I kveld entrer svenske Jesper Lindell scena på Arnemoen Gard oppi Ringebu. Svensken har en helt fersk utgivelse med seg, som har fått musikkjournalister og -bloggere til å bli helt lyriske. Det skal som oftest ikke mer til enn at de hører inspirasjon av gode, gamle The Band og Van Morrison.
Jeg har aldri vært på The Band eller Van Morrison kjøret. Når det i tillegg kastes rundt seg med de fire bokstavene S O U L – så blir jeg i alle fall skeptisk. Når det er sagt, så var det allikevel noe i all viraken rundt Lindell som også fikk meg til å spisse ørene.
Ikke først og fremt det at gutten fra Ludvika i Dalarna egentlig skulle bli fotballspiller. Det var fotball som stod i hodet på ham til han som 13-åring pådro seg en ganske så alvorlig skade for alderen, og for å bøte på kjedsomheten hjemme, lot sin tre år eldre bror lære seg noen grep på gitar. Da var det gjort. Fotball ble aldri like interessant igjen, og etter gymnaset gikk veien ned til Ørebro, og musikklinja. Etter det flyttet han til Goteborg, der han skrev musikk på natta, og hadde en kjedelig dagjobb på dagtid.
Det første han ga ut var solid forankret innenfor det som vi dag gjerne liker å kalle Americana. Kall det også gjerne countryrock, roots eller omtrent hva du vil. Men jeg kjøper det. Americana har ligget meg varmt om hjerte helt siden det på 90-tallet gikk under klengenavnet No Depression.
I det Lindell var i ferd med å få seg et navn, så kom pandemien og skrudde av krana for alle jobber. I tillegg ble Lindell i forkant av nedstengingen syk, og måtte blant annet avlyse en konsert i mars 2020 i lokalene til Odal Rock Club, der også vel Joshua Ray Walker spilte på sin rundtur i Norge.
Hans seneste album «Before the Sun» ble sluttet så sent som 1. mars i år, og det er den utgivelsen som virkelig har fått musikkpressen til å slå øynene vidåpne. Plata er absolutt hørbar, men personlig falt jeg enda mer for en del av det eldre han har gjort. Men så klart, jeg hører at dette er noe jeg kommer til å like enda bedre live, så det ville egentlig vært galskap og ikke fått med seg en konsert.
All den tid jeg angret meg etter å ha gått glipp av Joshua Ray Walker i låven til Herr Hagestuen, så bør jeg i kveld kjenne min besøkelsestid, for skal vi tro alle skriveriene om Lindell etter den siste plata, så havner han på større scener enn som så om ikke så lenge. Etter en svingom i Norge, så bærer det for øvrig tilbake til Sverige, og der er flere konserter allerede utsolgt.
Og til høsten drar de over til USA for å være support for selveste Morgan Wade. Det er en skikkelig fjær i Americana-hatten for Lindell og hans band The Brunnsvik Sound.
Selv om sofaen alltid frister på en fredag kveld, så er billett kjøpt, og senere i kvelden farter jeg nordover på årets første langtur med sommerdekk.
I bilen akter jeg i alle fall å spille hans kanskje beste låt «Moving Slow» fra 2017. Drar du kjensel på de kvinnelige stemmene på den låta, så gjør du det av en grunn. Der har han nemlig fått med seg First Aid Kit.
Jeg har plass til flere i bilen oppover Gudbrandsdalen i kveld, så det er bare å ta kontakt hvis du vil slenge deg til Ringebu, og starte helga med litt svensk roots. Avreise Vingnes klokka 19.