I dag går turen til Ohio. Staten med navnet som, i mine ører, hører mer ut som øy i Hawaii enn et flatt jordbruksområde øst på fastlandet.
Det er jo ikke så rart, for det er som med Ohio som med Hawaii, og som mange andre stater vi har vært innom på reisen – navnet er hentet fra et urfolksspråk. Språket heter Seneca, og ble snakket av folket med samme navn. I dag er det dessverre nesten ingen igjen av disse i Amerika, og ingen i Ohio. Det bor rundt 8000 i staten New York, og man regner med at kun under 100 av disse igjen snakker det opprinnelige språket. Synd, for vakkert må det være. O-hey-o betyr da også noe sånn som vakker elv, og har muligens for flere tusen år siden blitt brukt for å beskrive Ohio River, som renner fra Pennsylvania og vestover. Der utgjør den grensa mellom statene Ohio, Indiana og Illinois i nord, og Vest-Virginia og Kentucky i sør. Ved byen Cairo i Illinois kobler den seg på Mississippi, og det gjør den til sistnevntes lengste sideelv.
Dagens stopp gjør vi i Cleveland – Ohios nest største by.
Først et lite utropstegn! Det som virkelig fascinerer meg, og som inspirerer meg, er at de mest forunderlige historiene kan komme ut fra små tilfeldigheter. Alle på jorda er forbundet gjennom seks bekjentskaper, sies det. Bacon’s Law, som noen kaller det. Etter at teorien ble testet med Kevin Bacon som måltavle for noen år siden. I researchen til dagens artikkel begynte jeg å lese meg opp på byen Cleveland, og det endte med at jeg fant en fjern slektning jeg ikke hadde anelse om at eksisterer. Den historien får dere nå.
Byen Cleveland er ikke oppkalt etter Åse Kleveland, som sikkert noen tror (!) - men etter Moses Cleaveland.
Moses var etterkommer av en slekt som emigrerte fra Ipswich i Suffolk, England. I 1796 reiste han på oppdagelsesreise vestover, og ved Lake Eerie støtte han og hans reisefølge på Seneca-folket. Kolonistene hadde med seg varer som de lokale lot seg friste av, og Senecaene byttet gladelig fra seg landområdet mot noen whisky-flasker. Fire av familiene i reisefølget bestemte seg for å slå seg ned der, og bestemte seg for å kalle opp igjen stedet etter Moses. Cleaveland selv returnerte østover like etter, og satte visst nok aldri sine bein i hverken Ohio eller Cleveland igjen.
I 1820 bodde det 150 i byen, men på grunn av den gunstige og fine beliggenheten, så trakk folk til dette stedet i hopetall utover århundret. I 1890 var Cleveland Amerikas 10. største by, og hadde allerede da over 260 000 innbyggere, og boomen stoppet ikke der. I 1920 bodde det nærmere 800 000 i Cleveland, og den var da Amerikas femte største by, kun slått av New York, Chicago, Philadelphia og Detroit.
Etter å ha nådd 915 000 innbyggere i 1950, så begynte befolkningstallet å dale, og i dag har det altså falt til under 400 000. På lista over byer med flest innbyggere, så ligger Cleveland i dag på en beskjeden 54. plass.
Om ikke byen ble oppkalt etter noen fra den norske Kleveland-slekta, så finnes det allikevel en link mellom Cleveland og Norge. Ikke bare det, men linken viste seg å være mellom Cleveland og Toten – og enda mer utrolig; mellom Cleveland og meg!
Min tippoldefar Paul Vaarnes sin nevø Martin Paulsen Gran, født på Gran gård på Toten i 1854, emigrerte til USA i 1880. Han bosatte seg i Minnesota som så mange andre, og sammen med sin norske kone fikk han to døtre; Ellen og Olga. Min bestemor sine tremenninger.
Ellen fant kjærligheten i Henry Davenport Cleveland, som var sønn av en prominent lege i Baltimore ved navn Clement Cleveland, som i sin tur var etterkommer etter nevnte Moses. Det kunne høres ut som et lite eventyr i seg selv at ei bondedatter med foreldre fra Toten ble gift inn i en velstående familie, og historien forteller ingenting om hva svigerfar Dr. Clement Cleveland, som bodde downtown Manhattan i New York City, og blant annet var president for den amerikanske gynekologiforeningen, syntes om sin svigerdatter og ikke minst hennes foreldre fra det norske bondelandet.
Uansett bakgrunn, og uansett klasse. Det var Ellen og Henry. Henry flyttet til og med til andre kanten av landet for kjærligheten – og sammen skapte de seg et hjem i utkanten av Seattle. I 1910 ble de foreldre til en liten gutt som fikk navnet Robert, og fremtiden så lys ut.
Så skulle tragedien ramme den lille familien. Mor Ellen døde brått i 1913, kun 30 år gammel. Lille Robert på 3 år mistet sin mor.
Han skulle allikevel få en god oppvekst i et godt hjem. Faren giftet seg på nytt, de flyttet til New York, og Robert fikk etter hvert også et halvsøsken.
Hjemmet var et typisk øvre middelklasse-hjem. Familien reiste mye, og øvde på fransk hjemme. Med sin fars velbemidlede og prominente familie i ryggen, så fikk Robert en god utdanning. På College tok fordypet seg han i historie og fransk, før han etter college flyttet til Washington DC for å ta videre embetsutdanning via Utenriksdepartementet.
Like etter andre verdenskrig fikk han jobb som diplomat for USA. Da hadde han i mellomtiden fått relevant arbeidserfaring i Forsvaret, og ble utstasjonert som diplomat i Romania (1947-48), Frankrike (1948-52), Australia (1954-56), Thailand (1956-58) og til slutt Jugoslavia (1963-65).
Med seg rundt om i verden hadde han sin egen familie. Robert giftet seg nemlig i 1944 med Mary Manning, som hadde en tilsvarende traumatisk opplevelse som Robert fra barndommen. Hun mistet faren sin, Francis Bartlett Manning, som 4-åring; en prominent zoologi-lærer på Harvard. Sammen med sine to eldre brødre, Robert og Charles, hadde faren dratt på en ferietur opp til Lake Tartleton i New Hampshire, og for å unngå å gå i ulent terreng, så bestemte de seg for å følge toglinja. Plutselig kom toget, og alle tre ble påkjørt og drept momentant.
Sammen fikk Mary og Robert tre barn, som alle vokste opp med å oppleve mange forskjellige kulturer og land. De to eldste ble var små da familien dro til Romania i 1947. Der leide de et stort hus som en gang hadde huset kongefamilien i landet. Yngstemann ble født et par år senere, i Paris, Frankrike.
På sine eldre dager valgte ekteparet Gran Cleveland å skrive bok om livet de hadde hatt som diplomatfamilie, og i 2003 ble den 522-sider lange «A Foreign Service Family» gitt ut. Det foreligger også lange, transkriberte intervjuer med begge på nett – etter intervjuer som historikere i Utenriksdepartementet gjorde med dem.
Da Robert ble pensjonist i 1977, så tok han på seg flere styreverv, blant annet for Meridian International Center i Washington DC – der familien også bodde. Der levde ekteparet et godt og langt liv, og tok seg tid til å oppleve deler av verden de ikke hadde sett i embetes medfør – blant annet to lengre turer til Kina.
I 2004 feiret Mary og Robert diamantbryllup (60 år), og fikk da et personlig gratulasjonsbrev fra daværende president George W. Bush.
Min fars firmenning, diplomaten Robert Gran Cleveland, døde i 2008, hele 97 år gammel, mens enka Mary døde i 2020 – kun tre måneder før hun ville ha fylt 100 år.
Deres tre barn Polly (døpt Mary), Frances (oppkalt etter Roberts svigerfar Francis) og David er altså mine femmenninger.
David er kunsthistoriker og forfatter, og hans sønn Carter Cleveland, som er mine barns seksmenning, er gründeren av Artsy (dot com), som i dag er verdens største netthandel for kunst, og bor i East Village, New York City. En sterk kontrast til tippoldefar Martin Grans 1800-tallets Toten.
David, søstrene hans og jeg deler altså de samme tipp-tipp foreldrene. Nemlig Johannes Andersen Vaarnes (1787-1835) og Marte Hansdatter Narum (1787-1856). Disse er på min fars side, selv om min mors jentenavn også var Narum. Marte kom imidlertid fra en av nabogårdene, og det var jo ofte slik at familiene på nabogårder med like navn (midtre, søndre, nordre osv.) ikke nødvendigvis var i samme blodslinje.
Johannes var fra gården Vårnes, i det som på den tiden var Vardal, men som med dagens grenser hører til bydelen Bondelia utenfor Gjøvik. Gården ligger der fortsatt, tett inntil riksveg 33 som følger østsiden av Mjøsa sydover helt til Minnesund.
Johannes og Marte fikk sju barn, deriblant Paul – som var min tippoldefar – og Anna Karine – som var Polly, Frances og David sin tippoldemor. Det at de deres far mistet sin mor så alt for tidlig var ikke første gangen en tidlig død hadde rammet familien. Johannes ble kun 47 år gammel, mens Paul bare ble 34. Jeg har ikke lyktes i å finne dødsårsakene, da det ikke stod noe i kirkebøkene om det.
Jeg har i flere år dyrket en stor interesse av å grave opp fjerne slektninger etter norske emigranter på begge sider av familien til ungene mine, men jeg har på langt nær utforsket alle grenene bakover.
Martin Paulsen Gran hadde jeg aldri kikket på, og aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodde det skulle dukke opp noen fjerne slektninger etter totninger ved å gå den gamle kolonisten fra Ipswich, Moses Cleaveland, i sømmene.
Dagens soundtrack er signert et band fra nettopp Cleveland, Ohio. Dette bandet var også årsaken til at jeg valgte å kikke litt nærmere på den byen til dagens innlegg – og dermed kan jeg på sett og vis takke The Lighthouse and The Whaler for at slektstreet til barna mine nå har fått enda noen nye, gamle skudd.
Bandet har tatt sitt navn etter boka «Moby Dick» (Herman Melville), og debuterte med sitt selvtitulerte album i 2009. Låta jeg har valgt ut er fra bandets – i mine ører – beste utgivelse, «Mont Royal» fra 2015.
Låta heter «We are Infinite», og det er kanskje noe i det. I dag kjenner jeg på en følelse at i alle fall slektstrærne våre er uendelige.
Hva om vi hadde hatt sikre kilder fra tidenes morgen tilgjengelig?
Hvor langt tilbake hadde vi sporet oss?
And the wonder of the moment sticks to me
We are all infinite