Jeg er billig i drift, også når det gjelder underholdning. Jeg har latt meg underholde av talentshows helt siden rørleggeren fra Bergen vant Idol for 21 år siden - en seier som også jeg klarte å melke litt ekstrainntekter av ved å pushe et kolli med Fenrik Lane-plater til sultne platekjøpere verden over, via eBay.
Jeg har stort sett fulgt med programmer som Idol og The Voice jevnt og trutt siden den gang. Stort sett avviker mine preferanser med det norske folk. Slik må det vel bare bli, og det er helt greit. Underholdningen for min egen del er at jeg også lar meg provosere litt av at folk har vatt i ørene, men det er heldigvis kortvarig irritasjon. Det skulle bare mangle.
Show som Norske Talenter har jeg vært litt mer lunken til. Jeg lar meg ikke underholde eller begeistre av dansegrupper eller trylling. Det appelerer bare ikke til meg, samme hvor flinke utøverne er. Det ligger altså ikke på talentet om et publikum trykker det til sitt bryst eller ikke. Alt handler om preferanser, og hva vi subjektivt liker. Det gjenspeiler seg også blant dommerne i slike talentshows. Slik skal det jo også være. De skal på mange måter være representative for det som potensielt blir det fremtidige inntektsgrunnlaget til både eventuelle vinnere, og deres sponsorer. Vil ikke folket ha det, vel så blir inntektspotensialet deretter. Helt uavhengig om noen elsker det.
I det paradokse glipper det hvert år noen helt geniale artister i mine øyner og ører. Det er en grunn til at kunst statsstøttes her i landet. Det er for å sikre et mangfold, og at ikke-kommersielle stemmer også blir hørt. I “Norske Talenter” eksisterer det ingen slik ordning, så der er man til sist avhengig av å være jovial og folkelig nok til å fange hordene.
Derfor ligger det vel i kortene at hvert år vinner noen med en personlig historie som treffer hjertene til folket bak kopekassa, eller at sympatien hektes på barn eller godt voksne; herunder høggamle. Opera er også en høydare, og mange vil av en eller annen grunn se trylling om igjen, og om igjen. Bare se til Vegas.
Dette manifisterer seg også i mer rendyrkede sang- og artistkonkurranser. Det er derfor vi opp gjennom årene har sett vinnere som Glenn Lyse, Kjartan Salvesen med flere - og summert opp gjennom de siste 20+ årene, fått flere etablerte artister blant de som aldri var i nærheten av pallen etter at makta ble lagt i hendene til folket.
Så kommer det innimellom noen inn fra sidelinja som evner å utfordre både faste konvensjoner satt av slike shows konsept og historikk - enten dommerne liker det eller ikke. Noen ganger får de til og med til slutt med seg folket. Ta Viggo Venn, for eksempel. Simon Cowell skjønte ikke bæra, da den høyhåra nordmannen løp rundt og fjaset med 30 refleksvester på seg. Han vendte ham over, og vant til slutt hele greia - UK’s Got Talent.
Diskusjonsforaene gikk bokstavlig talt varme. Det splittet folket omtrent som et amerikansk presidentvalg. Mange skjønte ikke bæra, mens andre tok et skritt tilbake, og innså at i en verden med så mye elendighet og fete fonter som skremmer - så er det noen ganger befriende å bare kunne glise, uten at man hverken trenger å analysere eller å forklare hvorfor.
Så har du de som har en litt annen inngang. De som sjekker boksen på det jeg gjerne kaller for “absurditeter”, der gjennomføring og handling ikke nødvendigvis er knyttet opp mot et annet talent enn å utfordre konvensjoner om hva underholdning faktisk skal være.
Andy Kaufman
En av mine all time favoritter var den amerikanske komikeren Andy Kaufman. Han var elsket og hatet, siden folk flest ikke skjønte humoren. Var det i det hele tatt humor? Hva var humoren? Den meta-opplevelsen som skapes når folk må stille seg selv det spørsmålet, er i mitt narrativ allerede steinmoro. Men det er en vrien balansegang, midt oppå en sylskarp, tynn knivsegg. Du må ha kroppsspråket. Du må ha karismaen.
Selv med det, så kommer du få bøttevis av hat kastet i mot deg. “Ufortjent!”, ropes - og det argumenteres at at hvis slike “går videre”, så er det et hån mot flinke 11-år gamle jentene som synger egenskrevne låter, eller ei dansegruppe som har øvd i 10 år for å finpusse teknikk, formidling og synkronisitet.
Odd Henry Lindtner
Tidligere i høst har jeg spolt meg gjennom årets sesong av “Norske Talenter”. Jeg må innrømme at jeg er litt lei dette konseptet. Det er svært sjeldent noen er såpass utenfor boksen at jeg lar meg fascinere og underholde tilstrekkelig. Så var det en fredag, som jeg ble dratt mot en pussig skrue fra Vestfold, som kom inn igjen både to og tre ganger, som forskjellige karakterer, i en absurd og meta underholdningsstil som for meg lå ganske så tett innpå det som etterhvert ble varemerket og ikon-stemplet til Andy Kaufman - may he rest in peace (ja, hvis han faktisk er død, da. Han dro det så langt at fortsatt sitter det folk rundt om i verden og funderer på om ikke døden også var en “act” - og venter på at han plutselig skal dukke opp igjen etter tidenes lengste hoax).
Hakeem i panelet slo ned den røde knappen relativt kvikt, både på første, andre og tredje forsøk. Han var åpenbart ikke åpen for en slik form for humor. Stian Blipp, derimot, lot seg underholde. Jeg elsket det, og lo meg skakk hjemme i stua. Ungene skjønte ikke bæra. Slikt tar tid. Det tar tid å se humoren i det absurde. Det som er utenfor boksen, og konvensjonene som er syltet rundt sjangeren “humor”. Våger man utfordre disse konvensjonene, så gjør man mest sannsynligvis et eget karrieredrap. Hvis da ikke?
For utrolig nok kom fyren fra Vestfold videre. Stian sendte i tillegg en annen fyr videre, som var litt i samme gata, men som lå mer opp mot Viggo Venn enn Andy Kaufman i uttrykket.
Fredag kveld var det duket for siste program før semifinalene, og der dukket han opp igjen. Da som Kong Vestfold. Mimikken og kroppspråket avslørte for meg at han garantert har latt seg idolisere, vel i alle fall inspirere, av Andy Kaufman. Jeg gliste høyt alene i stua, og heiet.
Jeg var derimot rimelig sikker på at dette ble siste stopp. Men så kom jeg jo på at Venn vant hele sullamitten i Storbrittania. Er virkelig tiden inne også her hjemme?
Kong Vestfold gikk videre, han. Under montasjen av dommerutvelgelsen, så kunne TV-seerne tydelig få innblikk i noen tunge diskusjoner, der dommerne var særdeles steile på hver sin kant. Hakeem lot seg underholde vesentlig mer denne gangen, men syntes åpenbart ikke at fyren hadde noe i en semifinale å gjøre. Det er jo en ærlig sak, og han har sikkert støtte i de tusen hjem, som over fredagstacoen stilte seg samme spørsmålet.
Slik metahumor er ikke for alle. Akkurat som at dansecrew ikke er noe for meg.
Hovedpersonen selv virket også sjokkert da han fikk beskjeden om at han var klar for semifinalen. Stian og Silya trakk frem hans force allerede før fremføringen sist fredag: “Vi aner jo ikke hva som kommer”. Dette skiller ham fra mange av de andre, der det er relativt forutsigbart hva som kommer. Har du kommet videre etter å ha sunget opera, så ville det vært overraskende om det kom ei countrylåt i neste runde.
Med Odd Henry Lindtner, 43, fra Vestfold, så har man derimot ingen anelse. I det limboet ligger det mye moro. Mye humor. Rom for absurditeter. “Hva er så talentet”, spør folk seg. Talent kommer i mange former og varianter. Vi fikk til og med se en fyr som husket godt videre, selv om mange nok også der spør seg; “men hvor underholdende er det å se andre vise god hukommelse?”.
Da er vi inne på det som gjorde David Letterman til en levende legende i Amerika gjennom flere tiår. Han tuftet store deler av showet sitt på absurditeter, men gjorde det såpass universelt folkelig ved at han også trakk til seg de største navnene som ordinære talkshow-gjester, og de heteste artistene som musikalske bidrag. Mellom alt det der, så gønnet han på med segmenter som “Will It Float”, “Stupid Pet Tricks”, “Is This Anything?” og så videre. Andy Kaufman var forøvrig også en gjenganger hos Letterman. Se David Letterman mimre tilbake sammen med Howard Stern fra 00:39 i klippet under.
Til slutt vokste absurditetene på folket, og det ble suksessrike segmenter som folk etterlyste hvis var utelatt.
Hvor mange som kommer til å savne Odd Henry fra Vestfold hvis han ikke karrer seg videre til finalen i “Norske Talenter” gjenstår å se, men jeg vil i alle fall gjøre det. Nå er tiden inne til å røske litt tak i det norske folk, og det gjøres best ved eksponering - og at en karakter som ham gir absurd humor et ansikt også her hjemme.
Selv har han ingen ambisjoner. Faktisk så gikk han ut i lokalavisa Tønsberg Blad og skyldte på “folks dårlige dømmekraft” for at han i det hele tatt kom videre. Det skal også nevnes at Odd Henry til daglig jobber som journalist for NRK Vestfold. Er det hele et veddemål på jobben? Hva er den faktiske intensjonen?
Akkurat slike spørsmål ble stilt om Andy Kaufman i sin tid også. Jeg vet ikke. I det ligger det også mye humor. Av og til kan altså underholdning og talent skapes i det ukjente, både for sender og mottaker.
Det er flere år siden jeg sist brukte egne penger på å involvere meg i telefonstemming på slike programmer, men Kong Vestfold - eller hva han nå vil dukke opp som i semifinalen - kommer til å få noen velfortjente stemmer herfra; nær sagt samme hva som kommer i neste runde!
Leve humoren i det uforståelige. Leve absurditeter. Leve alle som underholder utenfor boksen og dyptgående konvensjoner.
Leve metahumor. Leve den døde Andy Kaufman. Og leve Kong Odd Henry Vestfold, 43 - uavhengig av egne intensjoner. For faktum er at jeg synes han er det artigste som har skjedd på TV-ruta på lang, lang tid - og vi eier heldigvis fortsatt våre egne preferanser over hva vi lar oss gapskratte av eller ikke!
Dagens soundtrack kunne vært R.E.M. sin “Man on the Moon”, som var deres hyllest til Andy Kaufman, og som også ga navnet til filmen med samme navn om Kaufmans liv og virke - perfekt gestaltert av Jim Carrey. Den låta ble imidlertid brukt opp i “365-dager”-prosjektet i 2019.
Derfor må jeg i stedet grave opp ei låt og en fremføring fra norske The Voice tilbake i 2019. Hvert år finner jeg meg noen favoritter. Noen ganger ryker de tidlig, mens andre ganger går de faktisk hele veien. Dette året endte min favoritt opp med å trekke seg før live-sendingene startet av egen fri vilje, fordi hun i stedet ville prioritere studier i stedet for å henge rundt på øvingshotellet i Oslo. Det var et voksent valg, men samtidig et valg som potensielt frarøvde oss for en uforglemmelig vinner.
Navnet på denne jenta var Mina Lund, og hun imponerte både dommerpanelet, TV-seerne, og undertegnede med sin stemme, som også var godt utenfor boksen i forhold til forventningene jeg hadde. Den gangen var det utrolig nok selveste Morten Harket som sov i timen, med vatt i ørene, under blind audition.
Der coveret hun Bon Iver sin nydelige “Heavenly Father”, og siden originalen ikke er å oppdrive på Spotfiy, så blir det perfekt å la Mina Lund få bære en avkortet versjon av den låta i årets “366-dager”-prosjekt, og til dagens tematikk i bloggen. Til alt overmål er også Mina fra Vestfold, akkurat som Odd Henry - Norges egen sprell levende Andy Kaufman!
Skulle du likt å høre hele låta, så kan jeg også anbefale norske Highasakite sin versjon på Spotfiy - men sorry, Ingrid Helene; her når du ikke den tidligere lærerstudenten fra Stokke i Vestfold til anklene. Bare se selv: