I dag ville min far fylt 96 år.
Jeg har ingen klare minner av at vi serverte ham kaffe og kake på selve dagen. Jeg husker vi brukte å gjøre det til min mor, men faren min var nok for opptatt med sitt til at vi rakk å overraske ham på senga med kaffe og Napoleonskake.
Hadde han bursdag på en ukedag, så var han long gone innen vi andre våknet. Han begynte stort sett klokka seks på skiftet i stålverket. Var det på helg, så var han nok også oppe og ute lenge før både jeg og min mor hadde åpnet øynene. Da var det enten jakt, elghunder, isfiske eller noe annet forefallende utearbeid som trakk.
Det jeg har minner av, var at huset var fullt av onkler og tanter på kvelden. Ofte kom de uanmeldt på selve dagen. Slik var vanlig før. Det rant inn folk utover kvelden. Det var kutyme i slekta å besøke folk på selve bursdagen. Litt utpå. Sikkert sånn rundt seks eller sju på kvelden. Muttern hadde alltid kaker og kaffe klart, og det var spennende hvert år å se hvem som ringte på døra. Stort sett var det den sammen gjengen – fatterns helsøsken.
En slik åpen dør-praksis husker jeg som veldig koselig. I dag er det ikke lenger så vanlig, dessverre. I alle fall ikke for min generasjon. Det skal entes bes, eller du må bli bedt. Det er synd at det har blitt slik, og jeg skulle gjerne vært en motstemme mot det. Men faktum er at jeg er like dårlig til å ta initiativ til å dra uanmeldt på besøk selv. Selv om jeg har lyst, så føles det litt påtrengende. Er det ønskelig å plutselig høre ringeklokka, og så stå på trammen? Ja, jeg tror det.
De få gangene jeg har fått slike uanmeldte besøk på døra, så har det alltid vært veldig hyggelig. Et lite øyeblikk blir jeg så klart også litt stresset. Jeg har ikke noe å servere! Det ser ikke presentabelt ut! Jeg burde ha fått ryddet, og vasket badet! Alt sitter i våre hoder som vertskap. De som står uanmeldt på døra bryr seg ikke om de ikke får hjemmebakt, eller om det ligger hybelkaniner på baderomsgulvet. I alle fall ville ikke jeg gjort det. Da hadde jeg aldri dratt.
I løpet av året skal jeg bli flinkere. Jeg skal prøve. En vakker dag kommer jeg til å stå uanmeldt utenfor døra til en av dere – og ringe på! Så får vi se da.
Bursdager var en ting da jeg var ung. Da var det forventet at det skulle komme noen på besøk, selv om de aldri ble invitert. En annen ting var de tilfeldige turene midt i ei vanlig uke. På en helt ordinær onsdagskveld kunne muttern eller fattern si; «Vi skal ikke dra til Lundhagen en tur da?».
-“Vi reiser en tur og ser om dom er heme!”
Jeg syntes slikt var moro, og slang meg alltid med. Det var nok helt sikkert ikke på grunn av selve sosialiseringen, men at jeg øynet at det vanket både kake og brus – midt i uka. Slikt fikk man ikke hjemme, men det ble gjerne serverte unger som var med på uanmeldte kveldsbesøk til slekt og venner. Politisk ukorrekt i en verden der søtsaker kun skal nytes i små mengder på lørdagskvelden, så klart – men helt klart noe som hadde vært en sterk indre motivasjon for å besøke gamle slektninger for alle barn selv i 2024.
De få gangene jeg dukker opp uanmeldt på trammen til noen nå, så er det gjerne til mine eldre slektninger som fortsatt er med. Tante Tora eller Onkel Paul og Tante Margrethe. De har det i DNAet. Er de ikke hjemme, vel så setter jeg bare kosten foran døra – slik vi gjorde på 80-tallet. Det var alltid litt spennende å forske på hvem som kunne ha vært på døra hjemme, de gangene vi kom hjem og fant piassava-kosten tredd inn under dørklinka. Noen ganger mens vi selv hadde vært et eller annet sted på kaffe. Kanskje vi til og med hadde satt en kost foran døra selv. Kanskje til og med tenkt samme tanke; passert hverandre på veien – og dratt hver vår bomtur til hverandre.
Ungene får aldri den opplevelsen i dag. Det er sikkert også helt greit. Det er en annen tid, og folk fyller kveldene sine med flere aktiviteter enn det de gjorde på 80-tallet. I alle fall noen.
Jeg kan ikke tenke meg at de stikker ut og ringer på døra til venninner uten å ha kommunisert i forkant på telefonen. Men jeg tenker det er greit det også. Alt til sin tid.
Kosten har stått foran døra di siden i 1993, fattern. Jeg skulle gitt mye for å kunne ha kommet inn og slått av en prat. Lært deg å kjenne. Spurt og gravd om deg, og om livet ditt. Og du er farfar nå, vet du, og en farfar i livet skulle alle ha.
Hva morgendagen bringer, vet ingen – så hva venter vi egentlig på? Besøk noen da, vel! Uanmeldt!
Dagens låt er opprinnelig signert Hellbillies, men ble coveret av unge Emma Steinbakken til den fantastiske, norske dramaserien «Rådebank».
Versjonen er en utmerket bursdagsgave til deg, fattern.
Du ble syk da jeg kun var bare 14 år, og over natta ble lek til alvor. Jeg taklet det dårlig, og distanserte meg fra deg. Det er en anger og en sorg jeg må bære resten av livet. Jeg var 16 da du døde. Da hadde jeg hverken sett deg eller snakket med deg på mange dager, og jeg var heller ikke der da du døde. Det er jeg lei meg for.
Men jeg glemmer deg aldri.