Jeg har alltid hatt en dragning mot reisende. Da mener jeg ikke de som pakker sjekkheftet sitt, og flytter til Sveits, men de som av ulike grunner er drevet på reise. Og med dragning så mener jeg ikke annet enn at det har interessert meg veldig. Jeg er empatisk nok til å forstå at det for de fleste reisende som gjennom historien har falt inn under den kategorien absolutt ikke har vært noen kjære mor, og at de i de fleste tilfeller nok ville valgt å forbli hjemme hvis de hadde hatt muligheten til det.
Det gjaldt nok alle som emigrerte fra Norge til Amerika, og det gjelder nok fortsatt i dag for de som må flykte på grunn av krig.
Jeg er godt over snittet fascinert av loffere, dagdrivere, minoriteter, vandrere, søkere. Jeg har en slik inni meg selv også. Forskjellen er at jeg kan bli. Jeg har et valg. Jeg er ikke drevet på flukt eller reise. Jeg blir ikke tvunget til å forlate mitt hjemsted, være seg på grunn av tro, økonomi, hat, kriminalitet, naturkatastrofer eller krig. Slik sett eier jeg heller ikke disses historier, men leser og hører om de med en enorm fascinasjon og interesse.
Jeg svelger bøkene og fortellingene av Thor Gotaas rått, og hadde jeg fått leve om igjen, så hadde jeg nok studert enten folkeminnegranskning eller sosialantropologi. Men jeg kan lese meg opp uten at det blir satt i system. Uten at det blir studiepoeng. Heldigvis. Alt er tilgjengelig for oss privilegerte med internett.
Før internett var jeg like interessert. Så interessert at jeg selv valgte å ta en liten «Petter», og dro på Interrail med mål om å være uteligger annen hver natt. Jeg måtte ikke. Vel, på sett og vis. Jeg hadde ikke penger til å ha tak over hodet hver natt. Men det var jo også et valg. Ingen truet meg ut på loffen. Med en billett som ga meg fri tilgang til tog – i den retningen jeg selv måtte ønske.
Rundt årtusenskiftet jobbet jeg på Gjøvik Bokbinderi, og mellom smale biografier og bygdebøker, så tikket det noen ganger inn en ordre på noen «ordentlige bøker». En gang husker jeg at vi produserte en samleboks med John Steinbeck-bøker. Jeg var godt kjent med Steinbeck allerede. Hadde lest et par av bøkene, og sett «Om mus og menn». Afantasien – det at jeg ikke så indre bilder – gjorde nok at bøkene ikke gjorde like sterkt inntrykk på meg som hvis jeg hadde sett bildene, men inntrykk gjorde de. Jeg hadde også vært gjennom Jack Kerouac og andre Beat-forfattere. Fascinasjonen har altså vært der.
Kanskje var det fordi jeg vokste opp med historier om lofferne som min mor husket fra barndommen? Kanskje var det bare fordi jeg alltid innerst inne har hatt den samme utferdstrangen? Det å være i bevegelse har jeg alltid satt høyt. Det høres litt rart ut at kommer fra en som er så statisk i hverdagen, men allikevel. Bevegelse kan være på så mange plan. Jeg veksler mellom å være rolig urolig, og å være urolig rolig. Prioriterer å være solo. Trives litt for godt med det. Dessverre helt sikkert til både skuffelse, sorg, frustrasjon og irritasjon for de holder meg nær, og alltid har holdt meg nær.
Alt dette tar meg tilbake til Oklahoma på 1920-tallet. The Dust Bowl har jeg skrevet om tidligere. Vi er tilbake der. For bondefolket på bygdene var det et brutalt ti-år, som kulminerte med at banker og det offentlige krevde tilbake jorda de mente de fortsatt hadde juridisk eierskap til, og de fleste som stod for den daglige driften mistet sine livsverk. De måtte gjøre nordmenn hadde gjort hundre år tidligere. De måtte pakke sakene, og dra vestover. For å forhåpentligvis skape seg et bedre liv. En inntekt. Så enkelt som et livsgrunnlag. Valget var å leve eller dø. Det store valget. Hva jeg skal ha til middag i morgen blekner. Ikke bryr jeg meg om hvilke sokker jeg skal ha på meg heller. Det er ubetydelig og historieløst i empati for alle som står overfor reelle valg. Valg som innebærer ubehagelige alternativer. Potensielt livstruende. Fatale. Ikke som i Luke Rhinehart sin kultroman «Terningsmannen», men som i det ekte livet. Hverdagen. Nuet.
John Steinbeck var privilegert. Han vokste opp i Salinas nordvest i California, i et middelklassehjem. Mora var lærer. Men han vokste opp med de brutale livshistoriene til bestefar. Om den gangen han bodde i Palestina, og så broren bli henrettet av israelitter. Bestefar Großsteinbeck kom seg unna, og emigrerte til Amerika i 1858.
Bestefaren døde da John var 11 år, men historiene satt nok i. John fikk også se sosial urettferdighet med egne øyne, da han tok seg sommerjobber på de omkringliggende fruktgårdene. Det ble en øyeåpner for det som skulle bli hans videre pasjon og litterære hovedinteresse. Skildre livene til de som ikke var like privilegerte.
I 20-åra møtte John mange av de han i 1939 skulle basere sin roman «Vredens druer» på. Han så hvor tøft både immigranter og tilreisende sesongarbeidere ble drevet. John så de bare fra avstand. Så kunne han reise hjem. Til middag på bordet, og til en varm og god seng. Dyne med gåsedun, og nattlampe. I lyset av den likte han å skrive. Skrive om det han hadde sett. Det han hadde opplevde. Dikte videre.
Han fikk seg en utdanning, og bodde en periode i New York City. Aldri satte han sin bein i Oklahoma. Han så aldri situasjonen Okies’ene var i fra innsiden. Ei heller observerte han den fra sidelinja. Men han leste om den fra andre siden av landet.
Mange sier at du selv må være en del av noe for å skrive eller lage kunst om det. Skriver du for eksempel en roman, eller lager en film, med samisk kultur og historie som bakteppe, uten å ha inngående kjennskap, ha erfart historien selv, eller ha et blodsbånd til dem, så er det lett å bli kritisert. Jeg mener det må være lov å fortelle andres historie, med andres briller – eller beskrive andres opplevelser gjennom egne briller. Det er muligens kontroversielt.
John Steinbeck vant Pulitzer-prisen i 1940 for en roman han så ledes ikke hadde noe eierskap til. Han hadde truffet en og annen immigrant i eplehagene, og han hadde lest side opp og side ned i aviser og tidsskrifter om opplevelsene folk hadde lenger øst under nedgangstidene på 20-tallet. Den store depresjonen.
Det er noen år siden sist jeg leste boka, men jeg må nok lese den igjen snart. Jeg husker dårlig bøker over tid. Går det noen dager mellom jeg blar om til ny side, så må jeg bla minst fem tilbake igjen. Kanskje ti. Kanskje starte helt på nytt. I verste fall. Det er kanskje på grunn av afantasien. Det er i alle fall den jeg skylder på, for slik har det alltid vært.
John Steinbeck sitt litterære univers har fenget en hel verden. Han var også så heldig at han faktisk ble stor og anerkjent i sin samtid. Ikke etter noen år, eller etter sin død. Hollywood kjøpte opp rettighetene til «Vredens druer» ikke lenge etter den ble utgitt, og allerede året etter at den kom forelå den i bokhandlene her hjemme i en norsk, oversatt versjon.
Jeg er ikke alene om å like skildringer av folk som sliter. Folk som kjemper. Mot overmakten. Mot fattigdom. Kjemper for å overleve. For å få et bedre liv. Og i den kampen de står i – så dyrker de et ukuelig pågangsmot, en styrke og en stolthet som du aldri er i stand til å kjenne på hvis du bare sitter foran en dataskjerm. Eller en skrivemaskin. Men John lyktes i å skildre det autentisk. Dikte videre. Bygge en fullstendig historie med alle dets fasetter og emosjoner ut i fra et gitt bakteppe. Ut i fra en følelse av empati. Det å ha forståelse og viten om hvordan det er å gå i andres sko, men samtidig være bevisst på at det ikke er dine egne.
Bruce Springsteen har jeg vært innom tidligere her, da jeg skrev om hans egen hjemstat New Jersey. Jeg må tilbake til ham. Jeg har et ambivalent forhold til ham. Jeg synes katalogen hans er litt for sprikende til at jeg kan kalle meg noen stor fan, men elsker «Born in the USA» og ikke minst «The Ghost of Tom Joad». Sønnen i Joad-familien, som Steinbeck skildrer reisen, fra Oklahoma til California, til.
Springsteen har vært ganske så tro mot elementer fra skildringene Steinbeck gjør i sine egne tekster. Samtidig har han også latt seg inspirere av folkesangeren Woody Guthrie sine låter om samme univers. Ingen av disse ble kritiserte for å være lite oppfinnsomme, når de valgte å spinne videre på allerede fortalte historier. Mange i dag stikker klørne ut hvis du ikke er nyskapende. Men gode historier trenger ikke være nyskapende. De trenger ikke nødvendig suges ut av eget bryst.
For meg er «The Ghost of Tom Joad»-utgivelsen fra 1995 i en helt annen liga enn albumet «Nebraska», som i mange andres ører nok høres bakvendt ut. Det er plata jeg har hørt desidert mest på av Springsteen, og den jeg alltid vender tilbake til hvis jeg kun må velge meg én.
Blant de mange gode låtene er det tittelsporet jeg har som personlig favoritt. Mulig fordi jeg er så glad i John Steinbeck.
Jeg har aldri satt mine bein i Oklahoma. Aldri vært i Tom Joad sine sko. Men jeg har en ektefølt fornemmelse av hvordan det er, og en interesse av å fortelle historien videre. Parafrasere, om du vil. Derfor satte jeg med da landet var nedstengt, og jeg hadde plukket opp igjen gitaren for å dikte om noen favorittlåter til min egen dialekt – Totning. Det var helt naturlig for meg å plukke opp teksten til Springsteen, og bearbeide den til min egen variant. Tro mot det meste, og litt omskrevet der det trengs. Som et slags bidrag til en fiktiv «Hver gang vi møtes»-episode, der jeg sitter til bords med Bruce Springsteen, John Steinbeck og Woody Guthrie.
Jeg synger med den stemmen jeg har, og jeg spiller med de pølsefingrene jeg har. Resultatet blir som det blir, men i all beskjedenhet ble jeg knakende fornøyd med Totning-versjonen. Den finnes åpenbart ikke på Spotify, så i spillelista blir det så klart Springsteen sin original her i dag – men ublu som jeg er, så legger jeg ved det første og eneste opptaket jeg gjorde av meg selv da jeg spilte igjennom min egen versjon i 2020. Den er lastet opp på YouTube. Kvaliteten er som den er, og gjennomføringen er som den er. Men den er tro mot Tom Joad.
Eller mot Loffer-Pål, som jeg har kalt den.
Thor Gotaas har skrevet side opp og side ned om loffere. Han skrev også om «Massen» (Bjarne Madsen) – en av de siste lofferne på Toten. Jeg hørte historiene om ham fra min mor i oppveksten. Jeg er akkurat for ung til å huske ham selv – dessverre, men husker at jeg var dypt fascinert over historiene da jeg var liten. Slike historier henger ved, og har fulgt meg siden. Akkurat slik historiene bestefaren til John Steinbeck fulgte med ham – om hvordan folk ble drevet på reise. På flukt. På loffen. Enten fordi de måtte, fordi de ville eller fordi de kunne. Enten for å få et bedre liv, eller for å ta et aktivt valg. Valget om å melde seg ut. Velge friheten. Friheten til å leve fra hånd til munn. Friheten til å gjøre akkurat som du selv ønsker. Ingen meldeplikt. Intet ansvar. Ingen rot. Friheten til å drive dank. Som i «Dagdrivergjengen».
I «Loffer-Pål» er «The Ghost of Tom Joad» flyttet fra Oklahoma til Norge. Til Toten om du vil. Den skildrer både livet til loffere i gamledager, og de som er på det samme trinnet på den sosiale rangstigen i dagens samfunn.
No’n menn går og plystrer langs en landevæg
Dom har rallarhatt og vømmølsklær
Dom skar no’n stann dom itt’ha vøri før
og varmer suppa på gamle glør
På et hospits i by’n er køa lang
og håpet gjømt i en klagesang
Noen sæv i en gammal bil
Ittno hem, ittno arbe, ittno håp, ittno liv
Vægen ligg der foran dom
men ingen veit henn vægen går
Je sitt hær ve’ et leirbål
og leiter ætter sjela tæ’n Loffer-Pål
Hæn dræg en bibel opp tur en liten sækk
Tenner en røyk, og tæk et trækk
Den siste blir fysst, og den fysste blir sist
I en pappask på ei kjærkerist
Hæn har en en-vægs billett tæl paradis
Sulten gnæg, og kroppen frys
Puta hass ær en diger stein
Livet er tøft i rennestein’
Og vægen den ligg foran n’
og ælle veit henn vægen går
Je sitt hær ve’ mitt leirbål
Og venter på sjela tæ’n Loffer-Pål
Pål sa; «Mor, ælle stænn ær det no’n som blir sli’n»
«Ælle stænn ær det no’n som grin!»
«Når natta kjæm mæ dårlig vær,
Tenkj på meg da, mor, og je er der»
Ælle frykter den fysste snø’n
Det blir en kamp for å læva, en kamp mot å dø
Når du ser no’n som slit, itte gå din vei
«Sjå dom i øvva, mor, og du ser meg»
Og vægen ligg der foran dom
og ælle veit henn vægen går
Men je sitt hær ve’ mitt leirbål
Sammen mæ sjela tæ’n Loffer-Pål