Rhode Island er den desidert minste i areal av USA sine 50 delstater. Inkluderer vi sjøområdene inn mot hovedstaden og den største byen Providence, så er området akkurat klink like stort – eller lite – som Østfold fylke her hjemme.
The Ocean State ble først kolonisert av briter på første halvdel av 1600-tallet, og mange av dem kom i fra de sydvestlige delene av England og Wales. Det ser vi også på kartet, og kan finne igjen byer med navn som Exeter, Portsmouth, Newport, Tiverton og Bristol – navn som også går igjen i flere andre New England-stater.
En av de første kvekerne som reiste over fra England var en herre ved navn Giles Slocum. Han kom i fra grevskapet Somerset, og slo seg ned i byen Portsmouth på øya Aquidneck Island – i sundet som går inn mot Providence. Han fikk etter hvert ni barn, hvorav flere ble geistlige. Familien ekspanderte med store kull i flere generasjoner fremover.
En av disse etterkommerne ble født i 1972 i byen Bristol, på fastlandet rett på andre siden av nordspissen av Aquidneck Island. Navnet hans var Matt Slocum, og foreldrene het Joseph og Hildegard Slocum. Slekta var fortsatt tungt religiøse, og da familien etter hvert flyttet til Texas da Matt kun var 8 år, så ble den lokale menigheten samlingspunktet også der.
Matt begynte tidlig å interessere seg for musikk, og stiftet etter hvert et band sammen med folk han hadde møtt i kirka – deriblant Leigh Bingham Nash.
På 90-tallet kom jeg tilfeldigvis over dette bandet da jeg satt og bladde i postordrekatalogen fra CompactHuset, og fant ut at jeg skulle prøve et blindkjøp av ny musikk. I katalogen var det sjeldent – om aldri – noen bilder, og CD-utgivelsene var bare listet opp alfabetisk sortert på artistnavn. Fingeren min stoppet på et band som kalte seg Sixpence non the Richer, og etter et par uker lå albumet «Tickets for a Prayer Wheel» i postkassa. Plata var så som så, men det var et par gode låter der – deriblant den 11 minutter lange «Carry You». Albumet ble ingen stor følgesvenn, men var det beste blindkjøpet av de jeg gjorde i samme bestilling. Det var rein bingo i forhold til sjanger også, men dette traff meg atskillig bedre enn bandet «Psychosis», som også kom i hus med samme forsending.
En god del år senere dukket navnet opp igjen. Denne gangen med en aldri så liten hit, som både havnet på VG-lista her hjemme, og etter hvert dukket opp i så vel filmer som serier – deriblant Dawson’s Creek.
Låta het «Kiss Me», og om ikke navnet på bandet ringer noen bjeller, så kan jeg nærmest garantere deg at du drar kjensel på låta når du hører den.
Spoler vi frem til nåtiden, så hadde jeg glemt navnet på gitaristen og låtskriveren frem til jeg plutselig oppdaget at han i nyere tid har vært involvert som produsent på en av de nyere utgivelsene til en av mine favoritt post-rock band Hammock.
Selv om Matt kun bodde åtte år av sitt liv i Rhode Island, så er slektsnavnet syltet ned i historien helt siden 1600-tallet – og således må «Kiss me» dras frem igjen fra glemmeboka, og blir soundtracket for dagen.
Det er vanskelig å ikke la seg rive med i den billedlige romantikken som ligger i teksten, som vel må med sikkerhet må kunne sies vil forbli Matt Slocums absolutt bidrag i musikkhistoriebøkene.
Kiss me, (kiss me) down by the broken tree house
Swing me, (swing me) upon its hanging tire