I dag skal jeg tilbake til et musikalsk tenåringsminne fra det året jeg var like gammel som det min eldste datter er i år – fjorten.
Vi hadde nettopp fått vår egen VHS-spiller i hus, og den ble flittig brukt av husets 14-åring. Jeg fikk nok ikke leid så mange filmer som jeg kanskje hadde ønsket, men jeg fant raskt ut at den kunne brukes til helt andre ting, og åpne opp helt andre verdener.
Opptakskassetter ble derfor kjøpt inn, og flittig tok jeg opp både filmer og ikke minst musikkvideoer fra de tre kanalene som var tilgjengelig i barndomshjemmet – NRK og SVT, kanal 1 og 2. De fleste musikkvideoene ble nok tatt opp fra SVT, og de som ble mest spilt av igjen, var ikke nødvendigvis videoene med den beste musikken.
En av videoene jeg så om og om igjen, var signert ei blond jente – vel, dame – som kalte seg for Deborah Blando. Låta het «Innocence», men jeg tror nok motivasjonen for å se videoen om og om igjen var det stikk motsatte i den hormonelt brusende tenåringen. Når det skal sies, så husker jeg at jeg genuint også likte låta – ikke bare artisten.
Etter hvert ble VHS-spilleren erstattet med DVD, og de gamle opptaksvideoene med musikkvideoer og dårlige filmer kassert. Noen ligger muligens fortsatt på loftet hos min mor, men brorparten har nok havnet på dynga gjennom årenes løp.
Blandos musikkvideo hadde jeg nok ikke sett på over 30 år, da jeg her om dagen kom på den igjen – og måtte søke den opp på YouTube. Låta hadde faktisk holdt seg bedre enn selve dama, og jeg kan fortsatt stå inne for at den var et undervurdert mesterverk for sin tid. Videoen var langt mer stueren enn det jeg kunne huske, men det må vel kanskje skrives til fantasiene hos 14-åringen, som nok så videoene med litt andre øyne enn det 47-åringen gjorde, da han for noen dager siden fikk et gjensyn med videoen.
Deborah Blando. Jeg tror jeg heller ikke har hørt navnet etter at jeg spilte i hjel en gammel BASF-kassett på tidlig 90-tallet. Hvor ble hun av, og hvem var hun egentlig?
I dag er svarene enklere å finne enn i 1991.
Blando ble født på øya Sicilia, Italia, i 1969. Faren var italiensk, mens mora var brasiliansk. Visst nok var Blando en barnestjerne hjemme i Italia allerede fra hun var 2-år gammel, da hun hadde vært med på en sangkonkurranse for små barn på rikskanalen RAI.
6 år gammel flyttet hun sammen med familien til Brasil, hvor hun fortsatte sin lidenskap for sang og musikk. Det var der hun ble oppdaget som 17-åring, og fikk platekontrakt.
Debutplata ga hun ut i 1991 på plateselskapet Epic Records, og låtene hadde hun faktisk stort sett skrevet selv – med unntak av låta «Blue Eyes Are Sensitive to the Light» , som var skrevet av ei annen tidligere barnestjerne - nemlig jevnaldrende Martika.
Ja, hun med «Toy Soliders», og som faktisk fyller 55 år i dag.
Det var ikke rart at Blando forsvant fra hukommelsen min med videoopptakene av «Innocence». Det skulle nemlig gå hele seks år før hun ga ut en oppfølger. Da var stort sett låtene på portugisisk, og rettet mot det hjemlige markedet i Brasil.
De senere årene har hun stort sett holdt seg utenfor trampelyset. For 20 år siden ble hun diagnostisert med både depresjon og bipolar personlighetsforstyrrelse, men har fra tid til annen gitt ut ny musikk, og da gjerne låter brukt i film og TV hjemme i Brasil.
I dag tar jeg atter en gang turen ned den populære memory lane, og nyter nok et gjenhør – og gjensyn – av den glitrende låta «Innocence», som faktisk i sin tid også fikk gode skussmål i kulturavisa Natt og Dag. Norges Hunter S Thompson, Ola Fyhn – bedre kjent under pseudonymet Herman Willis, ga der både albumet og Blando selv minst like gode skussmål som det jeg gjorde. Han dro til og med frem plata «A Different Story» som en av årets musikalske høydepunkter, og skrev at hun viser at hun har altfor mye å fare med til å ende opp som hjernedød OL-underholdning, og at hun har mer på lager enn de vanlige MTV-damene.
Godt å lese, egentlig. Det bekreftet i alle fall at 14-åringen ikke ene og alene tenkte med feil hode da han spilte i hjel VHS’en…