Musikk for meg handler i stor grad om formidling. Først og fremst handler det om melodier. Jeg blir aldri venn med jazz, men elsker post rock. De melodiske landskapene som males som fresker innover i øregangen, og som borrer seg inn i både hjertet og sjela. Instrumental formidling er også formidling.
Så handler det handler om tekst. Ikke nødvendigvis meningsbærende, og ikke nødvendigvis forståelig. Jeg elsker for eksempel Sigur Ros, selv når de synger på Hopelandic – det oppdiktede språket de synger på et par av albumene sine. Det er her formidlingen kommer inn igjen.
Så handler det om stemmen. Min største sorg i livet er at jeg ikke har et klokkeklart, rent nebb, og en dyp røst, som helt uanstrengt kommer ut som et helt eget instrument. Det må da kompenseres med formidling. Sitter formidlingen, så trenger ikke stemmen være ren. Jeg elsker for eksempel Tom Waits. Hvis formidlingen derimot ikke er ekstraordinær, så orker jeg ikke bruke tid på å høre på middelmådige stemmer. Da faller totalen igjennom for meg.
Den største magien skjer derimot i mitt indre når disse to komponentene forenes. Stemme og formidling. I det landskapet ruver en artist som David Ramirez, som jeg også har hatt gleden av å oppleve live. Hans stemme er hans våpen, og formidlingen gjør det skarpladd.
Lykken er når jeg snubler over nye bekjentskaper i den store, vide musikkverdenen som gir meg denne følelsen. En musikalsk, indre orgasme. En nytelse bedre enn sex. Mitt dopamin. Mitt serotonin.
Her om dagen gjorde jeg en slik ny, musikalsk oppdagelse – og de siste dagene har jeg ikke gjort stort annet enn å fylle hver irrgang med dette kinderegget av en artist. Det var smått tilfeldig at jeg ramlet over ham. Jeg ble nysgjerrig på en helt annen artist, og kom over et program over en låtskriver-festival som vedkommende skulle spille på senere i vår. Jeg bestemte meg for å sjekke ut de andre artistene i oversikten, og plutselig dukket han opp – Jeffrey Martin.
Den spontane følelsen jeg fikk da jeg hørte de tjue første sekundene av en vilkårlig låt, var den samme følelsene som jeg fikk da jeg for første gang hørte Counting Crows’ Round Here på en lyttestasjon på Bennis på tidlig 90-tallet. En følelse jeg med hånda på hjertet kan si jeg ikke har hatt så veldig mange ganger – men de gangene den kommer; kjære vene så lidenskapelig deilig. Som en bardus forelskelse. Kanskje til og med enda bedre. Sist jeg kjente det var da jeg oppdaget nevnte David Ramirez for noen år siden.
Jeg bevegde meg fort fra Spotify og over til YouTube. Der lå det en del live-klipp med Jeffrey Martin – og det var som jeg tenkte, følelsen ble enda sterkere. Ikke bare er stemmen så uanstrengt nydelig, men formidlingsevnen – ja, den kan du bare lime inn i ordboka som definisjon på hvordan formidle musikk.
Etter to låter visste jeg det. Dette er en artist jeg kommer til å ha med meg resten av livet, og som jeg en vakker dag håper tar turen til Norge. I år skal han spille på en festival i Irland, og en i USA. Ellers turnerer han bare i USA. Den store drømmen ville vært å lure ham til Arnemoen Gard. For en opplevelse det hadde vært. Usannsynlig? Neppe. Det virker ikke som om Jeffrey Martin har truffet sitt store publikum som han fortjener enda, men hvis det ikke skjer innen få år – så skjønner jeg vitterlig ingen ting.
Personlig bryr jeg meg lite om han går allmuen hus forbi, men jeg unner hele verden å oppdage hans musikk – og kan ikke skjønne annet enn at det vil gå rett hjem. Nå er jo smaken som baken, sies det. Delt i to. Jeg tror vi kan dele den opp i enda færre deler, og godt er det. Da vil det alltid være noe for alle – og jeg tenker at en stor del der ute bare tenker enda en når de hører Jeffrey Martin.
Jeg har ikke kommet meg gjennom diskografien hans enda, og det selv om han kun har gitt ut tre album og en EP. Jeg har med andre ord mye å glede meg til fremover.
Hvem er så denne fyren? Han er født oppvokst i Eugene, Portland. Han begynte å spille gitar først da han gikk på college, og i starten var han kun backing artist for en kompis som ville synge på en lokal open mic-scene i hjembyen. Så plutselig befant han seg på første rad på en Josh Ritter-konsert, og ble bergtatt av opplevelsen. Polletten datt ned, og han visst umiddelbart at dette var det han også ville gjøre. Skrive sanger, spille for publikum, formidle historier.
Han begynte å skrive låter. Enkle låter på kassegitar, med tekster som oste av amerikansk sosialrealisme. Om arbeiderklassen og kampen for tilværelsen. Om Smalltown America. Om Livet.
Selv kom Martin fra et møblert hjem. Faren var prest, og selv hadde han utdannet seg som lærer. Ikke bare ga jobben hans som lærer ham en sikker inntekt, men han kjente på en stor glede over å kunne være en trygg voksen for elever, som ikke alle kom fra en like privilegert bakgrunn som ham selv.
Martin debuterte med EPen Build a Home i 2012. Debutalbumet Dogs in The Daylight kom ut i 2014. Tre år senere kom oppfølgeren One Go Around, før det skulle gå ytterligere seks år før hans tredje og siste album Thank God We Left the Garden ble utgitt høsten 2023.
Dette er historiefortelling og formidling på et så skyhøyt nivå at jeg kjenner det presse på tårekanalene bare jeg tenker på det. Tusen takk, Jeffrey Martin. For en oppdagelse å få i fanget på en helt ordinær marsdag i 2024.
Dagens sang blir åpningssporet på debutplata fra 2014; Coal Fire. Her har han med seg sin gode venninne og musikkollega fra Oregon, Anna Tivel. Og for Guds skyld – få også med deg liveversjonen som ligger på YouTube, og som du også finner på bloggen her:
Går ikke dette rett inn i hjerterota, så får jeg heller skylde deg de fem minuttene det tar.
I read a story about a coal fire
That burned for 80 miles underground
Under rivers and across the state line
Without a flame, without a sound
It burned a building and some fence posts
When it came up from the dirt into the sky
When they interviewed the townsfolk
They said the hell was on the rise
Now, I'm looking out a window
While you are sleeping
I'm scared out of my mind
Oh no, I feel that fire creeping
I saw a picture of a picture
That reminded me of myself
Like a coal fire burning underground
From up above it's hard to tell
And you said that I could stay here
Open my chest for just you to see
All these acres of quiet fires
That are burning down in me