Den 15. april 1989 startet som hvilken som helst vårdag.
Hjemme hos familien Gilhooley, i forstaden Huyton utenfor Liverpool, gledet yngstesønnen i huset seg noe enormt. Han skulle nemlig få gjøre to av de tingene han likte aller best – og det på samme dag!
For det første skulle den 10-år gamle Jon-Paul få lov til å dra til svømmehallen med noen kompiser, helt alene uten voksne. Det var noe han hadde gledet seg til lenge.
I tillegg til det, så skulle han etterpå få lov til å være med sine to onkler, Brian og John, og en av deres kompiser helt til Sheffield. Kompisen til onklene hadde nemlig fått tak i en ekstra billett til FA-cupsemifinalen mellom Liverpool og Nottingham Forest, og den skulle Jon-Paul få. Han var overlykkelig.
Jon-Paul elsket å spille fotball, men enda artigere syntes han det var å få være med sine to onkler på fotballkamp for å se favorittklubben Liverpool. Faren jobbet ofte på helg, så han fikk sjeldent være med – men lørdagsettermiddagene på Anfield sammen med onklene var noe av det beste han visste om.
En snau måned tidligere hadde Jon-Paul vært med onklene på Anfield og sett Liverpool slå Brentford hele 4-0 i kvartfinalen, etter scoringer av Steve McMahon, John Barnes og to fra målsniken Peter Beardsley.
Nybadet og blid som ei sol, tok Jon-Paul plass i minibussen, som skulle frakte ham, de to onklene, en venn av onklene, og et knippe andre fans, til Sheffield. Turen tok omtrent to og en halv time, og i løpet av turen fortalte Jon-Paul entusiastisk at han hadde vært i bassenget alene den morgenen, og var uttrykt stolt.
Litt etter klokka to på ettermiddagen lokal tid, så parkerte minibussen i en av gatene i nærheten av Sheffield Wednesday sin stadion Hillsborough. På den tiden var det vanlig at semifinalene i den ærverdige turneringen ble spilt på en nøytral arena.
Derfra gikk de i samlet flokk mot stadion, og de oppdaget fort at de langt fra var alene. Det krydde av Liverpool-fans, som alle skulle inn på kortsiden West Stand. Blide ansikter som alle gledet seg til å se Liverpool forhåpentligvis sikre seg en billett til selveste Wembley. Det hadde vært en drøm for Jon-Paul lenge. Året før hadde han ikke fått lov til å dra – da Liverpool tapte FA-cupfinalen overraskende mot askeladden Wimbledon – men i år skulle han dit, hvis de bare klarte å slå Skogvokterne fra Nottingham.
De var snart bare 90 minutter i fra det som potensielt kunne bli høydepunktet i hans unge liv. Til og med større enn å ha mestret å dra til svømmehallen på egenhånd.
Da de nærmet seg inngangen til der bortesupporterne skulle inn, så traff de på en enorm kø. Det var ubehagelig trangt, og det gikk smått, siden alle ble rutet i fra alle kanter inn i den samme trakten – en ganske så smal inngang midt på kortsiden, der alle skulle inn.
Klokka nærmet seg nå tre lokal tid. Lagene stod klare på gressmatta, og det var snart klart for kampstart, men TV-folket ante uråd, for de fanget opp det kaoset som var i ferd med å vokse seg større ved inngangen til West Stand. De ga beskjed videre til politiet, som i sin tur anbefalte de ansvarlige om å utsette kampen med 20 minutter slik at alle kom seg inn. Det ble nedstemt.
Borteseksjonen var inngjerdet med gjerder, et grep en del stadioner tok da britisk supporterkultur og hooligans var på sitt verste. Var du først inne, så var det ingen andre veier ut enn den samme trakta tilbake.
Politiet kunne ikke gjøre noe annet enn å åpne ytterligere to innganger, og som følge av det stormet folk inn fra flere kanter, inn mot de som allerede hadde kommet seg inn, og fortsatt kjempet for å stå på beina.
Ingen av Liverpool-supporterne var kjent med at det kun 8 år tidligere hadde vært en tilsvarende situasjon akkurat på denne tribunedelen, da 38 supportere skadet seg etter å ha blitt klemt inn mot gjerdet fordi de hadde sluppet inn for mange. Akkurat nå så historien ut til å gjenta seg.
Fire av de som kom seg inn gjennom en av de nyåpnede inngangene var Jon-Paul, hans to onkler og en av deres kompiser. De skjønte straks at noe ikke var riktig, og det hele opplevdes ganske så klaustrofobisk. Spesielt ille måtte det være for den lille 10-åringen, som knapt nådde onkelen til livet.
Plutselig i trengselen ble guttungen borte for onklene. Hvor var Jon-Paul? De hadde hatt nok med å selv stå på beina i trykket av mennesker, som dyttet på hverandre i alle retninger. Stemningen begynte å bli amper, men også fylt av redsel og engstelse. Noen ramlet over ende, men det var ikke lett å gi plass til at folk kom seg på beina igjen, for det presset bare på bakfra.
Det var kun ståplasser på denne kortsiden, og som det var på klassiske, gamle engelske stadioner, så var disse fulle av metall-barriere, som folk kunne hvile seg mot. En potensiell dødsfelle, altså.
Da dommeren blåste i fløyta var det fortsatt flere tusen som ikke hadde kommet inn. De kunne alle høre fløyta, og ble mer og mer desperate, og banet seg vei. Onklenes kompis hadde da fått tak i lille Jon-Paul, men kunne se at øynene ble slørete, og at han var i ferd med å besvime av mangel på luft. Kompisen kjente seg også dårlig, og skrek i desperasjon etter hjelp.
Liverpools keeper Bruce Grobbelaar fanget opp ropene om hjelp fra bak målet sitt, og etter at Peter Beardsley smalt et skudd i tverrliggeren på den andre siden etter kun 4 minutter, så ramlet Liverpool-supporterne overende tur på kast bak de andre målet. En eller flere slike metall-barrierer hadde gitt etter. Kaoset var komplett, og politiet forstod straks alvoret.
De varslet dommeren, som avbrøt kampen allerede etter fem minutter. Da var det alle mann til pumpene for å få hjulpet folk i sikkerhet, men bak høye nettinggjerder var det lettere sagt enn gjort.
I seksjon 3 på høyresiden bak Bruce Grobbelaar begynte de to onklene å bli desperate. De hadde fortsatt ikke sett noe av nevøen. Nå begynte folk i ren desperasjon å klatre over gjerdene, og krisealarmen gikk på stadion. 42 ambulanser ble rekvirert, og ankom ikke lenge etter. Det var tydelig at en alvorlig hendelse var i ferd med å utspille seg.
Da kaoset roet til slutt roet seg, og gressmatta ble fylt opp av skadde og fortvilte supportere, så lå 94 mennesker igjen døde. Mange av disse hadde rett og slett dødd av oksygenmangel, en del til og med stående i trengselen.
En av disse var 10-år gamle Jon-Paul Gilhooley.
Fire dager senere døde en 14-år gammel gutt på sykehuset, etter at det for første gang i engelsk historie ble innvilget å kutte livsnødvendig pustehjelp. Gutten ville aldri komme til å få tilbake et normalt liv.
I 1993 døde enda en, som også hadde blitt holdt kunstig i live de siste fire årene – mens sistemann Andrew Devine døde så sent som i 2021, etter senvirkninger av mange år i kunstig koma etter ulykken. Totalt 97 døde som direkte eller indirekte følger av denne tragedien. Nærmere 800 ble skadet. En hel by og et helt fotballdag merket for livet.
Onklene til Jon-Paul kom fra det med livet i behold. Det gjorde også kompisen, som svimet av med Jon-Paul i armene, men som etter hvert kom til seg selv igjen ute på gressmatta, og skjønte han hadde overlevd.
Lille Jon-Paul fikk aldri oppleve sitt kjære Liverpool på Wembley. De kom seg etter hvert dit, etter å ha slått Nottingham Forest i den nye kampen som ble satt opp på Old Trafford uken etter. På Wembley slo de erkerivalen Everton, og kunne løfte pokalen med svarte sørgebånd rundt armene – til ære for de som ble rammet av Hillsborough-tragedien, den 15. april 1989.
Jon-Paul fikk heller aller oppleve at hans egen yngre fetter ni og et halvt år senere skulle få sin debut for klubben i deres hjerter.
Da 18-år gamle Steve Gerrard kom inn til sin debut for Liverpool, i en kamp mot Blackburn Rovers i november 1998, så var det en spesiell som han gjerne skulle hatt på tribunen: Jon-Paul.
Dagens låt kommer fra et band som var aktive i Liverpool på samme tiden som Hillsborough-tragedien skjedde, og hvis frontmann også vokste opp i bydelen Huyton. Så får det bare stå at Lee Mavers er Everton-fan på sin hals. Dagens låt blir The La’s one-hit wonder «There She Goes».
Til minne om Jon-Paul Gilhooley (1978-1989)