I går kom den første snøen til Vingnes, i form av et lite melisdryss, som heldigvis ble borte like fort som det kom. Med årene har gleden over snøen snudd til det negativet. Ikke på grunn av snøens estetiske kvaliteter, dog. Det blir lyst og fint ute med snø på bakken i det mørke vinterhalvåret - men siden jeg fryser mer og mer for hvert år, så blir snøen et uvelkomment tegn på hva som kommer: kulde.
Jentene derimot elsker snøen. I alle fall den første snøen. Slik som jeg også gjorde da jeg var på deres alder. I går kveld ble jeg ringt opp på Messenger av to entusiastiske jenter, som bevitnet den første snøen som lavet ned hos mor oppe i Forset. Et magisk øyeblikk - og det er magisk å få se deres glede over snøen. Jeg prøver derfor også å glede meg over snøen, men innerst inne klarer ikke tanken om at den fører meg seg mye ekstra arbeid å slippe helt taket.
Men jeg jobber med saken. Det blir en lang vinter hvis man skal være negativ til snø, så jeg får bare bite meg i det - og prøve å ønske snøen velkommen med et smil rundt munnen. En hvit glede på bakken, som heldigvis også på sikt kommer til å isolere litt langs husveggen på et gammelt, kaldt hus.
Tradisjon tro så drar jeg frem Leeds-bandet Dakota Suite når den første snøen har gjort seg til kjenne. Bandet er egentlig bare et musikkprosjekt. Mannen bak dette er den Liverpool-fødte Everton-supporteren Chris Hooson. Lydlandskap er preget av en melankolsk, minimalistisk tilnærming som ofte beveger seg i grenselandet mellom slowcore, jazz, klassisk musikk og ambient.
Musikken er stort sett minimalistisk og melankolsk. De fleste utgivelsene har stort sett hvert instrumentale, men den første plata jeg kjøpte av bandet hadde mer standard låter med tekst. Tekstene kretser ofte rundt personlige opplevelser av sorg, tap og lengsel.
Debuten "Songs for a Barbed Wire Fence" ble gitt ut i 1998. Siden den gangen har Hooson og Dakota Suite gitt ut en hel haug med album, men de er sjeldent å se live. Litt av årsaken til dette er at Hooson selv ikke er veldig opptatt eller glad i oppmerksomhet. Han sliter med sceneskrekk, og har uttalt at han uansett ikke har noen kommersiell motivasjon med det han gjør. Ved siden av å lefle med musikk i moll, så har Hooson en ordinær jobb som sosialarbeider, som uansett betaler regningene hans.
Låta “Wintersong” fra debuten har vært min “go-to”-låt for å konsolidere meg med årstiden. I dag skal jeg både klargjøre meg selv mentalt, men ikke minst også gjøre noen fysiske forberedelser - muligens inkludert det uunngåelige dekkskiftet - og da varmer jeg meg med Dakota Suite sin ode om kalde fingre og følelsen av frost og kulde. Teksten er så gjenkjennelig for undertegnede at jeg like gjerne kunne ha skrevet den sjæl.
You don't know how it feels to be me.
Well, I don't feel, not at all, not at all.
Not at all.
But I know,
when the winter comes I'll feel,
feel the cold
through my bones