Nord Dakota er den staten i USA med høyest prosentandel norskættede. Nærmere 1/3 regner man med har norsk blod i årene. I dag er disse stort sett spredd over hele staten, men den byen de fleste forbinder mest med norsk kultur og historie er Minot. Der har det hvert år siden 1978 blitt arrangert en storstilt norsk høstfest. I 1983 gjestet sågar selveste prinsesse Astrid denne festivalen, og en av de faste underholderne gjennom 80-tallet var den norske amerikavennen Bjøro Haaland.
Men dagens innlegg om Nord Dakota skal hverken handle om Minot eller Bjøro Haaland. Vi skal lenger øst.
Grensa mellom Nord Dakota og Minnesota følger elva Red River of the North (for å skille den fra Red River of the South) helt fra byen Wahpeton, og helt opp til Canada. Der fortsetter elva videre, gjennom storbyen Winnipeg, før den til slutt renner ut i innsjøen med samme navn. Det var via den elva de første europeiske kolonistene kom til området på 1600-tallet, og motivasjonen var primært pelshandel med Lakota-folket (av franskmennene kalt Sioux), som var den ledende urfolksgruppen i området.
Byen som ligger lengst nord langs denne elva, kun tre kilometer fra grensa til Canada, er Pembina. Den etablert som et handelssted allerede i 1797, og permanent fra 1812. Bystatus fikk den først i 1843.
Folketellingen fra 1860 viste at Pembina på den tiden faktisk var den største byen i det som i dag er Nord Dakota. Det sa dog mer om bebyggelsen ellers i staten enn størrelsen på selve Pembina, for antallet innbyggere var kun tresifret. I dag bor det kun rundt 500 fastboende i Pembina – ganske så langt unna det som i dag er statens største by, Fargo - med sine rundt 125 000 innbyggere.
Det var hit – i Pembina - at den første norske nybyggeren kom i 1869. Hans navn var Nels Nelson (Nils Nilsen), og han var visst nok den første nordmannen som offisielt fikk sitt skjøte etter «The Homestead Act». Noen historiske kilder peker også til at en nordmann ved navn Daniel Olson allerede hadde etablert seg i området i 1861, men historikere, som har prøvd å ettergå sistnevnte, fant ingen spor annet enn av en svenske ved samme navn, som hadde jobbet som snekker i Pembina.
Nels Nelsen emigrerte fra Christiania, der han også var født, til Amerika sammen med sine besteforeldre så tidlig som i 1849. Han bodde først i Wisconsin før han flyttet vestover til Minnesota i 1857. På nyåret 1869 fikk han jobb i Pembina, og flyttet dit sammen med sin kone og seks barn. Sammen bodde de i en gammel låve det første året, før Nels i 1870 fikk skjøtet sitt, og kunne få satt opp et ordentlig hus like syd for byen.
Etter at Nord Dakota offisielt ble en amerikansk delstat i november 1889, så ble Nels Nelson formelt innsatt som byens første offisielle tollbetjent – av selveste president Benjamin Harrison. Året etter ble Nelson valgt til ordfører i byen, og satt til sammen tre perioder over 12 år. På sine eldre dager flyttet han vestover helt til California, der den ene dattera hadde etablert seg. Han døde i San Diego på julaften 1913, dagen før han ville ha fylt 83 år.
St. John’s Lutherske Kirke, Abercrombie ND
Den første byen som elva renner igjennom etter Wahpeton er Abercrombie. Byen ligger på samme sted som det i 1858 ble etablert et militært fort, som skulle beskytte både handelsfolk og reisende mot Lakotaene. Allerede i 1863 var det en del norske soldater utstasjonert her, men den første som slo seg ned permanent i området var Erik Hoel fra Rennebu. Han hadde kommet til Abercrombie på senhøsten 1869 via Quebec og Wisconsin. Fire år senere hadde flere kommet til, og sammen etablerte de St. John’s Lutherske kirke noen kilometer lenger syd – den første i sitt slag i Nord Dakota. Erik døde i september 1927, og han fikk sitt siste hvilested på kirkegården han selv var med å etablere. Hans etterkommere er fortsatt å finne i Abercrombie.
Følger vi den svingete, smale Red River of the North nordover (som også blir nedover, siden den begynner i syd), så finner vi mange spor etter nordmenn – på begge sider av statsgrensa. Nord for Fargo finner vi kirkegårder med kjente navn for oss Innlendinger; Osterdalen, Sundet og North Ringsaker. Vi finner også kirkegårder som Birgit og East Walle. Nord for Grand Forks finner vi navn som Kongsvinger, Skjeberg og Oslo, på Minnesota-siden av elva.
Den første boomen av emigranter til områdene langs Red River Valley, som områdene langs elvebredden ble kalt, ga man journalisten Paul Hjelm-Hansen en del av æren for. Bergenseren hadde forlatt Christiania og jobben i Aftenbladet for å dra over til Amerika som korrespondent. Han ankom områdene langs Red River omtrent samtidig som Erik Hoel – i 1869, og synet som møtte ham var vakkert. I årene som fulgte skrev han hjem om hvor flott det var i dette området, og fra 1871 begynte nordmenn å komme i hopetall. Strømmen av nordmenn som etablerte seg i områdene langs Red River varte til langt utpå 1890-tallet. Mange av disse etablerte seg i byene Fargo og Grand Forks, som i dag er de to største langs Red River.
En av disse etterkommerne står for dagens soundtrack. Joe Overmoe er født og oppvokst i Fargo, og har norsk blod i årene. Nærmere bestemt fra samme dalstrøket som jeg bor i enden av.
Mora Tracy Loften er etterkommer av Ole Kristensen Løften (1879-1962) fra Kvam, ikke langt unna den strie Sjoa-elva. Ole var sønn av Kristen Pedersen Skurengslien (også skrevet Skulengslien) fra Kvam og Brit Rusten (1853-1940) fra Heidal. Hans eldste bror Petter var programforpliktet til å ta over det vesle bruket Løften etter foreldrene, men han valgte å overta Øvre Bu litt lenger oppi Norddalen. Dermed ble det den neste eldste brorer Iver som tok over på Løften, mens Ole kunne pakke skreppa si, og legge ut på tur, for deretter å ta den lange reisen over Atlanterhavet, sammen med sin tre år yngre søster Ingeborg.
Områdene rundt Red River minnet nok på mange måter om hjemme for de unge søsknene fra Gudbrandsdalen, som slo seg ned nær byen Lakota. Akkurat når de dro over til Amerika har jeg ikke lykkes å finne, men Ingeborg er registrert som budeie på Sigstad i Nord-Fron i folketellingen 1900, så det må ha vært senere enn det. Ei Ingeborg Skurengslien er registrert emigrert med båten Hekla i 1904, men hun var 44 år og reiste med mann og barn – så det stemmer heller ikke. I oversikten over emigranter fra Nord-Fron i ei lokal bygdebok er hverken Ole eller Ingeborg å finne på listen – men som forfatteren skriver; lista er ikke fullstendig, og listene der baserer seg på de som reiste ut fra Kristiania. Trolig reiste da Ole og Ingeborg ut fra enten Bergen eller Trondheim.
Oles søster Ingeborg flyttet videre vestover til Seattle, Washington. Der giftet hun seg med Einar Aasen (endret til Asen i USA) i 1908. Einar var også norsk emigrant, og var i fra øya Tjøtta på Helgelandskysten. Han døde så tidlig som i 1940 i Los Angeles, og Ingeborg må ha flyttet videre til San Diego, California, der hun døde i 1973. Trolig var hun da gift på nytt, for på gravsteinen står hun oppført som Ingeborg Volden.
Faren Gerald (Jesse) Overmoe er etterkommer av Lars Jenson Overmoen (Øvermoen), som ble født i Øyer, rett nord for Lillehammer der jeg holder hus, den 13. juni 1851. Som 26-åring emigrerte han til Amerika sammen med foreldrene Jens og Johanne, og fem av sine søsken. Den yngre broren Torger hadde reist over to år i forveien. Familien fra Øyer slo seg ned i Norway Township, Nord-Dakota, noen få kilometer vest for Red River, nordvest for byen Hillsboro.
Der fikk Lars først fem barn med sin første kone Anne. Da hun døde kun 36 år gammel i 1892, så giftet han seg på nytt med Ellen, som opprinnelig kom fra Finnøy i Rogaland. De fikk ytterligere 10 barn, deriblant Joseph (1894-1982) - oldefaren som Joe er oppkalt etter.
Lars døde i 1924 i Norway Township, kun ett år etter at Joseph hadde blitt far til Joes bestefar, Leonard (1923-1992), og er begravd på Aal kirkegård sammen med mange av sine nærmeste.
Joe Overmoe har i flere år vært en del av musikkmiljøet i byen, og hovedinstrumentet har alltid vært trommer. I 2022 opplevde han en stor, personlig krise når bestekompisen og bandkollega Jesse Luthi tragisk gikk bort. For å komme gjennom sorgen fikk han noen musikalske ideer på en biltur fra Bismarck til Fargo, og resultatet ble det 7 spor lange albumet «To Jesse», som kom ut før jul i 2022. Flere av låtene er instrumentale, men alle har det til felles at de er skrevet til ære – og minne – for kompisen.
Musikalsk ligger dette tett opp mot post rock, og Joe har hentet inspirasjon fra artister som God is an Astronaut, Novo Amor, Explosions in the Sky og Bon Iver. Albumet er i sin helhet en nydelig og sår hyllest til kompisen Jesse (1993-2022), og anbefales på det sterkeste. Til dagens historie får dere den instrumentale «Berlin» - som er skrevet til Jesses da ufødte datter, som kom til verden først noen måneder etter at faren gikk bort.