføre landet som ett som anerkjente sitt rike kulturelle mangfold, inkludert urfolk. Logoen til sommer-OL var prydet med en stilisert figur som var designet med elementer inspirert av aboriginsk kunst.
Selv om det ble gjort store anstrengelser for å inkludere sine urfolk og sin urfolks-arv, så kom det også en del kritikk. Noen mente at markedsføringen i forkant, samt den symbolske inkluderingen i åpningsseremonien, ikke gjorde nok for å adressere de reelle sosiale og økonomiske problemene som urfolkene i landet stod overfor. Et spill for galleriet, nå som verdens øyne var rettet Australias vei?
Den viktigste oppmerksomheten fikk imidlertid Cathy Freeman selv, da hun løp inn til OL-gull på 400 meter, og feiret med å vifte med både Australias - men også det aboriginske - flagget.
Da hadde hun nådd målet sitt, og la opp som utøver tre år senere som 30-åring. Populariteten og statusen har hun senere aktivt brukt for å sette fokus, og jobbe for, urfolk sine rettigheter - med fokus på barn og unges utdanning.
Da avslutningssermonien ble holdt i Sydney den 1. oktober, så fikk det legendariske australske bandet Midnight Oil æren av å avslutte med sin monsterhit - og kommentar til den uretten som landets urfolk og deres land hadde blitt utsatt for over mange år - “Beds are Burning”.
The time has come
To say fair's fair
To pay the rent
To pay our share
The time has come
A fact's a fact
It belongs to them
Let's give it back
Dagens låt blir den nevnte låta, men i en innpakning som passer litt bedre for måneden vi nå går inn i - signert australske Julia Stone.