I kveld ruller Premier League i gang igjen etter en lang, og for mange uutholdelig, sommerpause. Selv holder jeg med Swindon, som bakser langt der nede på nivå fire, og har således ingen favorittklubber i det som regnes som verdens beste fotballiga. Det lever jeg veldig godt med.
Dagens Premier League er milevis unna hvordan den så ut, da ligaen først så dagens lys for 32 år siden. Den gangen gikk alt litt saktere, og både gressmattene og stadionene var ikke like strømlinjeformede som i dag. Det var ikke så mye penger i sving, og du kunne fortsatt skimte norske reklameplakater langs langsidene på fjernsynsoverførte kamper. Ingen hadde hørt om VAR, og på lagenes drakter fantes ikke en eneste reklame for et betting-selskap - men derimot for øl (McEwans Lager, Carlsberg, Labatts og Holsten), elektronikk (Sharp, Brother, NEC, Commodore, JVC, Mita Copiers), radiostasjoner (Classic FM) og verktøyforhandlere (Draper Tools).
Ingen hadde tenkt tanken på å legge pre-season til Asia, for å dekke et pengesterkt marked, og på sikt skape en interesse slik at de ble kjøpt opp av oljesjeiker, kongelige og multi-milliardærer .Lagenes spillertropper bestod stort sett av britiske spillere, med noen få unntak.
Det var rom for de stuttjukke. Coventrys Micky Quinn noterte seg for 17 scoringer den sesongen, og ble nummer fire på toppscorerlista, etter navn som Teddy Sheringham, Les Ferdinand og Dean Holdsworth. Den eneste som ikke hadde britisk pass i det øvre sjiktet på den lista, var franske Eric Cantona på Manchester United. Han ble mestscorende “utlending” med sine sju nettkjenninger.
Flest gule kort fikk så klart Vinnie Jones på Wimbledon. The Crazy Gang, som de også ble kalt. Senere ble han slosskjempe på lerretet. Typecasting, kalles det. Han måtte dele bragden sammen med smultputten Neil Ruddock, som hadde en livvidde på 34 tommer, og den lille, hissige Dennis Wise. Ingen oddsbomber der altså.
På mange måter var toppfotballen i England i mine øyne mer organisk, ubesudlet og ekte på den tiden. Da snakker jeg ikke om mennesker, og egentlig ikke så mye om selve spillet - men om all staffasjen rundt. Man var ikke så opptatt av at det skulle arrangeres konserter utenfor stadionen før kamp, og ingen satt på stadionen med ansiktet bak en telefon, eller med øynene klistret mot en storskjerm.
Men det de ikke hadde, var Fantasy Premier League. Som nøytral tilskuer, så måtte du enten reduseres til å nye fotballen som spill, uten at noen sterke følelser ble satt i sving. Med FPL sitt inntog, så fikk også de nøytrale noe å hekte interessen for ligaen på. Ikke lagene, men spillerne.
De med et sterkt hjerte for en klubb hadde nok kvaler med å sette opp et lag, der de også inkluderte spillere fra rivalene. De som fulgte hjertet unngikk nok Spurs-spillere på laget, hvis laget du elsket var Arsenal - men for de som var nøytrale, så gikk Premier League over å bli en liga der mange begynte å heie frem individuelle prestasjoner i stedet for konkrete lag. Man kan si mye om det, og for mange så blir det forståelig nok feil. Jeg ser den. Men så holder jeg da også med et fjerdedivisjonslag.
Fantasy Premier League - slik det så ut da det startet for 22 år siden.
Fantasy Premier League startet i det små allerede i 2002/03-sesongen. Da kun åpent for briter, og med 76,000 registrerte spillere via Premier League sine nettsider.
I 2006/07-sesongen passerte spillet for første gang én million spillere, og neste store milepæl ble 2022/23-sesongen - der det ble registrert over 10 millioner lag på FPL, verden over.
Selv startet jeg med FPL først i 2014/15-sesongen. Da registrerte jeg et lag, men la veldig lite tid i spillet - og lot det stort sett surre og gå gjennom sesongen. Det endte med en elendig plassering totalt, og jeg hadde en halvannen million sofa-managere foran meg på sluttabellen.
I takt med at også spillet utviklet seg, så la jeg mer og mer tid og interesse i det. Jeg hadde jo elsket de gamle manager-spillene fra jeg var guttunge med Commodore 64, og jeg tør ikke en gang tenke på hvor mye tid jeg brukte på det gamle Championship Manager eller det norsk-lagde PC-liga gjennom 90-tallet.
Siden 2017 har jeg hatt en liga kalt Mjøsligaen, som har vokst fra å være en venneliga, til å bli en liga for venners-venner, gamle og nye bekjentskaper og kollegaer. I fjor gjorde jeg min beste sesong personlig, men allikevel holdt det bare såvidt til en plassering blant de 300,000 beste på spillet.
I år, derimot - så har jeg en hårete målsetning om å gjøre min beste sesong ever. Jeg skal komme blant de 200,000 beste i verden. I første omgang. Det krever at jeg gjør nøysomme og gode valg, men også at jeg tenker litt utenfor boksen - men ikke for mye. Problemet har vært at jeg tar noen sjanser, på det man i FPL-verdenen kaller for differ. Stort sett feiler det. Jeg selger en spiller som scorer fire i en kamp, og setter en spiller som blir skadet etter en halvtime som kaptein. Slike tabber må jeg unngå, hvis jeg skal ha noe som helst sjanse til å gjøre det hakket bedre .
Samtidig er det alltid grusomt kjedelig å følge saueflokken. De siste ukene har jeg på kveldstid prøvd å lese minst mulig på FPL-forumer, men heller følge med på hvordan lagene har gjort det både på overgangsmarkedet, og i pre-season. Jeg har gjort daglige endringer på laget, og nå - en snau time før deadline - har jeg vel først landet på en start-ellever. Det kjedelig er at når jeg nå går inn på X eller et annet sted der FPL diskuteres, så har jeg et irriterende likt lag som “alle andre”. Så det skulle ikke forundre meg om jeg kaster meg rundt, og gjør noen sene endringer rett før fristen klokka halv åtte - bare for å innse at det allerede etter første runde har ført meg langt, langt bak massene - når must haves som Alan Gordon, Kai Havertz og Trent Alexander Arnold alle har levert til gull.
Time will show.
I kveld stenger altså vinduet for første runde. Med det stenger også vinduet hvis du vil være med i årets Mjøsliga. Koden er 8okuia hvis du føler kallet i siste liten.
I tillegg har jeg også opprettet en egen liga for kolleger på Høgskolen foran denne sesongen, der vi er en god gjeng på tvers av fakultet og studiested. Internt på Filmskolen finnes det også en liten liga, med noen få ansatte og studenter - som i løpet av det neste skoleåret skal kjempe om en gjev vandrepokal: DNF Fantasy Champion. Den akter jeg å beholde på kontoret mitt.
Lykke til, folkens. Endelig er vi gang. Åpenbart dras jeg litt mot staffasjen rundt allikevel…
Dagens soundtrack blir ei låt som noe langsøkt har en viss relevans til kveldens åpningskamp mellom Manchester United og Fulham. Majoriteten av dagens spillere velger å spille i kortermede drakter, men faktisk er dette en individuelt valg som de selv tar .Noen liker å spille med langermede drakter. I Swindon hadde vi Harry McKirdy for et par sesonger, som alltid spilte med langermet drakt, kort shorts, og sokkene rullet ned halvveis over leggskinnene. Som et estetisk glufs fra det ljuva 80-tallet og Champagne-Charlie.
Hvis Casimiro får spille i kveldens seriestart på Old Trafford, så er han også en av de relativt få som liker å spille med lange ermer. Jeg har han ikke på laget mitt i Fantasy, så for meg så spiller det ingen rolle om han benkes eller ikke - men for de 0,4 % av spillerne på FPL, som har brasilianeren på laget som en differ - så håper de nok hardt på at Mr. Long Sleeves er i startoppstillingen.
Låta blir derfor “Long Sleeves” med amerikanske Gracie Adams.
Let the games begin!