Einar Aavik ble født 24. juli 1899 på Byafossen, utenfor Steinkjer. Mora Helene Aavik var fra Tiller, og faren Erik Andreas Aavik var fra Åsen, men hadde flyttet til Byfossen for arbeid, som baneformann på Nordlandsbanen.
Einar Aavik giftet seg den 8. april 1922 med budeie Jenny Mathilde Grande fra Røra, Steinkjer, og bare en snau måned senere ble han far til lille Hildur. Familielykken var stor for spinneren ved Steinkjer ullvarefabrikk. I oktober 1923 kom lillesøster Jorunn til verden.
Torsdag 14. februar 1924 skulle Nord Trøndelag distriktslag for idrett arrangere et 30-kilometerrenn på Sunnan. Trønderrennet. 14 deltakere var i forkant påmeldt; langt færre enn det som var normalt i dette årlige skirennet. Premien brukte å være et vandreskjold, men på grunn av så påmeldte så hadde de dette året bestemt at ingen skulle få skjoldet. Tidligere hadde Trønderrennet tiltrukket seg deltakere fra så vel Trondheim som fra Jämtland i Sverige, men i 1924 var det ingen påmeldte derfra. I stedet fristet arrangørene med en gave fra Sunnan stasjons- og togbetjening til vinneren – hva enn det var for noe.
Da torsdagen kom, så møtte kun 9 deltakere opp. Mulig var det temperaturen som hadde skremt fem av de forhåndspåmeldte. Det var under 15 kuldegrader da deltakerne samlet seg i startområdet.
Einar Aavik var ikke en av disse. Han var til stede som sportsinteressert og formann i Byafossen idrettslag, men kastet seg rundt i siste liten, og meldte seg på. Trolig for å fylle opp deltakerlista. Han hadde ikke trent noe særlig den vinteren, og langt mindre gått så langt på ski. Han hadde nok hatt mer enn nok med å få døgnet til å gå rundt med den hektiske jobben som spinner og tilværelsen hjemme med to små døtre. Men han var en tøffing, og fikk utdelt startnummer 10.
Aavik hadde sagt til en annen deltaker før løpet av han muligens ikke var i form til å fullføre hele rennet, og at hvis han ble for sliten kom til å skjære ut av den oppsatte løypa, og gå på ski hjem igjen til der de bodde på By.
Litt over klokka 12 på formiddagen gikk første deltaker ut. Det var individuell start, og med startnummer 10 var Aavik den siste som gikk ut – og trolig den dårligst forberedte.
Underveis langs den 3 mil lange løypa hadde arrangørene satt opp mat- og drikkestasjoner, og Aavik ankom den første på Nordsihaugen like foran Edvin Granvik, som han hadde klart å gå forbi. Det var ingenting som tydet på at Einar var særlig sliten på det tidspunktet.
Starten var den letteste delen av løypa. Halvveis gikk løypa videre opp noen bratte stigninger, og opp på fjellet, før det mot slutten var nedoverbakke ned igjen til mål. De som stod på matstasjonen på vei opp Skratåsfjellet, og serverte deltakerne varm suppe, meldte i etterkant om at Aarvik hadde virket sliten, men ved godt mot, der han hadde kommet over kvarteret bak nest sistemann Granvik.
Etter hvert begynte folk å komme i mål, og samtlige hadde kalkulert med at Aarvik skulle komme sist – og muligens ganske langt bak nest sistemann.
Didrik Lian ble utropt som vinner på tiden 2.03.26, et lite halvminutt foran broren Monrad. Edvin Granvik kom på 8. plass, en god halvtime bak Didrik. Den tredje av Lian-brødrene, Alf, hadde brukket skiene underveis, og brutt – men han var også nå kommet seg tilbake til målområdet. Men en manglet. Einar.
Arrangørene ventet i det lengste på Aavik, men etter å ha hørt at han hadde snakket om å bryte, og gå på ski hjem, hvis han ble for sliten, så valgte arrangøren etter en times tid å bare takke for i dag, og sende alle de slitne og kalde deltakerne og funksjonærene hjem.
Først ved femtida ble de klar over at Einar heller aldri hadde kommet hjem.
Det ble derfor sendt ut tre patruljer for å lete etter ham. En fra Steinkjer, en fra Sunnan, og en fra By. Deriblant Einars egen far, banevokter Erik Andreas Aavik.
Ved åtte tida fikk de øye på noen skispor i mørket, som hadde skjært ut av løypa i en nedoverbakke. I hellinga, ikke langt unna Svartvatnet, fant de Einar delvis sittende opp mot ei gran, stivfrossen og livløs.
Til tross for iherdige forsøk på å både varme ham opp igjen, så skjønte de fort at han tragisk nok var død. De bygget en provisorisk slede ved hjelp av noen av skiene, og fikk fraktet ham nedover igjen mot bygda. Der ble de etter hvert møtt av noen som kom med hest, og som fikk fraktet ham til den nærmeste gården – og sendt bud etter Dr. Bragstad. Han kunne raskt konstatere at Aarvik var død, og at dødsårsaken trolig var forfrysning. En del spekulerte i om at han hadde kolliderte med grana han ble funnet ved, men han hadde ingen synlige skader som underbygget den teorien.
Den tragiske ulykken førte til en del kritikk mot arrangørene i ettertid. Hvorfor hadde ingen gått i møte og lett etter Einar før de dro hjem? Dette var som regel vanlig praksis etter skirenn, og da ville de ha funnet ham relativt raskt. I stedet hadde det blitt mørkt før letemannskapene etter hvert ble sendt ut.
Ei heller hadde arrangøren hatt noe krav om legeattest før påmelding, slik mange mente ville vært på sin plass. Var de sikre på at han hadde kollidert med treet? Var de sikre på at han frosset i hjel? Kunne han ha dødd av rein utmattelse eller hjerteinfarkt?
Telegrammet om denne tragiske ulykka nådde etter hvert riksavisene, og den 19. februar 1924 – for 100 år siden i dag – ble den tragiske nyheten slått opp i Aftenposten.
Lørdag 23. februar 1924 ble Einar Aavik fulgt til graven ved Egge kirke. Kirken var fullsatt, og Byafossen sangkor sang. Det ble lagt ned kranser fra både arbeidsgiver Steinkjer ullspinneri, Nord Trøndelag distriktslag for idrett, Byafossen idrettslag og Sunnan idrettslag. Til tonene av Chopins sørgemarsj ble kisten fulgt ut, og sakte senket i graven foran de tårevåte øynene til den unge enka - med to små barn på bare 1,5 år og 3 måneder på armen.
I det rørende minneordet publisert i Inntrøndelagen skrev vennen Sverre Hegge følgende; «Så er du borte! Du måtte gå herfra midt i din ungdoms fagre vår. Du måtte forlate dine kjære foreldre og hustru og barn, men dog satte du et godt vitnesbyrd efter dig».
Kjernekaren Einar Aavik ble bare snaut 25 år gammel.
I etterkant satte sendte Nord-Trøndelag distriktslag for idrett ut et skriv til alle idrettslagene i distriktet, og oppfordret dem til å samle inn penger til den etterlatte enka og de to små barna. De fleste ga velvillig det de hadde å avse, og Jenny rykket inn en annonse i avisen en stund etter tragedien, og takket ydmykt for den store pengegaven de hadde fått.
Enka Jenny giftet seg på nytt med Martin Stokkan, som var 21 år eldre enn Jenny. Martin kom fra Åsen, 6 mil syd for Steinkjer. Han hadde vært gift med den tre år eldre Randi Rosmodal fra Børsa, og fått hele 15 barn, deriblant to tvillingpar. To av disse døde før de var 3 uker gamle, men 13 av dem vokste opp. Randi døde i 1927, 53 år gammel. Flere av barna var da blitt voksne, men fire av barna var under 18 år.
Martin var stasjonsbetjent på Åsen stasjon, men i 1926 hadde familien flyttet nordover til Byafossen. Mulig hadde han på Åsen i sin tid jobbet med Einars far, og kjente ham. Begge var født på samme sted, og Martin var bare fire år yngre enn Einars far Erik Andreas. Begge var tilknyttet jernbanen, og begge var også aktive i både Arbeiderpartiet og i idrettsmiljøet.
Nå hadde han fått seg ny jobb som stasjonsformann på Byafossen. Trolig som en tiltenkt erstatter for Erik, som pensjonerte seg i 1935. Sportsinteressert som han var, så engasjerte han seg også i idrettslaget, der flere av ungene ble med som aktive. Martins inntog i idrettslaget var av stor betydelse, og han brukte mye av sin ledige tid med å både reparere og lage ski til barna. Han konstruerte også en anvisertavle, som viste både startnummer og hopplengde, og som økte opplevelsen for publikum drastisk. Senere ble den faktisk brukt i Holmenkollen, og var forløperen til elektroniske resultattavler som kom mange år senere. Stokkan hadde selv hoppet, selv om han nok var mest ivrig på langrenn. Han hadde en 2. plass fra en lokal hoppkonkurranse i 1908 som bestenotering. Antall meter er uvisst. Det var nok en interesse Martin delte med Jennys eks-svigerfar Erik, som også hadde deltatt i lokale hopprenn som unggutt.
Året etter at de flyttet til Byafossen døde hans kone Randi. Martin kjente trolig Jenny godt fra før gjennom hennes eks-svigerfar Erik Andreas, og de ble muligens enda bedre kjent i miljøet rundt idrettslaget, der begge hadde aktive barn. De delte jo litt av samme skjebnen, og var begge blitt alene med barn. Martins yngste datter Oddbjørg var bare tre år eldre enn Jennys eldste datter Hildur. De fant hverandre i sorgen, og giftet seg i 1928.
Martin ble samme år formann i idrettslaget, der Jennys enkemann Einar hadde vært formann i 1923. Martin hadde lang erfaring med å styre et idrettslag. Allerede i 1907 hadde han vært med på å stifte idrettslaget Aasguten i hjembygda Åsen.
I 1930 ble de foreldre til Øystein, og deretter fikk de både Veslemøy og Ottar. Sistnevnte døde kun fem år gammel. Martin var aktiv helt til sine eldre dager i skiløypa, og det kan jo tenkes at Jenny satt med en liten klump i magen da Martin var borte for å delta på ulike skirenn.
Sammen skapte Martin og Jenny seg et godt liv etter at begge på hver sin kant hadde opplevd å miste sine respektive kjære. I 1945 flyttet den nye familien tilbake til Åsen.
Martin døde i 1968, mens Jenny Mathilde Grande Aavik, senere Stokkan, døde i 1982.
Dagens soundtrack kommer fra postrock-duoen «Hammock», og sporet «Overcast/Sorrow» setter stemningen for den tragiske historien om Einar Aavik.