I dag gjør vi et stopp i den litt snodige staten Utah. Spanske oppdagelsesreisende gjorde krav på dette området allerede på 1500-tallet, før Mexico tok det fra spanjolene på begynnelsen av 1800-tallet. Utah ble først en del av de forente stater så sent som i 1896. Navnet stammer fra Ute-folket, som i sin tur var et navn som nybyggerne hadde gitt urfolket. Selv kalte de seg for Noochee.
Staten er i dag i hovedsak kjent for to ting: det spektakulære landskapet, og mormonerne. Eller rettere sagt medlemmer av trossamfunnet Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige – Church of Jesus Christ of Latter-day Saints (LDS).
Disse ble drevet vekk i fra andre stater, og fant sitt fristed i dette karrige landskapet. De første kom så tidlig som på midten av 1800-tallet, og flere fulgte etter da de fikk høre om at de der kunne utøve sin tro i fred – og førte til en aldri så liten folkevandring vestover, med nærmere 80,000 mennesker, som anført av lederen Brigham Young i 1847 etablerte byen Salt Lake City. De fleste hadde tidligere vært fordrevet til Amerika i fra blant annet Norge, fordi religionen deres stort sett var forbudt.
En av hovedårsakene til dette var at de var for polygami (flerkoneri), da deres forfader Joseph Smith mente å ha fått en åpenbaring om at det var den riktige måten å leve livet på. Dette førte så klart til at de også formerte seg som kaniner, og i dag regner man med at så mange som halvparten av statens over 3 millioner innbyggere faktisk er tilknyttet dette trossamfunnet – som i dagligtalen gjerne bare omtales som mormonere.
Hvert år ser vi mange av disse ungdommene også i Norge, der de ankommer dresskledde, og går rundt i par på dørene for å prøve å forkynne Mormons bok.
Puritanske dyder står sterkt, og de har sterkt fokus på renhet og lydighet. Det ligger også økonomiske forpliktelser i dette trossamfunnet, og vanlig praksis er at medlemmene betaler 10 % av sin egen inntekt til kirken. Selv hevder de at de verdsetter menneskets frihet, men samtidig utøver de en stram begrensning av denne friheten: med blant annet totalforbud mot abort, homoseksualitet og sex før ekteskapet. Friheter som så klart det enkelte mennesket selv må eie, og som gjør at mange som vokser opp i dette trossamfunnet blir sterkt traumatisert når de som voksne lykkes å bryte med både religionen og da også ofte den nærmeste familien.
Jeg er veldig fascinert av hva som gjør at folk lar seg påvirkes så sterke av skrifter og tro at de lar livene sine styres blindt av dette. Det ligger vel i selve ordet tro. Det kan flytte fjell, sies det – og for mange er nok sikkert det en sannhet. Barn og unge bør imidlertid selv få full religionsfrihet, og ikke bli indoktrinert inn uten egen fri vilje – men her slår vel også tradisjoner inn. Samt det faktum at slike samfunn gjerne er lite åpne.
Jeg har ingen stor kjennskap til dette miljøet, men lot meg fascinere stort av HBO-serien Big Love, som kom i 2006. Der fikk vi følge livet til en fiktiv LDS-familie, med patriarken og polygamisten Bill Henrickson – glimrende spilt av nå avdøde Bill Paxton. Serieskaperne hadde gjort grundig reseach over en periode på tre år i forkant, for at bakteppet skulle være så autentisk som mulig. Jeg har faktisk aldri tatt meg tid til å se serien om igjen, men har et håp om å få med 14-åringen etter hvert. Sammenlignet med mye annet jeg har sett, så holder jeg fortsatt serien som en av de absolutt beste jeg har sett gjennom tidene.
Dagens soundtrack kommer fra ei jente som selv vokste opp i et strengt LDS-hjem, og som i retrospekt – etter egne utsagn – har ført til mange søvnløse netter og timevis med terapitimer.
Rachael Jenkins vokste opp i en strengt praktiserende LDS-familie i byen Syracuse, Utah. Selv om foreldrene var sterkt religiøse, så oppmuntret de dattera til å drive med musikk. De meldte henne på et pianokurs, og hun begynte å lage egne låter allerede som 5-åring.
Så kom etter hvert tenårene, og Rachael oppdaget mange forandringer i både kropp og sjel. Hun skjønte tidlig at hun like jenter, men følte samtidig en enorm skam på grunn av alt hun hadde hørt i kirken hun vokste opp i. Hun stoppet helt å skrive og spille musikk i tre år, mens hun plagdes med den uunngåelige tanken: hun måtte bryte med trossamfunnet.
Hun begynte etter hvert på Weber State University, der hun meldte seg på et emne i låtskriving. Det blåste liv i musikken og skrivekunstens gleder igjen.
Så kom pandemien, og stengte døra. Mens hun satt isolert hjemme og kjedet seg, så opprettet hun en TikTok-konto, der hun la ut en del av sangene hun hadde skrevet. Det åpnet ei ny dør - inn til plateselskapet TinPot Records, og i 2021 kom hennes første singel.
Det er denne låta dere får her i dag. Den hadde ingen tittel, så det ble «untitled» - og den handler i stor grad om hennes opplevelser rundt identitet og seksualitet i et sterk religiøst og dømmende miljø.
Hvis du liker Phoebe Bridgers, så bør du definitivt sjekke ut Rachael Jenkins. Jeg spår at vi kommer til å høre mer fra henne i fremtiden!
It's tradition in my house
To bring the boy over unannounced
On a mission for a spouse
Don't you smile too big or he'll ask for your hand
And you'll end up alone and endowed
But it doesn't matter, anyhow, I don't bat for your team now