I dag ble en diger skokk med statlige administratorer fraktet i to digre busser sydover til Hadelands hjerte; Jevnaker. Der, kun et par lange steinkast fra glasshuset - altså Hadeland Glassverk, ble vi skyflet inn på ærverdige Thorbjørnrud Hotell - hvor vi det neste døgnet skal få litt faglig og kollegialt påfyll.
Som seg hør og bør når Staten skal ut på seminar, så skal det også spaseres. Jeg har aldri vært en stor fan av å gå for å gå. Det gjør meg absolutt ingenting å gå. Jeg kan gå til krampa tar meg, jeg. Men jeg har aldri helt sett den store fascinasjonen for å gå uten å ha et mål for spaserturen. Litt rart, egentlig - siden jeg er veldig glad i å være på road trip uten mål og mening. Da er selve reisen det viktige, og ikke målet. Av en eller annen grunn, så har jeg ikke den samme følelsen hvis jeg tar apostlenes hester fatt.
Meget mulig fordi selve aktiviteten er kjedelig. Rett og slett. Jeg ser gevinsten i forhold til trim, men det går for sakte til at jeg får noe særlig med variasjon i utsikten, slik som jeg får når jeg kjører milevis med bil i hundre kilometer i timen. Mulig det også har noe med at jeg har afantasi å gjøre. Jeg vet at en del som går turer som rekreasjon også bruker den tiden til å tenke, og gjerne tenke i bilder. Hos meg er det svart. Så det gir ingen indre aha-opplevelser å skulle traske en runde.
Konseptet frisk luft skjønner jeg er bra, men hvis jeg skal løpe, så foretrekker jeg faktisk mølla i forhold til landeveien. Gå kan jeg gjerne gjøre kilometervis hvis jeg er i storbyer, eller på steder der jeg konsentrert kan oppleve mye nytt. Der gir det mening. Som i Praha. Eller i London. Eller i Oslo, for den saks skyld.
Det gir ikke like mye mening i utkanten av Jevnaker. Men til alt hell, så ble det også bare en tur i skodda ned til Randsfjorden, og deretter en gruppesurr i kringvern.
En som også har viet det å gå seg en tur en lite tanke, er den amerikanske artisten Harrison Whitford. Han er i gjengen til den mer kjente Phoebe Bridgers, og var i Oslo for et par år siden som oppvarmingsartist for Julien Baker, som spiller i prosjektet boy genious sammen med Bridgers. Jeg var tilstede på den konserten på Parkteateret, og for meg var da Whitford et helt ubeskrevet blad. Låta “Take a Walk” satte seg imidlertid inn under huden, og har fått mange runder på Spotify i tiden etterpå. Den får også æren av å bli dagens låt, og er perfekt for øret etter å ha vært på en gåtur sammen med kolleger i den kjølige Hadelandshøsten.
I think I'm gonna take a walk
Maybe just a couple blocks
If I get tired I'll come back upstairs
I forget why I go anywhere