I dag ble det en snartur inn til Oslo for å være med på et møte på jobben. Opp før hanen gol, og morgentoget kvart over sju innover tar på en gammel skrott, og da jeg endelig var hjemme igjen ved 18-tida, så var jeg rimelig utladet. Alder er bare tall, sier min snart 90 år gamle mor - men jeg må bare si at det begynner jeg å bli mer og mer usikker på. Jeg føler jeg aldres flere år av gangen, og fornemmelsen er at jeg har gjort noen skikkelige byks de siste to årene.
Mulig det er årstida vi skal inn i som gjør det verre. Leddene er stive, og øyelokkene tunge. Det oser ikke overskudd og energi, selv om jeg karrer meg til Actic for å trene to ganger i uka, noe jeg har klart å holde som rutine helt siden rett etter sommerferien.
Det største problemet er vel enkelt og greit at jeg er ei nattugle. Jeg burde lagt meg mye tidligere på kveldene, men trives med å surre rundt i det stille huset til over midnatt også før slike tidlige stunt som i dag tidlig. Som man reder, ligger man, heter det seg.
Så er det også noe med de soverommene her. 14-åringen merker det godt på kroppen hun også. Hun sover mye dårligere her enn andre steder, og jeg kjenner også på at jeg blir mindre uthvilt her hjemme enn når jeg sover andre steder. Det er vel noe med Feng Shui’en, sikkert. Eller det faktum at det visst nok også bor en usynelig kaill i andreetasjen et sted, selv om vi har til gode å både se og høre ham.
Vi får tro det bedres hvis vi får napp på noe annet enn ei rønne i løpet av vinteren, for jakten på en bolig fortsetter med daglige søk på Finn.
Vel hjemme igjen på Lillehammer etter en lang dag i storbyen, så gjenstår nå litt pakking før jeg må prøve å gjøre alvor av å legge meg før midnatt - for en gangs skyld. I morgen venter nok en ekskursjon - da til selveste Hadeland med studieadministrasjonen på HINN. Det årlige fellesseminaret venter, på ærverdige Thorbjørnrud hotell. Det blir ikke dumt med ei natt i ei deilig hotellseng, si!
Så får vi se om jeg våkner av å få ei natt på Hadeland.
Og apropos. Det finnes en skala for å bedømme menneskers grad av våkenhet, som heter Glasgow Coma Scale - ofte bare forkortet til GCS. Denne brukes til å sette en bevissthetsgrad på pasienter som av ulike årsaker har forstyrret funksjonen i bevissthetsområdene i hjernen.
Disse graderingene er våken, søvning, sløv, nesten bevisstløs og bevisstløs. Sistnevnte kalles gjerne også en komatøs tilstand. Altså det vi i dagligspråket kjenner som koma.
Det bringer oss inn på dagens soundtrack, som er signert et amerikansk prosjekt som kaller seg for Sød Ven. De har tydeligvis vært på biblioteket og slått opp i den dansk-engelske ordboka - og passende nok for navnet, så omtaler de musikken sin som “Scandinavian Influenced Ambient, Cinematic Folk”. Prosjektet er ellers ganske hemmelighetsfullt, og det er lite er ingen informasjon å finne om mannen eller mennene bak. Jeg har imidlertid fått gravd opp at det dreier seg om den Nashville-baserte låtskriveren Evan Gibb, som også har med seg kompisene Renn Anderson og Taylor Mathews på den skapende siden.
Sød Ven sin låt “Comatose” får plass på spillelista i dag. Låta er forøvrig å finne i Netflix-serien “Virgin River”, som vel kan sies å ha litt Gilmore Girls-feeling over høstpaletten sin.
Take me in
Don't let go
Waking up
Comatose
Søvndyssende fint.
God natt og sov godt.