«Håpet ute for Gaul», skrev Oppland Arbeiderblad for 50 år siden i dag.
Gaul var en engelsk fabrikktråler, som var hypermoderne for sin tid. Den hadde forlatt havnebyen Hull den 22. januar, med kurs for Barentshavet. På kaia hadde familie og venner vinket dem farvel, og da båten forsvant av syne på elva Humber, så ventet en flere dagers tur over Nordsjøen og nordover med kurs for havområdene nord for Nordkapp. Der skulle de tjene gode penger ved å fiske torsk, og ombord hadde de alt av moderne utstyr for å foredle, fryse og pakke fisken, blodfersk fra havet.
En av mennene om bord skulle aldri vært der. 23-år gamle John Heywood hadde fulgt en kamerat til båten om kvelden den 21. januar, der han hadde blitt invitert med om bord på en siste fest før avreise. John sluknet på båten utpå natta, og våknet først da Gaul var langt til havs.
Den 26. januar måtte Gaul gjøre et uplanlagt stopp på Hinnøya. Årsaken var at den nestkommanderende hadde blitt akutt syk. 45 år gamle George Petty mønstret motvillig av i Lødingen. Her var også egentlig planen å kaste av blindpassasjeren også, men det var tross alt arbeid å få – så John fikk hyre videre som dekksgutt.
Hjemme i Hull fikk Maurice Spurgeon telefon om å komme seg til flyplassen tvert, og komme seg til Tromsø. Der ble han plukket opp av Gaul to dager senere, og endelig kunne de fortsette ferden nordover til det mørke, kalde Barentshavet – med et komplett mannskap på 36. Eldstemann var 59, mens den yngste var den 17-år gamle kjøkkenassistenten Karl Straker.
17-år gamle Karl Straker var den yngste om bord. Han var med som kjøkkenassistent.
Det var godt fiske oppe i det kalde nord, og den første uka spilte også været på lag. Så blåste det kraftig opp natt til 8. februar, og mannskapet måtte skalke alle luker. Mannskapet var ekstra glad for at det nettopp var Gaul de var om bord på, for den snaut 2 år gamle båten var bygget for ekstreme forhold, og var prosjektert for å tåle både full storm og høye bølger.
Den 66 meter lange båten ble allikevel liten langt der ute i det ubarmhjertige Barentshavet. Liten storm gikk over til full storm på morgenkvisten fredag den 8. februar, med bølger på opptil vanvittige 9 meter. Mannskapet forholdt seg allikevel ganske rolig, og stolte på at kaptein Peter Nellist skulle ri den av.
Nellist holdt kontakten med mange av de andre engelske trålerne som også var i området ved hjelp av radio. På formiddagen ble det sendt et radiotelegram til en blomsterbutikk i Hull fra en av mennene om bord, som ville bestille en blomst til sin mor, som hadde bursdag.
Det var det siste noen hørte fra mannskapet på Gaul. Da ingen av de andre båtene i området fikk svar fra Gaul, så ble de urolige. Full alarm ble dog ikke slått før mandag den 11. februar. Da var det alle til pumpene!
Et skip fra den britiske marinen ankom området der Gaul sist var sett på radaren, og den norske kystvakta var hakk i hæl. Men ingen kunne skimte skipet. Ei heller fant de vrakrester, livbåter eller redningsvester. Helikoptre ble sendt, og det ble lett høyt og lavt i flere dager, før de den 15. februar 1974 bestemte seg for å offisielt innstille søket.
Nyheten hadde da ankommet familie og venner som ventet hjemme i Hull. Gaul var forsvunnet, og mest trolig gått ned. En av disse var George Petty, som allerede var trygt hjemme i Hull, men vitende om at han egentlig skulle ha vært om bord. Han kunne ikke tro at det var mulig. «Båten var den beste jeg har seilt med de 27 årene jeg har vært fisker. Den var så stabil at du nesten ikke merket at du var til sjøs», uttalte Petty til avisene.
Dette skapte så klart både sorg og sinne hjemme i England, og mange stilte seg spørsmålet hvordan dette kunne skje med et så nytt og moderne skip. Det pussigste av alt var at ingen hadde sendt ut noe mayday. Inge hadde hørt at pip fra noen etter at radiotelegrammet hadde nådd blomsterbutikken i Hull på fredagen.
Til tross for at flere prøvde å lokalisere Gaul, så skulle det gå hele 23 år før vraket ble funnet.
Hjemme i Hull har de pårørende i alle år sådd tvil om de offisielle rapportene om at Gaul trolig hadde gått ned som følge av en rekke høye bølger. Konspirasjonsteoriene var mange; alt i fra at de hadde blitt skutt i senk av en russisk ubåt, blitt kidnappet av et russisk skip, eller at den var tatt av UFO. En undersøkelse av vraket utelukket alt dette. Vraket var relativt intakt etter mange år på havbunnen. Trålen var oppe, så mannskapet hadde ikke fisket da den gikk ned. Det eneste funnet de gjorde av interesse, var at noen luker som burde vært stengt var åpne, og at det kunne ha vært en medvirkende årsak til at båten så hurtig gikk ned.
At årsaken til forliset var uvær underbygges av andre som var på Barentshavet samme helg. Erfarne sjømenn meldte at uværet den helga var det verste de hadde opplevd, og flere stod frem i ettertid at de hadde kjent på dødsangsten på havet da stormen stod på som verst.
Forrige helg ble 50-års markeringen av Gaul-forliset markert i Hull. En plakett med navnene til alle de 36 ble avduket utenfor fotballklubben Hull City sin hjemmebane, og kampen Hull–Swansea ble spilt med sørgebånd til minne om de 36 som alle fikk sin grav i Barentshavet.
Dagens sang er signert den snart 70 år gamle Robert England Grant Jr. Han vokste opp på den amerikanske østkysten, og fra ung alder elsket han å seile alene på det store Atlanterhavet. Ikke utaskjærs, men ut til øyene Nantucket Island og Martha’s Vineyard.
Han klimpret på familiens piano for moro som barn, men havnet i en helt annen bransje som voksen. Han ble reklamemann, og gjorde gode penger der. Da internett ble allemannseie på 90-tallet, så var han såpass våken at han begynte å kjøpe opp gode domenenavn, og gjorde god butikk på det. Det er også hans geskjeft i dag, og han sitter fortsatt og ruger på 8000 domener.
I 1985 ble han far til ei jente som ble døpt Elizabeth. I dag er hun best kjent som Lana Del Rey. En dag Robert var med dattera i studio, så satte han seg ned ved pianoet og spilte i vei. En annen som var våken, var Lana Del Rey sin produsent Jack Antonoff, som tok opp det han spilte, og mikset det til komplette sanger. Robert selv kan hverken å lese eller spille fra noter. Han bare improviserer. I 2023 ble allikevel også far plateartist, og debuterte med instrumental-albumet «Lost at Sea».
Det eneste sporet med tekst og vokal er tittelsporet, og der er det selvfølgelig dattera som står for det.
«Lost at Sea» er det perfekte soundtracket for dagens historie om tråleren Gaul, og dets mannskap – som forsvant på havet.
And there were
waves over me
I was lost at sea