90-tallet ble et personlig paradigmeskifte for meg når det gjaldt musikk, med oppdagelsen av det som ofte fikk merkelappen “adult alternative”. Et navn som ble satt på de bandene som fikk spilletid på “voksne” radiostasjoner i USA. Da snakker vi ikke porno, altså, men radiostasjoner med omtrent samme målgruppe som P1 her hjemme.
Voksen alternativrock - hva slags musikk var nå det? Grenseoppganger i sjangere er komplett umulig å forholde seg til, men muligens ble merkelappen satt for å skille musikk som hadde en spesifik yngre målgruppe innenfor omtrent samme sjanger, med - hva skal jeg kalle det - straight, melodiøs, gitarbasert poprock - nemlig college-rocken. I tillegg tenker jeg at sekkebetegnelsen ble satt på den alternative bølgen for å kanskje utelukke mer eksperimentelle, alternative sjangere som shoegaze, emo, grunge, britpop, dream pop og så videre, som vel alle kan sies å være alternative som noen. Alternative til den klassiske, gamle rocken.
Men til syvende og sist - det er hakkende umulig å sette musikk i bås. Det meste er på et eller annet vis sjangerovergripende - på en eller annen måte.
Men den voksne alternative rocken ble ofte brukt om band som hadde en apell også blant voksne folk. Da mener jeg vel egentlig voksne som i hønngamle. Gamle damer løste billett, og dro på konsert med band som Hootie & The Blowfish, Train, Sister Hazel, The Wallflowers, Toad the Wet Sprocket, Counting Crows og tilsvarende. Men alder er som kjent bare tall. Disse bandene rekrutterte også yngre lyttere - som meg.
Musikken likte jeg å tro var tidløs. Epokeovergripende. Slik ser jeg på den fortsatt i dag, selv om vi i retrospekt nå i 2024 ofte også omtaler den som 90-talls musikk eller 90-talls rock.
Nok babbel. I dag skal jeg dra frem ei låt av et band som tok opp arven etter flere av disse klassiske 90-talls bandene, selv om de ikke startet før i 2002. De var også omtrent en generasjon - i alle fall en halv - yngre enn mange av de som herjet på tidlig 90-tallet.
Da de startet var frontmann, låtskriver og vokalist i bandet “Augustana” - Daniel Layus - bare 18 år gammel. Sammen med en gjeng kompiser fra San Diego, California, så ga de ut ei egenprodusert plate i 2003, trykket opp i 1000 eksemplarer. Den brukte de til å få seg spillejobber, men også til å fiske etter et plateselskap som kunne få ungguttene opp og frem. Resultatet ble at bandet signerte med selveste Epic Records, og i 2005 kom deres første album med skikkelig distribusjon ut - All the Stars and Boulevards.
Albumet nådde etterhvert meg langt her borte i Norge også, og jeg husker at jeg syntes det var herlig å høre ei plate som plukket opp hansken etter mange av de grommeste albumene jeg visste fra midten av 90-tallet.
Den andre singelen fra plata var låta som jeg likte best av alle - den energiske, melodiøse og flotte “Boston”. Den gikk jevnt og trutt på spilleren helt frem til deres andre album “Can’t Love, Can’t Hurt” ble gitt ut tre år senere. Det albumet var jevnt over av en høyere kvalitet, og ble også spilt ihjel i løpet av de første årene jeg bodde på Lillehammer.
Etter bandets tredje album i 2011 forsvant de. Salget gikk ikke som forventet, og etterhvert forsvant bandet helt fra folks musikalske minne.
I dag eksisterer Augustana fortsatt, men det er kun Layus igjen. Tidligere i år ga han ut ei ny plate for egen maskin, kun da tilgjengelig digitalt via streamingtjenester. Jeg må innrømme at jeg ikke har sjekket det ut enda, men skal ta meg en lytt i løpet av dagen.
Men først skal jeg brygge meg en kaffe, legge beina høyt - og lytte meg gjennom låta “Boston” igjen. Ei låt som de til og med fikk lov til å spille live hos legendariske Letterman i sine “heydays”.
Heng med da vel!