Ukas favorittdag kunne faktisk ikke ha startet bedre!
En av de første oppdateringene jeg ramlet inn på, etter at jeg hadde famlet opp telefonen, skrudd av alarmen, og i halvsøvne gått inn på Facebook-appen, var at mine svenske favoritter, Gudene av depperock - Kent, helt ut av det blå plutselig hadde publisert en videosnutt på YouTube, der de kryptisk og oppbyggende gjennom en fantastisk liten film implisitt kunne fortelle verden at de i 2025 kom til å gjøre et aldri så lite mini-comeback - i form av et kinderegg av konserter i Tele2-arena i Stockholm.
Og folk hadde allerede gått av hengslene på sosiale medier. Avisene var allerede fulle av fete, store fonter - i alle fall de svenske.
Sist gang bandet ble sett sammen live var i desember 2016, da de avsluttet “Sista albumet. Sista turneen” på samme arena, den 17. desember 2016. Da hadde de allerede i flere måneder forberedt fansen på sin død som band, 26 1/2 år etter at de startet opp i en kjeller i Eskilstuna, den 16. mai 1990.
Den siste turneen startet i Linköping i slutten av september 2016, før de altså gikk ut av tiden med siste ekstranummer - “Den sista sången” - foran et utsolgt Tele2-arena like før jul. Hammarby og Djurgården sin hjemmearena hadde de da fylt til randen for tredje kvelden på rad.
I mars neste år, åtte og et halvt år senere, så har de altså plutselig bestemt seg for å gjenta dette kinderegget. Nyheten sprakk i dag tidlig, og forårsaket trolig både gledestårer og ellevill jubel blant sine tusener på tusener av ihuga fans hjemme i Sverige, men også i resten av Norden. For det er primært i Norden de har vært Guder, all den tid de alltid har prioritert å lage musikk på svensk - til tross for et par halvhjertede forsøk på å oversette et par album, og prøve seg på det engelskspråklige markedet.
Fans som spenner fra unge emo-tenåringsjenter til 50 år gamle gubber. På tvers av både klasser og stand.
Jeg har vært ihuga fan siden jeg oppdaget albumet “Isola” i 1997. Da hadde de to tidligeste utgivelsene dessverre gått meg hus forbi, og jeg hadde gått glipp av en av deres første konserter i Norge - som faktisk var i fadderuka på gamle Høgskolen i Lillehammer en eller annen gang på midten av 90-tallet .
Etterhvert fikk jeg gleden av å se dem live flere ganger, blant annet i min egen by Gjøvik, der de fylte opp Fjellhallen den 18. oktober 2002 - på dagen 22 år siden i dag!
Jeg fikk aldri med meg Kent på avslutningsturneen i 2016, og kommer nok heller ikke til å ta meg tid og råd til å kjempe om de snaut 115,000 billettene som nå legges ut for salg om en ukes tid. Jeg skulle så klart gjerne, men kommer til å leve på gamle minner og deres udødelige sanger, som blant annet fast surrer og går på to egenkomponerte “Tandsethers best of Kent”-plater, som til en hver tid er å finne i Mondeoen.
Jeg spår at det muligens kommer til å settes en eller annen form for rekord i kategorien “raskest mulige utsolgte konserter” når billettsalget åpner, og er spent på om nettsidene, som skal ta unna pågangen, er godt nok rustet for det kommende trykket fra hordene av Kent-fans.
Det gleder mitt hjerte at mange nå får et gjensyn med bandet. Kent återvändar.
Et gjensyn, som i følge frontmann og ledestjerne Joakim Berg, bare er mulig på disse tre eksklusive kveldene i Stockholm. Ingen ny musikk, intet comeback - bare three nights only. Fordi de har lyst til “å oppleve magien en gang til, mens vi alle er i live og friske” - som Berg selv uttalte i pressemeldingen.
Jeg håper at de som aldri rakk å se bandet live nå griper sjansen - spesielt da den yngre generasjonen, der de har mange fans som fortsatt bare gikk på barneskolen da bandet ga seg tilbake i 2016.
Fredagskvelden her i gården brukes så klart til å spille litt Kent høyt - og dagens soundtrack blir “Mannen i den vita hatten (16 år senare)” fra det ikoniske albumet “Du och jag Döden” (2004). Låta var forøvrig den nest siste de spilte på den forrige, siste konserten tilbake i 2016.
Jag kastar stenar i mitt glashus
Jag kastar pil i min kuvös
Och så odlar jag min rädsla
Ja, jag sår ständigt nya frön
Och i mitt växthus är jag säker
Där växer avund klar och grön
Och jag är livrädd för att leva
Och jag är dödsrädd för att dö
Men älskling vi ska alla en gång dö
Ja, vi ska alla en gång dö