I dag har det vært kick-off for HINNs minst streite fakultet: film, tv og spill, og dagen har gått med til sosialisering, og en påfølgende hyggelig middag på Bryggerikjelleren. Noen nye fjes har jeg også møtt, og alt later til at det blir spennende tider fremover - med en skikkelig bra gjeng med folk på tvers av de tre skolene (formelt sett nå institutter).
En av samtalene jeg hadde med en ny kollega fra en av de andre skolene dreide seg om filmmusikk, og hva passer vel bedre som dagens soundtrack enn å dykke ned i filmmusikkens rikholdige verden.
For 30 år siden i dag - den 15. august 1994 - så ble den 73-år gamle småbrukeren Alvin Straight dyttet den siste stubben frem til eiendommen til sin sju år eldre bror Henry, som han ikke hadde sett på flere år. Brødrene bodde i to ulike stater, og hadde visst nok hatt noen uoverensstemmelser, som gjorde at de ikke hadde sett hverandre på lenge, lenge. Et par måneder tidligere hadde Alvin mottatt nyheten om at broren hadde hatt et slag, og han hadde bestemt seg for å ta opp igjen kontakten, og besøke ham en siste gang, før det kanskje var for sent.
Den ekte Alvin Straight på tur i 1994
Problemet var at Alvin Straight var fratatt førerkortet av legen sin. Han grublet en stund på hvordan han skulle komme seg helt til Wisconsin, før han fant løsningen. Han hadde en gammel sitte-gressklipper i skålen. Den kunne han vel legge ut på langtur med!
Han pakket det han trengte for seks ukers tur i en modifisert og tilpasset henger, som han koblet til sin 1966-modell John Deere sitte-gressklipper, og la i vei gjennom Amerikas heartland - 390 kilometer fra Laurens, Iowa, og til brorens hjem i Blue River, Wisconsin.
Turen fikk liten eller ingen oppmerksomhet i mediene her hjemme, men historiene nådde avisene i USA. En av de som leste om Straights strabasiøse tur, var filmregissør David Lynch - som umiddelbart fikk ideene om å filmatisere historien. I 1999 var “The Straight Story” klar for kinolerretet, og den debuterte på Cannes-festivalen i mai det året, og ble nominert til gullpalmen - uten å vinne. Mange ble nok litt forundret over filmen, som var en veldig atypisk Lynch-film - og som til alt overmål ble distrubert av Walt Disney Company.
Jeg elsker Lynch sine absurde, drømmende og smått forstyrrende univers, men elsker samtidig at han la hånden på verket til denne stillfarne, nydelige fortellingen om Alvin Straight - fantastisk gestaltet av skuespiller Richard Farnsworth, i hans siste rolle. Han ble velfortjent nominert til Oscar for beste mannlige skuespiller, i selskap med Russell Crowe, Sean Penn, Denzel Washington, og vinneren Kevin Spacey.
På den tiden hadde allerede Farnsworth blitt alvorlig syk, og høsten etter Oscar-utdelingen orket han ikke smertene og lidelsen som fulgte hans kreftlidelse - så han avsluttet livet hjemme i sin bolig i Arizona.
Alvin Straight på sin side fikk aldri oppleve å se Farnsworth spille ham selv på lerretet. Han rakk å møte ham og David Lynch i de tidligere forberedelsene til filmen, men han døde allerede i november 1996.
Har du fortsatt til gode å se denne perlen av en film, så er det ikke noe annet å gjøre enn å finne den frem på en eller annen strømmetjeneste, eller rett og slett bestille den på et fysisk format. Den er verdt hver eneste krone.
Som vanlig hadde Lynch med seg Angelo Badalamenti som komponist til filmen, og om ikke like ikonisk som intro-temaet til serien Twin Peaks, så ble det i mine ører noen fantastiske flotte stykker, om ikke også litt anderledes Badalamenti, også her.
Dagens soundtrack blir derfor “Laurens Walking” - et av de flotteste sporene fra det offisielle soundtracket.